Artikel nr 09 fra blad nr 2-2019
Emne: Påske
Getsemanes lidelseskalk


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Fredrik Wisløff

«Min far, er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi. Dog, ikke som jeg vil, men som du vil.» (Matt 26, 39) 

Vi vil se enda et trekk av Jesus som sann Gud i Getsemane. 

Hvilken side ved Guds vesen er den ubegripeligste? Ubegripelig er Gud i alt hva han gjør og er. Ubegripelig i sin allmakt, i sin allvishet og i sin allesteds-nærværelse; enda mer ubegripelig i sin hellighet; men mest ubegripelig i sin kjærlighet. 

De tre første egenskapene vi nevnte, hadde til en viss grad også Satan før sitt nederlag på Golgata. Den fjerde egenskapen ser også hedningene ved sine guder; men den absolutte kjærlighet har verden ikke sett før Gud ble åpenbart i Kristus. 

Og aldri ser vi denne Kristi guddommelige kjærlighet som i hans lidelse. 

La oss atter gå inn i Getsemanes helligdom. La oss atter høre ham be: La denne kalk gå meg forbi!

Hvilken kalk? Lidelsen! 

Men la oss se ned i denne lidelseskalk. Det må jo være det som denne kalk inneholder, som er så forferdelig. Hva inneholder den? 

La oss finne svaret ved å tenke oss dette slik: Jesus drikker her den kalken som vi selv skulle ha drukket. Om jeg ikke tar imot denne Jesu stedfortredende gjerning, må jeg altså likevel en gang drikke den selv. Hva vil det koste meg? Helvete!! Det skal bli hver en synder en evig kval å drikke sitt eget beger, - straffen for sitt livs mange synder. Så forferdelig er dråpene i denne kalken. En synders beger – en evig kval! 

Men Jesu beger er tomt! For han hadde ingen synd gjort. Og likevel er det uendelig meget tyngre enn noe menneskes beger. For i Jesu Getsemanekalk er alle tiders, alle slekters, alle menneskers, fra Adams til min egen, ja til den slekt som skal leve på jorden ved Jesu siste gjenkomst, alle disse menneskers syndestraff samlet. Og når vi så betenker at et enkelt menneskes straff er en evig kval, ja så aner vi kanskje lite av hva som gjorde Getsemane – begeret så tungt og dråpene så bitre. Det er fordi Jesu død er stedfortrederens og forsonerens død, at den er så grenseløs hard. 

Men her øyner vi også den evige kjærlighet: Trass i det at kalken var så ubegripelig tung, trass i at dråpene var så evig bitre, tok Jesus kalken, og løftet den til sine lepper og drakk den til siste dråpe. Ja, til siste dråpe. Jeg er ganske viss. Heller ikke mine er tilbake. 

Hvem fatter vel en slik kjærlighet. Det edleste menneskes kjærlighet blekner overfor dette. Alene han som selv er kjærlighet, kunne makte det. I sannhet: Det er Gud vi møter i Getsemane.

Hvor må så ikke hvert et hjerte smelte ved synet av dette! Også mine dråper var med i dette beger. Mine mange synder var med å gjorde hans kalk så tung og hans død så bitter. Mitt hjerte må beve ved tanken. Men også juble. Og takke. For han drakk mitt beger tomt. Og nå byr han meg frelsens beger isteden. Fordi han drakk lidelsens kalk til ende, kan jeg løfte frelsens beger høyt

. «Deg som for oss kalken drakk, Jesus, Jesus, evig takk». 

(Fra «Med ham til Golgata» side 29 -31. Indremisjonsforlaget)