| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Først vil jeg gjerne presisere hva som menes med begrepet «messianske jøder». Det ligger i selve betegnelsen at vi har å gjøre med jøder som tror både på Det gamle og Det nye testamentet. De er jøder og de er messianske – dvs. de tror at Jesus Kristus er Messias – den levende Guds sønn. Selv om det sikkert er velment, bør vi kristne hedninger ikke benytte begrepet «kristne jøder», det blir feil av flere grunner og blir nok blant mange slike jøder oppfattet noe negativt, i alle fall i Israel. Egentlig er vi ikke-jøder messianske hedninger. Samtidig vet vi at ordet kristen er benyttet flere steder i NT - ref. bl.a. Ap.gj. 11,26 – Antiokia.
Selve miksen mellom det vi kan kalle for mer tradisjonell jødedom og Messias-delen, varierer en god del fra person til person og mellom de ulike messianske forsamlinger. Men jeg tror at svært mange er ganske så bevisst på sin jødiske identitet og legger stor vekt på feiringen av sabbaten, de jødiske høytidene, jødiske markeringer av familiebegivenheter, bruk av kipa etc. Generelt legger de også stor vekt på GT i tråd med Jesu lære. Og en jøde - hva er det? Svaret du får er avhengig av hvem du spør. Men en mulighet kan være at vedkommende enten har jødisk mor eller har konvertert til jødedommen. Det er også store læremessige forskjeller innad i denne gruppen – først og fremst knyttet til dette at Jesus sier at han er Gud (Joh 10,33) ref. også Rom. 9.5. Et sentralt element i den jødiske trosbekjennelsen i 4 Mos 6,4ff er jo dette: «Hør, Israel, Herren er vår Gud, Herren er én.”
De første kristne menigheter som vi leser om i begynnelsen av Apgj var i praksis messianske menigheter. Men etter hvert ble det stadig flere kristne hedninger. Takk Gud for at også vi hedninger får være med, ref. Ap.gj. 11,18b): «Så har da også Gud gitt hedningene omvendelsen til livet.»
Senere forsvant de aller fleste jødiske elementer fra den kristne menighet og ble mange steder erstattet av en kirkelig antisemittisme hvor korset etter hvert i praksis ble gjort om til et sverd. I kjølvannet av dette forsvant også naturlig nok de messianske jødene.
Men det faktum at Bibelen ble tilgjengelig for alle fra 1500-tallet førte til en fornyet interesse for Israel og jødene. I 1841 sendte den anglikanske kirken og de lutherske kirkene i det daværende Preussen, en protestantisk biskop til Jerusalem. Personen de sendte var en messianske jøde, Michael Solomon Alexander. Han hadde tidligere vært rabbi i Norwich og Plymouth og professor i hebraisk ved King’s College i London. Dette medførte at mange dro en parallell tilbake til de første menigheter vi hører om i Apg. På et vis var ringen sluttet. Den antikke kirken var gjenopprettet.
Balfourerklæringen i 1917 innledet britenes mandatperiode i Israel som varte til 1948. I denne perioden bodde det mange hundre messianske jøder i mandatområdene. De var imidlertid svært upopulære blant andre jøder. Britene oppmuntret dem til å praktisere sin kristne tro, men uten en jødisk identitet. Mot slutten av mandatperioden var situasjonen meget kritisk for mange av de som bodde i det nåværende Israel. Britene satte da i gang «Operation Grace» hvor de tilbød evakuering for alle som ville flykte bort fra katastrofen som britene mente lå foran dem. De messianske jødene takket i stor grad ja til dette tilbudet ved å gå om bord i skip i Haifa og forlate Israel. Bare tre eller fire messianske familier ble igjen. Således regner man med at det var 23 messianske jøder i Israel da landet ble gjenfødt 14. mai 1948.
Jødisk nasjonalisme har vært et sentralt element i Israels evne til å overleve som selvstendig stat både de første årene etter 1948 og senere. I denne sammenheng ble messianske jøder sett på som forrædere av mange av sine landsmenn i Israel. Barn av messianske jøder ble utsatt for diskriminering på skolene. Likevel forsøkte de få messianske jødene i Israel tappert å definere hvem de var og finne sin plass i den jødiske staten.
