Det er Bibelens klare tale at sann kristendom henger sammen med forventninger om oppfyllelsen av de mange løfter i Den Hellige Skrift. Det fremgår bl.a. av disse to steder: Hebr 9,27-28: "Og likesom det er menneskenes lodd èn gang å dø, og deretter dom, så skal og Kristus, etter å være ofret èn gang for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham."

2 Tim 4,6-8: "For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår. Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." 

I det første av disse bibelvers står forventningen i lyset av Jesu synlige komme til denne jord. Og i det andre bibelavsnittet er teksten skrevet mens Paulus sat i fengsel for sin tros skyld. Det hadde han prøvet flere ganger før, men denne gangen er det tydelig at han ikke forventet å slippe med livet i behold. 

Jeg synes det er meget tankevekkende at det i begge tilfeller brukes ord som uttrykker forventning og glede. 

Når det i Bibelen står at det er menneskets lodd en gang å dø og deretter dømmes, så betyr det ikke at alle mennesker skal oppleve å gå gjennom den legemlige død, men det betyr at det er menneskelivets vilkår. Og nettopp med tanke på at Jesus skal komme synlig på himmelens skyer, da er det helt naturlig når noen eksempelvis uttrykker det slik: "Dersom ikke Jesus først kommer synlig tilbake til denne jord, da skal jeg dø og legges i graven." 

Det synes å være mange mennesker, også med kristen bekjennelse, som blir tause når det tales om døden og Jesu gjenkomst. Slik burde det ikke være for en kristen, for det er jo det største av alt som kan skje, når tiden her er omme og vi skal bryte opp. 

Paulus uttrykker det slik i Fil 1,21-25: "For for meg er livet Kristus og døden en vinning. Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. Jeg kjenner meg dradd til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. Og da jeg er visss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til fremgang og glede for dere i troen." 

Og i 1 Joh 3,1-2 lyder det slik: "Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. (...) Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som Han er." 

Det er en stor fare for oss å bli opptatt av mange forskjellige ting og forhold her i denne verden, om det kommer til å dra våre hjerter og tanker bort fra de evige ting. Og vi trenger å lære mye av bibelske personer og sammenhenger der dette omtales og forklares. 

La oss prøve å stanse litt ved noen av disse steder fra Det Nye Testamente: 

I Hebr 11,13-16 står det følgende etter omtale av en lang rekke av troens vitner fra Det Gamle Testamente: "I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de betjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en stad ferdig til dem." 

Hebr 10,32-34 omtaler noen forfulgte kristne med disse ord: "Men tenk nå tilbake på den første tid - den gang dere var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse. Dels ble dere selv gjort til et skuespill ved spott og trengsler, dels stod dere sammen med dem som fikk gjennomgå dette. For også fangene hadde dere medlidenhet med. Og dere fant dere med glede i at deres eiendeler ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved." 

2 Kor 4,16-18: "Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag. For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." 

Som det siste sted vil jeg ta med 1 Tess 4,13-18, som er en trøstetale til de troende: "Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord." 

For en rikdom at vi kan lese om disse mange og vanskelige situasjoner i lyset av den herlighet som venter Guds barn. La oss be om å bli bevart i en levende og sann tro, så vi når fram til troens mål, sjelenes frelse (1 Pet 1,9).