Det er Carrie Breck som uttrykker seg slik i sangen «En underfull Frelser jeg eier».

Hun synger om Frelserens forunderlige kjærlighet til syndere og hans seier over Satan.

Men hvorfor bruker hun et så sterkt ord om den lidende Jesus , som smertenes mann og Skjønneste er han av alle?

Bakgrunnen finner vi i en annen sang av Breck: 

«Det var en som var villig å dø i mitt sted, 
for at jeg skulle leve ved ham. 
Ja, til korset han gikk 
hvor han kjøpte meg fred, 
da han sonet min synd, det Guds Lam».

Derfor priser hun ham som den skjønneste av alle. 

I fjorårets nr 2 av Bibelsk Tro ble det trykket en artikkel om Johannes Levinsen:

«Påsketoner – av en himmelsanger». Her sakses følgende fra artikkelen: 

Johannes Levinsen ble bare 31 år gammel. Siste dag han levde ba han sin bror, Anton, om å skrive ned hans siste hilsen til menigheten. Med hviskende stemme dikterte han: 

«Kjære venner, å stå fast i den funne nåde og derutav stride troens gode strid, derom er det det gjelder, så skal vi nok komme hjem til Herren». 

Han sank så ned i putene. 

«Å, Anton», kunne han hviske stille, «fortell meg det gamle budskap!» Og når han hadde hørt om sin Frelser, ropte han: «Jeg kommer, Herre Jesus! Jeg kommer»! 

Hans siste bønn til sine slektninger og venner som var hos ham, var at de måtte la ham få være alene til slutt. 

«Nå har jeg bare ett ønske igjen, og det er å få være alene sammen med Jesus – gå så alle sammen!»

Da de en halv times tid senere åpnet døra, hadde han lukket sine øyne for alltid. 

«Himmelsangeren» var for evig hjemme!» 
Og himmelsangen kjenner vi: «Jeg går til himlen, der er mitt hjem». 

Hva skjedde så med Anton etter brorens død? Vi gir ordet til Poul Poulsen, dansk sokneprest og hymnolog: 

«Anton var utdannet oberst. Han var en kristen offiser. Nest etter Gud skyldte han sin bror størst takk for at han ble en kristen. Johannes kjente et sterkt ansvar for å få broren med på himmelveien, og til begges glede skjedde dette. 

Det merkelige hendte at Anton syntes å ha arvet brorens dikterpenn etter dennes død. Tidligere hadde han visst ikke skrevet en enste sang, men nå ble hans sinn fylt av sanger, ja, så plutselig kunne en sang stå fullt ferdig for hans bevissthet, at han måtte springe av sykkelen på vei til Forsvarsdepartementet, og sette seg, helst der det var en benk, for i en fart å få den skrevet ned. 

Det er lovsangstonen som lyder klarest i alle hans sanger. Han hadde fått se det skjønneste syn noe menneske kan få se på jord». 

Dette synet har han skildret i sangen som siteres nedenfor. I likhet med Carrie Breck synger han om det største et menneske kan oppleve: Å få se Han, den skjønneste av alle – det skjønneste i verden.. Og han begrunner det! 

«Det skjønneste i verden som mine øyne så, 
er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på. 

Den kjærlighet som lyser fra tornekronen ned, 
for evig overstråler all annen herlighet. 

Han ble meg den gang sløret fra øynene meg falt, 
Hver stund og alle vegne det lifligste av alt. 

Hva enn jeg måtte vite slett ingen ting jeg vet 
Foruten hans, min Frelsers, bunnløse kjærlighet. 

Hva enn jeg måtte evne, slett ingen ting jeg kan 
foruten ham, min store og sterke Frelsermann. 

Hva enn jeg måtte eie, slett ingen ting jeg har 
Foruten ham, min konge, som tornekronen bar. 

All verdens fagre skjønnhet meg dårer ikke mer. 
Jeg ser jo ikke annet enn ham hvorhen jeg ser. 

La meg så få nevne en skjønnhet av en annen glans, som vi enda ikke til fulle fatter. 

Men i likhet med «himmelsangeren» vet vi noe: 

«Jeg går til himlen, der er mitt hjem, 
der er ei synd eller smerte. 
Der er det nye Jerusalem, 
der er mitt bevende hjerte. 

Der er hver glede jeg her har mist, 
hvert håp som her måtte fare, 
Der er min frelser, den Herre Krist, 
og pilegrimenes skare. 

Den reise gjør meg så fuglelett, 
så munter, glad og frimodig, 
Om enn mitt hjerte er sykt og trett, 
og foten såret og blodig. 

Jeg går til himlen, der er mitt hjem, 
der er ei synd eller smerte,
Der er det nye Jerusalem, 
og der er hele mitt hjerte. 

Har vi i dette jordeliv fått se og ta imot «den skjønneste av alle», da la oss lytte til Karl Marthinussen når han ser inn i noe av det vi skal se på den nye jord: 

«Og salighetens tonevell 
skal bruse som et hav, 
Som sus av skog en sommerkveld 
når himlen er som rav. 
Og gjenfødt all naturen er.
Og ingen skygge faller mer. 
Og alt av skjønt mitt øye så,
ny glans og glød vil få. 

Men skjønnest er det dog å se 
Guds Lam så underbart, 
Med merkene fra korsets tre 
av seirens glans forklart. 
Og dette lys er mer enn sol; 
Det er Guds gylne nådestol. 
Og støvets drakt som her meg bandt, 
blir klar som diamant. 

Jeg begynte med å sitere fra en av Carrie Brecks sanger. Hun var en gudfryktig amerikansk husmor og forfatter som skrev en mengde sanger. Jeg avslutter med å henvise til enda en sang av henne, hvor også hun retter blikket mot himmelen: 

«Tenk når jeg min Frelser skuer, 
og hans åsyn møte mitt 
Når med jubel jeg får se ham 
som for all min synd har lidt. 
Da skal jeg ham selv få skue 
i Guds himmel, i hans prakt, 
Der hvor åsyn møter åsyn – 
se ham i hans kongemakt».

Han, den korsfestede – den skjønneste av alle her, en ufattelig seierens glans, prakt og kongemakt der!