1967 skulle vise seg å bli et avgjørende vendepunkt. Mot alle odds vant Israel 6-dagers krigen i begynnelsen av juni. Øst-Jerusalem ble frigjort og senere gjenforenet med Vest-Jerusalem. Parallelt med dette gikk det store vekkelser over den vestlige verden. I USA oppstod fenomenet Jesus-bevegelsen. Det antas at om lag 1 million mennesker kom til tro på Jesus i denne bølgen og en god del av dem var jøder. En del av disse messianske jødene emigrerte til Israel på 1970- og 1980-tallet og førte til betydelig vekst i den messianske bevegelsen i Landet. Mange av dem hadde sin bakgrunn i hippie-bevegelsen.
I 1989 ble den første kartlegging av den messianske bevegelse i Israel gjennomført. Ansvarlig for undersøkelsen var nåværende professor ved Israel College of the Bible Dr. Jim Sibley. Han fastslo at det var om lag 30 vel-etablerte, men ganske uformelle messianske menigheter i landet. Ett av bevegelsens hovedfokus var å finne sin naturlige plass i det israelske samfunnet – det var nesten som en ungdom som skulle etablere seg blant de voksne. Språket som ble benyttet i menighetene ble gradvis endret fra engelsk (som utenlandske «misjonærer» benyttet) til hebraisk og de begynte etterhvert å synge egne sanger og ikke bare sanger fra utlandet. På den tiden var det ikke på noen måte akseptert at jøder i Israel trodde på Jesus (Yeshua) som Messias. Slike jøder ble tvert om sterkt kritisert og latterliggjort. De hadde krysset en grense som ingen fornuftige jøder måtte krysse. På dette tidspunkt kan vi anslå at det kanskje var om lag 1,200 messianske jøder i Landet.
I 1999 gjennomførte to dansker en undersøkelse på vegne av Caspari Senter i Jerusalem. Det viste seg da at det var omlag 5000 messianske jøder i Israel fordelt på 81 forsamlinger, men om lag 80% av disse var ledet av folk som ikke var lokale israelere. Likevel viste denne undersøkelsen at de messianske forsamlingene ble mer jødiske i sin karakter. De utviklet en tro på Yeshua som var mer israelsk. Forfølgelse av de messianske jødene var fremdeles svært vanlig, særlig av de såkalte anti-misjonærene fra ultra-ortodokse organisasjoner. I likhet med Saulus tror de at de gjør Gud en tjeneste ved å gjøre livet for de messianske jødene så vanskelig som mulig. Det er bemerkelsesverdig å se hvor uendret situasjonen er fra den tid da Jesus vandret rundt i Israels land!
På 1990-tallet, etter at Jernteppet falt, var det en massiv innvandring til Israel av jøder fra det tidligere Sovjetunionen. Dette førte til radikale endringer for den messianske bevegelsen i Israel. En del av disse var gjenfødte Yeshua-troende, og det var også en større åpenhet for evangeliet blant mange andre. Likevel var det messianske samfunn i Israel fremdeles marginalisert og slet med å finne sin israelske identitet.
Israel College of the Bible gjennomførte i 2017 en ny undersøkelse ved å sende et spørreskjema direkte til alle messianske ledere i Israel, etterfulgt av et bredere initiativ i dette miljøet. Da hadde antall messianske forsamlinger vokst til om lag 300. Mange av forsamlingslederne hadde nå en form for teologisk utdannelse. Denne andelen har økt betydelig, og skjer samtidig med en relativt sterk reduksjon av tradisjonell bibelundervisning i Israel mer generelt. Dette skaper spennende muligheter for de messianske jødene.
Det viste seg vanskelig å anslå antall messianske jøder, men det blir hevdet fra seriøse kilder at et konservativt anslag er om lag 30,000. 60 % av de som ble spurt var første-generasjons troende. Antall messianske jøder er fremdeles relativt lavt, men det øker betydelig raskere enn befolkningsøkningen. 80 % av de spurte sier at de har opplevd å bli forfulgt eller diskriminert, men det er jo også ofte slik at som du roper i skogen får du svar. Samtidig er det en sterkt økende interesse for denne bevegelsen blant israelere generelt. Gjennomsnittsalderen blant messianske jøder er lav og mesteparten av veksten kommer nå ved at jødene møter Jesus der de er, ikke via innvandring.
