En trosbekjennelse har en tredobbelt oppgave: 

a. Den vil være en troens selvbesinnelse. Dette er en bekjennelses primære og viktigste oppgave. Den troende menighet vil gjøre det klart for seg selv hva den tror, kjenne troens innhold og kirkens lære, vite hva den har å holde seg til. Og dette troens innhold skal nedtegnes i klare formuleringer så den ikke skal flyte ut i subjektive meninger og antagelser. Både kirken og dens enkelte lemmer skal være klar over hvem de tror på og hva de tror. 

Når det har vært hevdet at det er kirkemøter som fra tid til annen har ”bestemt” hva de kristne skal tro, er det en misforståelse. Det kirkemøtene har gjort, er å slå fast hva kirken allerede tror, idet de har prøvd dette på Skriften. 

b. Dernest vil trosbekjennelsen være et vitnesbyrd utad mot en ikke-kristen verden. Bekjennelsen har altså et misjonerende sikte. Alle folk og raser har en eller annen form for tro, noen mer som muntlig overleveringer, andre som nedskrevne trosformularer. Overfor disse vil så også kristendommen presentere sin lære. Om de fremmede vil godta den eller forkaste den, er deres egen sak. Men de skal i alle fall vite hva den kristne kirke står for. Trosbekjennelsen er da den troende menighets vitnesbyrd. 

c. På den måten får trosbekjennelsen også et apologetisk siktepunkt. Skal kirken kunne bestå i de vekslende tiders åndskamp, må den selv ha et trygt ståsted, og et slikt ståsted har kirken alltid hatt i sin trosbekjennelse. 

I de første århundrer av kirkens liv var det nødvendig å føre en kamp mot de mange idéer og synsmåter som truet med å snike seg inn fra tidens filosofi og ikke-kristne religioner. Og den samme åndskampen har senere fortsatt gjennom hele kirkens historie. Vel har også kirken sviktet. Men trass i all ettergivenhet og utroskap, står trosbekjennelsen i dag urokket fast. Alt annet har vekslet. Filosofien har forlatt gamle postulater og er på leting etter nye, - vitenskap og forskning er stadig på reise, - politiske ideologier, kunst, kultur, alt er underlagt forvandlingens lov. Men trosbekjennelsen lyder i dag med samme ord og mening som den gang den ble nedtegnet. Ikke et eneste ledd i de tre artikler er forlatt. 

At kristentroen inneholder uløselige tankekors, legger Bibelen ikke skjul på, se 1 Kor 1, 17 flg. Ordet om korset betegnes som dårskap v. 18. ”Vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand” v. 23. Både religiøst og intellektuelt er det kristne budskap et anstøt. Men dette anstøtet prøver man ikke å skjule eller mildne, man møter tvert om den vantro verden med ”forkynnelsens dårskap” v. 21. ”Ikke med talekunst og visdom, for at Kristi kors ikke skal tape sin kraft” v. 18. Det er dette som er den rette apologetikk. De er ikke med logiske argumenter en skal prøve å overbevise den vantro verden. Det som er en dårskap, lar seg ikke bevise med logikk. Kristen apologi består i å bekjenne troen. Kristendommen er sin egen forsvarer. 

(Fra Trosbekjennelsen Den apostoliske trosbekjennelse kapittel 2, side 13-14)