| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Langfredagens mørke har senket seg, og rettferdighetens sol har gått opp. Jesus er oppstått og lever. Men hans disipler og venner sørget. De visste ennå ikke om at Jesus hadde stått opp. Maria Magdalena, den kvinnen som Jesus hadde drevet ut sju onde åndar av, var en av Jesu venner som sørget.
Maria sto utenfor graven og gråt. Plutselig fikk hun se to engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, og de spurte: ”Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!” Så fikk Maria se Jesus og hun fikk igjen spørsmålet: ”Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde at det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Fadern! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.”
Tenk hvilken stund det var da Maria Magdalena gjenkjente sin Herre og Frelser! Hun søkte Herren og fant ham. I Salomos høysang 3,3-4 leser vi om kjærlighetens lengsel etter Herren: ”...Har dere sett ham som min sjel elsker? Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker?”
Også nå får Jesu venner gjøre samme erfaring. De søker etter Jesus, men til å begynne med ser de ham ikke og opplever ikke hans nærvær. Feilen er at vi ofte søker ham i vårt indre. Vi tenker ofte at i vår indre glede og fred, der finnes Herren. Men så kjenner vi jo ikke alltid glede og fred, derfor synes Herren å være borte.
Men hvor skal vi søke Herren? Ikke i våre følelser, men i Ordet. I Rom. 10,6-8 leser vi: ”Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte.”
Hør her, du som ikke kan styre dine tanker men merker at ditt hjerte er som det står i Jer 17,9: ”Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?” Hør her, du som forsøker å finne liv i ditt hjerte, men er nær ved å fortvile over deg selv. Hør hva apostelen Paulus skriver: ”Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte”. Jesus er Ordet. Han er ett med løftene i Bibelen. Det kan føles så elendig det vil med din omvendelse, tro og helliggjørelse, men om du i din hjelpeløshet tar Gud på ordet, løftene om nåden og frelsen i Kristus, så har du Jesus. Han er deg nær i sitt eget Ord.
Herren kommer nå til deg som er fattig i ånden, men som søker etter nådens Herre selv om ditt hjerte kjennes som en tom grav. Herren sier: ”Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg.” (Jes 43,1-2). Du kjenner så lite kraft i Ordet og så lite iver i bønnen. Du kjenner deg ussel, død og kald, men Herren har gjenløst deg med sitt blod og han sier til deg: ”Jeg har gjenløst deg kalt deg ved navn, du er min.”
Men hvordan skal jeg vite at dette evangelium gjelder meg, undrer du? Finner du ingen trøst i synden eller i din egen fromhet, men spør etter nåde ja, da er det Faderen som med sin Ånd drar deg til Sønnen. Han sier: ”Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” (Jes 43,24-25). Hold fast på dette løftet. Om du ikke avviser det, så eier du det som dette løftesordet inneholder. Herren er deg nær i sitt ord. Og husk at det er for sin egen skyld, ikke på grunn av noen kvalitet hos deg, at Herren utsletter dine overtredelser.
Jesus ville at Maria skulle gå til disiplene med bud om hans oppstandelse: ”Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.” Disiplene befant seg i en svært vanskelig sitvasjon. De hadde ikke Jesus hos seg og deres samvittighet var fyllt av selvbebreidelser, for at de hadde sveket sin Herre. Peter hadde til og med fornektet ham. Men om kvelden samme dag som Jesus hadde vist seg for Maria, viste han seg også for sine disipler og sa til dem: ”Fred være med dere.” Disiplene ble glade da de så Jesus. Helt uventet kom han til dem, ikke med anklager, men med fredshilsen.
Påskens evangelium inneholder en rik trøst for hver og en som har sveket sin Herre gjennom synd, menneskefrykt og troløshet. Må ingen unnskylde seg eller bortforklare sin synd og henvise til at andre kristne har gjort det samme. Nei, vi må alle falle ned for Jesu føtter i bekjennelse og bønn om nåde.
