”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdiggjort for Gud.” (2 Kor 5,21) 

Hvem har hørt en slikt godt budskap tidligere? Nei, ikke noe menneske har vært i stand til å tenke ut noe lignende budskap. Men Den treenige Gud har åpenbart dette for oss til frelse og evig liv. 

Da Adam, menneskehetens representant, falt i synd fikk det konsekvenser for alle mennesker. Vi tilhører alle den falne slekt som kom under Guds vrede på grunn av arvesynden og våre egne personlige synder. Hva skulle vi gjøre? Ikke noe menneske var i stand til å finne ut hva menneskene burde eller skulle gjøre for å oppnå evig liv. Sinn og tanker var formørket av ”denne verdens gud” slik at ”synden og dødens lov” hersket over alle uten mulighet til å bli befridd fra denne tragiske tilstand borte fra Gud. 

Men om menneskeslekta var hjelpeløs og fortapt, så var ikke Gud det. Allerede på syndefallets dag lovet Gud å sende en frelser. Gjennom hele Det Gamle Testamente ser vi hvordan Gud forberedte å sende en frelser som skulle komme fra Davids hus. 

I tidens fylde kom han, født av jomfru Maria under loven. Som sann Gud og sant menneske sto han fram i Israel. Selv om han bare gjorde godt, helbredet syke, vekte opp døde og hadde omsorg for folket, ble han anklaget for Gudsbespottelse. Det ble hevdet at han som bare var et menneske, gjorde seg selv til Gud ved å tilgi synder og hjelpe de forkomne. 

Han ble dømt og korsfestet mellom to røvere og led døden. Men han viste seg å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde (Rom 1,4). 

Det var Gud som sto bak denne frelsesaksjonen. Apostelen sier: ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.” (2 Kor 5,19). Gud tilregner ikke oss våre synder og overtredelser, men våre synder ble lagt på Jesus. Det var synden som skilte menneskeslekten fra Gud, men i stedet for oss, ble synden lagt på Jesus. Han er prøvd i alt, men han er uten synd. 

Derfor lot Gud alle verdens synder ramme Jesus. Alle synder som var blitt gjort fra Adam til det siste menneske som ånder på jord ble lagt på Jesus. Han ble ”gjort til synd for oss”, sier Guds ord. 

Jesus ble ikke gjort til en synder, men til synd. Han måtte erfare lovens forbannelse. Apostelen sier i Gal 3,13: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.” 

Hans Erik Nissen sier: ”Først måtte Jesus gjøres til synd. Han måtte bli den som hadde overtrådt alle Guds bud. Ja, hans forhold til Faderen måtte brytes. Han måtte føres helt dit ut, hvor han ropte: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Fra ”Ett er nødvendig”, 30. januar). 

Jesus ble både forlatt av Gud Fader og forbannet bort fra Gud på grunn av verdens synd, for at ikke du og jeg som har tatt vår tilflukt til ham, skulle bli forlatt og forbannet bort fra Gud til en evig fortapelse under Guds vrede og dom. 

Luther sier: ”Da den barmhjertige Far kastet alle våre synder på ham, sa han: Du skal være det som alle mennesker har vært og er fra tidens begynnelse til dens ende. Du skal være den synderen som tok frukten i paradiset. Du skal være David som drev hor og myrdet. Du skal være Paulus som forfulgte, hånte og øvet vold. Kort sagt: Du skal være det alle mennesker er, som om du alene hadde gjort alle menneskers synder. Derfor, se til hvordan du betaler og gjør fyllest for dem.” 

Alle synder og misgjerninger ble lagt på Jesus. Han var det Guds lam som bar bort alle verdens synd. (se Joh 1,29). Jesus tok mine synder på seg og i stedet får jeg som har tatt imot Jesus, hans rettferdige gjerning og står rettferdig overfor Gud. For ved en domshandling i himmelen erklærer Gud en botferdig synder som har tatt imot Jesus, som rettferdig å være for Kristi skyld. Samtidig skjer det at den enkelte blir født nå nytt og begynner et nytt liv i samfunnet med Jesus Kristus. 

Derfor skal du og jeg få leve i samfunnet med Jesus, i nåde, både i gode og onde dager inntil Herren tar oss til seg. Sangeren sier det slik: 

”Det enda som bär, när allting annat vacklar, 
Det är Guds nåd och Guds barmhärtighet. 
All jordisk berömmelse och glans den slocknar, 
När sist jag står hos Gud i härlighet.  

Kor: Det enda jag vet, det är att nåden räcker, 
att Kristi blod min synd betäcker. 
Det enda jag har att lita till engång, 
Det er Guds nåd, Guds gränslösa nåd. 

Det enda som står igenom alle tider, 
Är Kristi kors och blodets sákra grund, 
Ty alt, vad jag byggt av hó och strå, det faller, 
Det varar blott en kort och flyktig stund. 

Det enda jag har infór den vita tronen, 
Det ár en frálsad sjál, Halleluja! 
Och dette er nog, ty all min synd blev sonad, 
Nár Jesus dog fór mig på Golgata.” 

(Lydia Lithell. Nr 243 i Sangboken)