Et veldig sentralt trekk er at de fleste messianske jøder er svært bevisste vedrørende sin tro. 95 % går regelmessig på gudstjeneste hver helg og 60 % går også på samlinger midt i uken.
Videre blir de stadig mer israelske. I den siste undersøkelse svarte mer enn 90 % at deres forsamlinger var «svært israelske», et tilsvarende tall gjennomfører sine gudstjenester på hebraisk, samtidig som de tilbyr oversettelser til flere andre aktuelle språk.
En messiansk jøde sa følgende: «Yeshua er Kristus, Messias og han kommer alltid til å være jødisk. Vi gir på ingen måte opp vår jødiske identitet når vi begynner å følge vår jødiske Messias. Noen kristne tror helt feilaktig at jødene på et eller annet vis ikke lenger kan være jødiske når de kommer til tro på Yeshua. Men å tro på Messias er det mest jødiske vi kan gjøre.»
De aller fleste feirer de jødiske høytider, og deltar i militærtjenesten - noe som blir ansett for å være svært sentralt for å kunne bli fullt integrert i landet. Det ser faktisk ut til at hæren (IDF) er et av de stedene hvor de messianske jødene får størst gjennomslag. De har fått et godt renommé blant de øverste lederne i IDF og tjenestegjør nå som piloter, offiserer samt at noen blir håndplukket for deltagelse i de mest prestisjefulle elitetropper og innenfor etterretningstjenesten.
I tidsskriftet «Israel Today» – som utgis av messianske jøder i Jerusalem og trykkes på flere språk (inkludert norsk), stod det i oktober 2018 en veldig spennende artikkel om de messianske jødenes rolle i IDF. I forberedende møter som nye soldater blir innkalt til før selve militærtjenesten begynner, har det hendt flere ganger at messianske jøder har blitt invitert fram til podiet for å fortelle om sin tro på Messias!
(Nevnte tidsskrift anbefales på det varmeste – undertegnede har lest det i mange år – det er til stor velsignelse og viser noe av bredden i det israelske samfunnet.)
Et klart flertall av de messianske forsamlingene ser på seg selv som en del av den verdensomspennende evangeliske bevegelse, men samtidig kjenner mange på sterk avstand til de tradisjonelle kirkene som følge av all antisemittismen som historisk, og dessverre fortsatt, preger mange av disse kirkesamfunn.
Et gjennomgående trekk er nok likevel av messianske jøder holder en lav profil i Landet. Jeg er overbevist om at det er ganske mange som er messianske i hemmelighet. Mye tyder på at det en god del Nikodemuser rundt omkring i landet, til og med langt inn i de ortodokse miljøene.
Samtidig er det mitt inntrykk at frimodigheten blant enkelte messianske jøde er økende. Et eksempel er utgivelsen av magasinet «Finding» som rett og slett er et svar på mye kritikk og advarsler som det skrives om i et magasin som heter «Searching» og som blir gitt ut av såkalte anti-misjonærer. Det sies at dette er første gang siden den antikke menighet at lokale messianske jøder går offentlig ut mot de religiøse autoritetene, egentlig mot fariséerne.
Likevel er det fortsatt en del områder hvor de messianske jødene blir diskriminerte. Et eksempel kan være inngåelse av ekteskap. Innenfor dette området har de religiøse (kristendom, islam eller jødedom) i praksis monopol på å utstede papirene. Derfor må noen messianske jøder og andre som ikke har papirer på sin jødiske identitet, i praksis reise utenfor Israels grenser når de skal inngå ekteskap. Mange av dem reiser til Kypros for å inngå ekteskap der, noe som også blir godkjent av israelske myndigheter.
Israel er verdens åndelige sentrum, i alle fall for kristenheten. Men politisk er også Israel svært sentralt, nesten uansett hva som skjer ellers rundt om i verden.
