I uken som gikk, hadde Dagbladet en konfrontasjon med Frps Sylvi Listhaug som fra et teologisk ståsted var svært interessant. Det var påfallende hvordan Dagbladet, uten at de synes å forstå det selv, argumenterte ut fra et kristent verdensbilde. 

Samtidig avslørte de et alvorlig problem: Det blir stadig vanligere å tolke muslimer ut fra vår egen virkelighetsforståelse – en virkelighetsforståelse som fortsatt er dypt preget av kristen tro. Vi tar det for gitt at muslimer tenker som oss om skyld, samvittighet, tilgivelse og nåde. 

Det er liten eller ingen evne til å diskutere om islam og kristendommen virkelig lar seg forene. 

Dagbladet lurte på om det ikke var tilgivelse å få for IS-terrorister som hadde trådt feil, noe Sylvi Listhaug avviste. Det er kun Gud som kan tilgi på andres vegne. Vi burde derfor blitt overrasket dersom Sylvi Listhaug ville tilgitt IS-terrorister. 

Det interessante er at Dagbladet erkjenner at IS-terroristene har gått feil. For hvor henter Dagbladet denne forståelsen av en objektiv standard fra? Den kan jo ikke komme fra islam. 

Ideen om synd, tilgivelse og nåde har en jødisk-kristen opprinnelse, og den fullstendige tilgivelsen er det bare kristendommen som tilbyr. Men Dagbladet spør om den ikke også skal gjelde IS-terrorister, om de ikke bør får komme «hjem» og bli en del av det norske samfunnet. 

Forståelsen av synd, tilgivelse og nåde er sentrale elementer i kristen tro. Vårt liv i synd er et resultat av menneskets opprør mot Gud, det vil si syndefallet, som gjorde relasjonen mellom mennesket og Gud umulig. En hellig gud tåler ikke synd. 

Og det er som om Dagbladet forstår hva det hele dreier seg om. De ønsker så inderlig nåde for IS-terroristene. Dagbladet fornemmer nemlig at disse menneskene har forbrutt seg mot en objektiv standard de selv erkjenner, en standard som kun kan utledes fra en forståelse av en hellig Gud. Avisens påstand om moralske sannheter er derfor ikke et resultat av opplysningstidens naturalisme, den har sitt opphav hos en Gud som en gang så at det han hadde skapt var svært godt. Men Dagbladet klarer ikke å stille det avgjørende spørsmålet, hva om terroren er en del av deres tro, hva da? 

Det er nemlig mennesket som må be om tilgivelse. Den fortapte sønn vendte tilbake til faren. Faren kunne ikke tvinge ham hjem, men det var full tilgivelse når sønnen først bestemte seg. Gud kan tilgi og invitere oss alle til seg, det ligger i hans allmakt, men ble først mulig ved hans eget soningsoffer ved Jesus Kristus. Men igjen: Gud kan ikke i sin fullkomne kjærlighet tvinge noen. Mennesket har i kristen tro fri vilje, noe Dagbladet forstår og aksepterer det, men det er den skyldige som må be om tilgivelse. Og i kristen tro skal også mennesket, hvis det er mulig, gjøre opp med dem de har forbrutt seg mot. 

Men Dagbladet vil gjerne ha nåde, de liker tanken om tilgivelse, og synes å glemme at deres forståelse av fri vilje, synd, samvittighet og tilgivelse er et resultat av et kristent gudsbilde, et gudsbilde som islam avviser. Dette gudsbildet har formet vår sivilisasjon, men det er blasfemi å erkjenne for Dagbladets journalister. De synes å tro at nåden er vår egen fortjeneste, at også islam kan ta opp i seg slike kvaliteter.

Troen på fri vilje, samvittighet, tilgivelse og nåde gjør imidlertid kristendommens Gud til en svak og stakkarslig gud for muslimer. En gud som ikke kan forholde seg til mennesket uten å ofre seg selv er utenkelig for dem. For muslimer må en gud tåle alt for å være allmektig, derfor må deres allmektige gud være amoralsk og ha full kontroll over skapelsen, og en slik gud trenger ingen å stå til ansvar overfor. Han er nemlig selv ansvarlig for alt som skjer. Slik er Allah. 

IS-terrorister vil derfor aldri innse behovet for tilgivelse og nåde. De har bare vært det de oppfatter som brikker i Allahs spill her på jorden. Deres gjerninger var en del av hans allmakt. De trenger derfor ikke angre og be om tilgivelse. De trenger ikke Dagbladets bønner. 

Hadde Dagbladet forstått muslimers tro, ville deres spørsmål til Sylvi Listhaug vært om det er mulig å forene to så ulike virkelighetsoppfatninger. Da kunne vi fått en interessant debatt om troens konsekvens for samfunn og kultur, at etableringen av det multikulturelle samfunnet og IS-terroristers retur egentlig forutsetter at det er mulig å bygge et samfunn på både Treenigheten og Allah. 

Det første budet lyder slik: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg.” Vi mer enn aner at selv Dagbladet er positiv til kristendommens Gud, at de foretrekker budskapet om fri vilje, synd og tilgivelse fremfor den amoralske fatalismen vi finner i islam. Hva vi uansett bør erkjenne, er at troen på et fredelig samkvem dem imellom, det multikulturelle utopia, er bygget på en grenseløs naivitet. 

Alt viser at vi ikke skal ha andre guder enn Gud.