Det var ordningene i og ved tabernaklet som brakte fram de viktigste prinsippet av Guds handlinger med Adams barn. 

I påskeblodet var tanken først og fremst for beskyttelse mot fare. Lammet stod som vokter foran døren til hver familie. Blodet var deres "skjold og vern". Det kunne være frykt og skjelvende hjerter innenfor, kanskje tanker om hvordan litt blod kunne være så effektivt og gjøre boligen så uangripelig. Kanskje også foruroliget fordi de ikke kunne se blodet, men måtte være fornøyd med å vite at Gud så det (2 Mos 12,13). 

Men ingen frykt kunne endre styrken på det stenkede blod, og ingen svakhet i troen kunne gjøre det Gudgitte skjold mindre effektivt mot "fienden og hevneren". 

Blodet, symbolet på Stedfortrederen, var på karmen, og det var nok! De fikk verken se det eller føler det, men de visste at det var der, og at det var tilstrekkelig. Gud så det, og det var bedre enn at de ikke så det. De var trygge, og de visste at de var det. De kunne nyte lammet i fred, og spise sine bitre urter med takknemlighet og glede. De kunne synge med forventning: "Er Gud for oss, hvem er da mot oss"? 

Men det var ikke i Egypt, men i ødemarken, ikke i deres påskerom, men i deres Guds helligdom, de skulle lære den fulle og varierte sannhet om benådning, rensing, aksept og velsignelse ved en stedfortreder. 

De gamle brennoffer, som patriarkene og deres forfedre alle tider før, hadde nærmet seg Gud ved, var delt inn i mange deler. Og i detaljene fra disse kan vi se både helheten og variasjonene i stedfortredelsen. 

De forskjellige offer er bundet til alteret, ja selv de som ble "brent utenfor leiren" var forbundet med alteret. Det er ingen tvil om at noe ble båret fram utenfor leiren, og brent med ild, men "blodet ble brakt inn i tabernaklet, for å gjøre soning i helligdommen". "Syndofferoksen og syndofferbukken, hvis blod ble båret inn for å gjøre soning i helligdommen" (3 Mos 6,23, 16,27). Denne forbindelse med alteret er selv tilstrekkelig til å vise sannheten om stedfortredelse, for alteret var plassen der overføringen skjedde. Men i hver av dem finner vi noe som enda tydeligere viser dette mer direkte og helt. I brennofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse, når det gjelder vår ufullkommenhet i at vi ikke elsker Gud av hele vårt hjerte. 

I mat-, eller kjøttofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse, i at når det blir lagt på alteret, så eter Gud av det og inviterer oss til å ete sammen med Ham. 

I fredsofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse lagt på alteret som en soning, for å forlike oss med Gud, fjerne avstanden og fiendskapet, og sørge for mat til oss ut fra det som hadde gått gjennom døden. For "Han er vår fred". 

I syndeofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse, hvis blod er stenket på alteret, og hvis legeme er brent utenfor leiren. Det sikrer benådning for ubevisste synder og synder gjort i uvitenhet.

I overtredelsesofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse i dens forsonende karakter, som fremskaffer tilgivelse for bevisst og forsettlig synd. 

I drikkeofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse tømt ut på alteret, som forfrisker Gud, og som vi forfriskes ved. "Hans blod er i sannhet drikke". 

I røkelsen kan vi se den "velbehagelig duft" av stedfortredelse stige opp til Gud på vår vegne, skyen med duften fra Hans liv og død som Gud har velbehag i. Den omgir oss og gjør oss velluktende med en duft som ikke er vår egen. Den absorberer alt i oss som er skjemmende eller gir grunn for hat, og erstatter det med en fullkommen og guddommelig sødme. 

I ilden kan vi se Dommerens hellige vrede fortære offeret som blir slaktet i synderens sted. 

I asken har vi bevis på at vreden har fortært alt, at straffen er betalt, at verket er gjort. 

"Det er fullbrakt", var askens stemme på alteret. 

(Fra boken ”Den evige rettferdighet” av Horatio Bonar)