Da Donald Trump mot alle odds i 2016 ble valgt til president i USA, medførte det en kraftig forbedring av forholdet på politisk toppnivå mellom Israel og USA. Det er også et faktum at neppe noen amerikansk president i moderne tid har gitt så mye makt til reflekterte evangeliske kristne som president Trump har gjort. Noen av de mest kjente navn i denne sammenheng er visepresident Mike Pence, utenriksminister Mike Pompeo og avtroppende FN-ambassadør Nikki Haley. Mange sliter forståelig nok med å forstå dette forholdet, men det er uansett et faktum at støtten fra konservative evangeliske kristne var helt avgjørende da Trump ble valgt. Følgene av evangeliske kristnes innflytelse på presidentens politikk i Midt-Østen kan neppe overdrives. Det var ikke de amerikanske jødene som presset på for å få Trump til å flytte USAs ambassade i Israel til Jerusalem! Men det var president Trump som ønsket å oppfylle et viktig løfte han hadde gitt til sine evangeliske kristne velgere.
Faktum er jo at evangeliske kristne alltid har vært blant Israels mest sentrale og trofaste støttespillere – noe statsminister Netanyahu ofte har trukket fram i sine taler når det passer slik. Men nå er det helt en ny situasjon politisk, som også har viktige konsekvenser for Israels sikkerhet og forsvarsevne.
Og hvem er evangeliske kristnes viktigste allierte og venner i Israel? Det er de messianske jødene. Her kan vi virkelig snakke om «Velsigna band som bind, Guds folk i saman her.» Messianske jøder er sterkt involvert i mye av den evangeliske bevegelses arbeid i Israel, f.eks. innenfor media, turisme, hjelpearbeid etc.
Selv innenfor Det hvite hus i Washington har messianske jøder fremtredende posisjoner i presidentens innerste sirkler. Et eksempel er den profilerte advokaten Jay Sekulow. Han er presidentens personlige advokat og fortrolige med et hovedansvar for å følge opp presidentens interesser relatert til Moeller-teamets undersøkelser om relasjonene til Russland i tiden rundt siste presidentvalg. Dette påvirker også situasjonen for de messianske jødene i Israel. I praksis har de betydelig større politisk makt enn deres beskjedne antall skulle tilsi. Et sentralt spørsmål blir så hvordan denne makten eventuelt skal benyttes. Det er imidlertid mye som tyder på at verken statsminister Netanyahu eller andre regjeringsmedlemmer fullt ut har forstått disse nye realitetene.
Det israelske innenriksdepartementet har lenge vært en motstander av messianske jøder. I praksis er det så godt som umulig for messianske jøder å gjennomføre aliyah dersom de sier de er messianske.
Innenriksdepartementet har lenge vært styrt av ultra-ortodokse grupperinger, noe Netanyahu har vært avhengig av for å ha flertall i Knesset. De gjennomfører en grundig undersøkelse av alle som søker om å få gjennomføre aliyah – også via Google. Finner de spor rettet mot messianske samfunn eller kristne forsamlinger, blir deres søknad om aliyah summarisk avslått. Resonnementet er at du har forlatt din jødiske identitet og kultur ved å bli messiansk, derfor er du ikke lenger jøde. Det kan virke som du kan være hva som helst ellers, ateist, buddhist, hinduist, scientolog etc., bare ikke messiansk. Det ser ut til at dette er et element i den åndskampen som foregår i våre dager.
Kanskje kan det komme endringer i dette som følge av neste valg i Israel? I så fall går vi meget spennende tider i møte. Tiden er inne for at den israelske regjeringen ser på messianske jøder som et diplomatisk aktiva og ikke en religiøs trussel. Det finnes ingen logikk i Netanyahus omfavnelse av utenlandske evangeliske kristne kombinert med en kald skulder overfor den messianske bevegelsen i Israel.
For å balansere dette bildet vil jeg også minne om at de ortodokse jødene har spilt en helt sentral rolle i å bevare jødene som folk og holde levende håpet om at de en gang i fremtiden enda en gang skulle samles i Israel.
Og det bør også nevnes at enkelte messianske jøder kanskje ikke alltid har vært like kloke når de søker om israelsk statsborgerskap.
Dette var overskriften på en meget interessant artikkel i Jerusalem Post i desember 2017. Loven om rett til tilbakevending (Law of Return) ble vedtatt av Knesset i 1950.
Før 1950 var situasjonen ganske enkel. Da fulgte man Ben-Gurions prinsipp om at alle som ønsket å definere seg som jøder skulle bli betraktet som jøder.