Et Guds barn kan komme inn i mørke og anfektelse og fundere på om Gud har forlatt det. Men de som i egne øyne er de aller elendigste er ofte de som er de aller kjæreste for Kristus. De har ikke noen egen fromhet tilbake å speile seg i, men har bare Jesus igjen. ”Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp.” Jesus er vår Herre og Gud, og i ham er vår frelse, selv når han skjuler seg for oss.
De som derimot speiler seg i sin egen fromhet og klarsynthet og har en kritisk ånd mot andre svake, men oppriktige Guds barn, disse kan, uten at de selv vet om det, stå langt ifra Guds rike. De kan være hovmodige over ulike kvaliteter som de synes å finne hos seg selv og mangle Guds barns ”første” kjennetegn, nemlig åndens fattigdom. ”Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.” (Matt 5,3). De som bekjenner seg til Herren, men som ikke er fattige i ånden har ikke gått konkurs på sitt eget selvliv. Deres eget syndeforderv har ikke blitt deres største bekymring. Derfor drives de ikke daglig til Jesus for å få nåde. De har sjelden eller aldri noen erfaring av at Herren kan skjule seg og virke som om at han er borte. De vet ikke hva anfektelse er. Jesus sier i Åp 3,17-18: ”Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær,for at du kn være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.”
Herren vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse, også de som har blitt rike i seg selv. Gud vil med sin Ånd og sitt Ord gjøre slutt på sine egne reserver og vekke en tørst etter ufortjent nåde.
Den som er fattig i ånden stemmer med i sangen:
”Gå meg ei forbi o, Jesus,
Hør min bønn til deg!
Og når andre du velsigner,
Glem da ikke meg.
Jesus, Jesus, hør min bønn til deg.
Når de andre du velsigner,
glem da ikke meg!
La meg ved din nådetrone,
Finne trøst og fred.
Når jeg her i barnlig tillit
Ydmykt kneler ned!
Jesus, Jesus, hør min bønn til deg.
Når de andre du velsigner,
glem da ikke meg!”
”Jesus kär, gå ej förbi mig.
Låt mig bönhörd bli!
Då åt andra nåd du skänker,
gå ej mig förbi! Jesus, Jesus
låt mig bönhörd bli.
Och då andra du uppväcker,
gå ej mig förbi!
Blott på din förtjänst jag kommer,
och din nåd begär.
Hela mitt beklämda hjärta,
fräls mig som jag är.
Jesus, Jesus låt mig bönhörd bli.
Och då andra du uppväcker,
gå ej mig förbi!”
Det åndelige livets dype hemmelighet er at vi som et fattig nådebarn får leve på en annens rikdom, på en annens rettferdighet, Jesu rettferdighet. Vi har en stedfortreder som har levde, døde og sto opp i vårt sted og som nå ber for oss i himmelen. ”Han fullgjorde, vad vi borde och blev vår rättfärdighet” synger vi i en svensk påskesalme. Gjennom troen har vi oppstått med Kristus. ”Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.” (Kol 3,1).
Har vi funnet livet i Kristus, vil vi også leve for Herren. Har Jesus blitt vår fred, kan vi ikke leve i fred med synden. Da hører og leser vi med oppmerksomhet Skriftens ord om hvordan Herren vil at vi skal leve.
Det er stor forskjell på et menneske som har evangeliet som en innlært lekse og den som lever av evangeliet. Den som lever av evangeliet har ett fått et nytt sinn, Jesu sinnelag. Den kristne som lever av Kristi evangelium blir urolig i sin ånd når han fristes av djevelen, verden og av sitt eget kjøtt.
Vi trenger hver dag å væpne oss med evangeliet og med bønn for å overleve åndelig i denne siste tid og nå det himmelske målet. La oss stadig ta imot Ordets dom over synden og flykte til Frelseren. Da gjelder det forunderlige løfteordet: ”Den som har Sønnen, han har livet.” Amen.
(Oversatt fra svensk)