«Men er det av nåde, da er det ikke av gjerninger, ellers ville ikke nåden være nåde lenger» (Rom 11,6).

Altså er det som Luther sier: Ingen synd kan svekke den nåde og rettferdighet de troende eier innfor Gud, og ingen gode gjerninger kan øke den. Så lenge de blir i troen på Jesus, ser Gud dem i ham sin enbårne sønn, like rettferdige og fullkomne til enhver tid. Om ikke Kristi rettferdighet alltid var en fullkommen rettferdighet, kunne jeg jo aldri vite hvor mye av fromhet jeg selv måtte få til, for å fylle lovens krav og mål. 

Fra Ordet ser vi «at et menneske blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger». Og der finner vi at dersom du ved troen blir i Kristus – setter ditt hjertes tillit alene til ham – da er du til enhver tid like rettferdig innfor Gud. I dine sterkeste som i dine svakeste øyeblikk. Om du snubler og faller i synd, eller om du får nåde til å seire og gjøre gode gjerninger. Om du bruser opp i sinne, eller om du får kraft til å være tålmodig i prøvelsen. Om ditt hjerte er kaldt som is, eller om det flyter over av kjærlighet. Ja, om du ler, eller om du gråter – alltid er du like rettferdig innfor Gud – i Jesus. 

Forferdet protesterer all fornuft og følelse mot slik tale! Dette er jo lettsindighet! Så inngrodd er den tanke hos oss alle at gjerninger vel må bety noe for vår frelse og vår rettferdighet for Gud. 

Men «Var rettferdighet å få ved loven, så var Kristus død til ingen nytte!» 

(Fra Kristus – vår rettferdighet.2.dag)