Law of Return har blitt endret flere ganger og det har vært noen rettssaker om hvordan den skal tolkes. For eksempel avgjorde israelsk høyesterett i 1989 at messianske jøders tro på Jesus som Messias medførte at de konverterte til kristendommen – som igjen resulterte i at de ikke kunne regnes som jøder og derfor heller ikke kunne få israelsk statsborgerskap. Dog åpnet også denne dommen opp for mulige endringer i fremtiden.
I en annen sak fra april 2008 uttalte høyesterett at noen messianske jøder hadde rett til å få statsborgerskap fordi de var etterkommere av jødiske foreldre eller besteforeldre, men de hadde selv aldri vært jødiske og hadde følgelig ikke konvertert. Juristene forklarer dette med at det må skilles mellom hvorvidt de har rett til statsborgerskap som jøder eller som slektninger av en jøde. En som definerer seg som messiansk jøde har ikke rett til å gjennomføre aliyah i seg selv, men som følge av et mulig jødisk slektskap, under forutsetning av at han selv ikke frivillig har konvertert. Alle som frivillig konverterer har i prinsippet mistet sin rett til å gjennomføre aliyah. Juridiske eksperter i Israel sier at det er tvilsomt om disse prinsippene kommer til å bli endret på kort sikt. Det sies videre at Law of Return ikke er dekkende for alle forhold, men at politikerne ikke tør å forsøke å endre loven av frykt for at det kan rokke ved et av sionismens viktigste fundament.
De mest sentrale spørsmål er: Hvem er jøde? Og hvem avgjør hvem som er jøde? Et sentralt tema her er blandingsekteskap, som jøder generelt klart ønsker å unngå, men som nok er mindre viktig for en del messianske.
En annen viktig årsak til denne holdningen fra jødiske myndigheters side er frykt for misjonering i Israel. Det er et omfattende emne som jeg ikke skal komme inn på her.
Messianske jøder i Israel har i mange sammenhenger en krevende hverdag, men bildet er sammensatt. Og – som vi har sett går utviklingen i noen grad i rett retning. Dog er det nok fremdeles gjennomgående slik som Jacob Joez har sagt: ”Vi messianske jøder er dobbelt foraktet og i dobbelt eksil: Foraktet sammen med det jødiske folk, og foraktet av det jødiske folk på grunn av vår tro. I eksil sammen med det jødiske folk, og i eksil fra det jødiske folk på grunn av vår tro.”
Under enhver omstendighet er det veldig klart for meg at messianske jøder trenger vår støtte. Den viktigste støtten er forbønn. Andre former for støtte kan også være aktuelt, men det bør baseres på reelle behov i den enkelte forsamling eller familie. Og all støtte må foregå på premisser som er godkjent av mottaker. Her har det historisk sett blitt begått mange feilsteg som ikke må gjentas.
Slik jeg tolker Skriften kommer messianske jøder til å ha en avgjørende rolle i endetiden. Det står så løfterikt i første del av Rom. 11,25: «Og slik skal hele Israel bli frelst,….«. Selv om det er ulike tolkninger av dette verset, er det mye som tyder på at det foran oss ligger en stor innhøstingstid for Guds rike blant jødene. Og skal det kunne skje tror jeg det er helt avgjørende at jødene blir samlet i Israel – noe som går som en rød tråd av profetier gjennom store deler av GT. Derfor tror jeg det er veldig viktig at vi er engasjert i arbeidet med å bringe Guds utvalgte folk hjem til Israel, fordi det i ytterste konsekvens kan fremskynde Jesu gjenkomst.
Profeten Sakarjas bok må studeres grundig i vår tid, den er brennaktuell. Her heter det kapitel 12 og vers 10: «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget.» Dagen for oppfyllelse av dette løftet nærmer seg!
I kapitel 14, vers 4 står det: «På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger mot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør.» Det er sannelig store krefter i Jesu føtter!
Det aller viktigste vi kan gjøre i disse kritiske tider er å være trofaste forbedere. Slik Jesaja minner om i Jesaja 62,6-7: «På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!»
Den fysiske oppbyggingen av Jerusalem har pågått lenge, men den åndelige gjenreisningen har også startet. Vi lever i sannhet i profetiske tider! Må Herren hjelpe oss til å være våkne og posisjonere oss på rett side i den stadig sterkere åndskampen som raser rundt oss.