Salme 23

"Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld."

Her forklarer profeten seg om hva slags gressgang og friskt vann han har talt om. Nemlig om hvorledes sjelen blir styrket og vederkveget. Det kan ikke være noe annet enn Guds ord. Men fordi Herren har to slags ord, lov og evangelium, gir profeten nok til å forstå at han ikke her taler om loven, men om evangeliet, ved å si: Han vederkveger min sjel. Loven kan ikke vederkvege sjelen, for det er et ord som fordrer av oss og byr oss at vi skal elske Gud av hele hjertet og så videre, og vår neste som oss selv. Den som ikke gjør dette, fordømmer den og uttaler denne dom over ham: Forbannet er hver den, som ikke gjør alt som står skrevet i lovens bok. Men nå er det sikkert at ingen på jorden kan gjøre dette. Derfor kommer loven med sin dom til sin tid, bedrøver og forskrekker sjelene, og, – dersom det ikke skaffes råd, trenger den inn på dem så de må fortvile og fordømmes evig. Derfor sier apostelen Paulus: "Ved loven kommer kun syndens erkjennelse." Likeledes: "Loven virker kun vrede" og så videre.

Men evangeliet er et salig ord. Det fordrer intet av oss, men forkynner oss alt godt, nemlig at Gud har skjenket oss arme syndere sin eneste sønn, for at han skal være vår hyrde, som igjen oppsøker oss fortapte og adspredte får, setter sitt liv til for oss, på det at han således skal forløse oss fra synden, fra den evige død og djevelens makt og så videre. Det er det grønne gresset og det friske vannet hvormed Herren vederkveger våre sjeler. Slik befris vi fra den onde samvittigheten og de tunge tankene. Derom videre i det fjerde vers:

"Han fører meg på rettferdighets stier."

Dermed, sier han, – lar Herren, min trofaste hyrde, det ikke bli, at han bare leier meg på en grønn gressgang og leder meg til hvilens vann og således vederkveger min sjel, - men han fører meg på rettferdighets stier, slik at jeg ikke går ut av veien, løper vill og således omkommer. Det er: Han bevarer meg i den rette lære, slik at jeg ikke forføres av falske ånder og heller ikke på annen måte faller av fra den; ved anfektelse eller forargelse. Likeledes at jeg vet hvorledes jeg i det ytre skal vandre og leve, og ikke la meg anfekte av hyklernes hellighet og strenge liv. Likeens hva som er rett lære, tro og gudstjeneste og så videre.

Det er atter en skjønn frukt og kraft av det gode ordet at de som holder fast ved det, ikke bare mottar styrke og trøst for sjelen, men også bevares fra uriktig lære og falsk hellighet. Mange mottar vel denne skatten, men de kan likevel ikke bevare den. For så snart en blir sikker og overmodig, er det ute med ham, og før han ser seg om, er han forført. For djevelen kan også foregi hellighet og forvandle seg, – som apostelen Paulus sier, – til en lysets engel. Så utgir også hans tjenere seg for rettferdighetens predikanter, og de kommer i fåreklær blant Kristi hjord, men de er innvortes glupende ulver. Derfor gjelder det her å våke, og, – som profeten gjør i det siste verset, – be om at vår hyrde må bevare for oss denne skatten som han har gitt oss. De som ikke gjør dette, de taper den visselig, og det blir som Kristus sier, – heretter verre med dem enn det var før. For de blir deretter de giftigste fiender av kristenheten, og de gjør meget mer skade ved sin falske lære enn tyrannene ved sverdet. Det har Paulus rikelig erfart på de falske apostler, som på den tiden forvirret korinterne og galaterne for ham, og senere rev de hele (Lille-)Asia med seg. Vi ser det også nå til dags rikelig på gjendøperne og andre sekter.

"For sitt navns skyld."

Guds navn er den preken om Gud som han blir priset og erkjent ved; – at han er nådig, barmhjertig, tålmodig, sanndru, trofast og så videre. Han, som skjenker oss, uansett om vi er vredens barn og skyldige til den evige død, – alle vår synders forlatelse, og antar oss til sine barn og arvinger. Det er hans navn. Det lar han utrope ved ordet, og således vil han erkjennes, roses og æres. Og han vil også etter det første budet vise seg nettopp slik mot oss som han lar preke om seg, noe som han da også gjør uten avlatelse (= opphold). Åndelig styrker og vederkveger han våre sjeler, og han forhindrer at vi faller i villfarelse og så videre. Legemlig ernærer han oss, forhindrer all ulykke og så videre.

Den æren for at han er således som her er sagt, gir alene de ham, som holder fast ved hans ord. De tror og bekjenner fritt at de mottar alle gaver og goder, åndelige og legemlige som de har fra Gud, – bare av nåde og godhet. Det er: Bare for hans navns skyld, ikke for sine gjerninger og sin fortjenestes skyld. Derfor takker de ham og forkynner dette navnet også for de andre. Denne ære kan ingen hofferdig hellige, som kjetterne og sektene er, eller fiender og spottere, gi Guds ord. For de priser ikke ham, men sitt eget navn og så videre.