«Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: gled dere» (Fil 4,4).

Denne oppfordring til glede gjelder dem som ved Guds nåde er født på ny, de som er Guds barn og eier den allmektiges vennskap. Disse har i sannhet grunn til å glede seg alltid selv om sorg og ulykker rammer dem. Er de ikke alltid glade, så er de likevel alltid lykkelige – og derfor burde de alltid være glade.

Men ingen kristen er utlært i denne kunst. Følelsene veksler som skyer på himmelen, men dypere og varigere enn den glede vi føler, er troens glede. Og det er den apostelen tenker på her når han sier: «gled dere alltid». Og hemmeligheten ved den glede ligger i det som kommer like etterpå: «i Herren». Ikke i sølv eller gull, ikke i lyst og sang, ikke i helbred og styrke, ikke i kunst og visdom, heller ikke i vennskap og velvilje fra mennesker, nei, ikke engang i gode gjerninger eller frukter av tjenesten – men i Herren.

De ekte barn som er under Hellig Åndens tukt, får sjelden lov til å glede seg så lange stunder i noe av dette. For det ene er dette alltid en kortsiktig glede, og for det andre kan det bli en farlig glede, som drar hjertet bort fra Herren. Han alene vil være vår eneste glede, og den som vil vil glede seg alltid – ja evig – må ha sin glede i Ham.

(Fra Kristus – vår rettferdighet.5.dag)