Artikel nr 03 fra blad nr 6-2018
Emne: Sang
Et juleminne og en julesalme


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Gunnar Holth

Johannes Johnson var prestesønn. Han reiste til Madagaskar og ble en av de dyktigste og mest særpregede misjonærer i Det norske misjonsselskaps arbeid. Han slet seg ut i Herrens tjeneste i forholdsvis ung alder. Etter at han av legene ikke lenger fikk lov å reise ut til sitt elskede Madagaskar, ble han prestelærer ved Universitetet i Oslo. Men det var ikke mange år han fikk stå i dette undervisningsarbeidet. Allerede i 1916 fikk han hjemlov, 52 år gammel. 

- Nevnes må også at han var en betydelig salmedikter. To av hans mest kjente salmer er: 

”En dalende dag, en stakket stund” og ”Lysenes far, vi takker deg.” 

Johnsons kone, Dagny Johnson, overlevde sin mann i mange år. Mens begge ennå var på misjonsmarken, sendte hun hjem et brev som skal gjengis her. 

Brevets bakgrunn er fra den tiden da den kristendomsfiendtlige franske guvernøren gjorde alt som stod i hans makt for å ødelegge misjonsarbeidet. 

Skolene ble lukket, og alle møter utenfor kirkene ble forbudt. Mange kirker ble også stengt. En merket hedenskapets makt i mange nivåer. Dette var en tung tid for de gassiske kristne og for misjonærene. 

Vi leser fra brevet: 

«Det var nettopp i denne vanskelige tid på Madagaskar at vi norske satt sammen en julaften, med hjertet fullt av sorg over det som vi om dagen hadde hørt om våre kjære gasseres lidelser i denne tid. Da foreslo Johnson at vi skulle synge salmen: «I denne søte juletid tør man seg rett fornøye». 

Vi var midt i verset: 

Og blandes enn min frydesang 
med gråt og dype sukke, 
så skal dog korsets hårde tvang 
meg aldri munnen lukke. 
Når hjertet sitter mest beklemt, 
se da blir frydens harpe stemt 
så den kan bedre klinge, 
så korsets selv, når Jesus vil, 
må også hjelpe sjelen til 
en lovsang ham å bringe. 

Da åpnes døren, og inn listet seg tre gassere. De var våre kjære venner, og satte seg stille ned. Det var den gang utenkelig at gassere gikk ut etter at det var blitt mørkt. Men da sangen var slutt, fikk vi høre hvorfor disse kom. 

Jo, de ville si farvel. De hadde samme ettermiddag fått bud fra guvernøren om at de måtte være ute av byen kl 06.00 neste morgen, og innen to dager helt ute av provinsen. De fikk ikke lov å komme igjen, da de var mistenkt for uvilje mot det franske styret. De skulle forlate arbeid og familie, rismarker og eiendom, på noen timers varsel. 

Vi satt stumme og kunne bare i medlidenhet trykke deres hender. Da sier Johnson: «Hør nå, vet dere hva vi sang da dere kom?» Og så gjentok han verset ord for ord på gassisk. 

De tre mennene lyttet med tårer og glede. 

«Sang dere virkelig det, ja da vet vi at Gud ikke vil slippe oss. Vi er hans i nød og glede». 

De reiste seg – og forunderlig nok med sine barnesjeler – de var trøstet og sa: «Nå har vi fått mat med på veien». 

De gikk stille ut av døren, men idet de skulle lukke den, åpnet de den i stedet på vid vegg og stemte i med høy røst: 
–Vår Gud han er så fast en borg…. 

Da de var gått, så vi smilende på hverandre og sa: 

Så korset selv når Jesus vil, 
skal også hjelpe sjelen til 
en lovsang ham å bringe. 

Så langt brevet fra Dagny Johnson. Et gripende minne. 

La meg føye til noen ord om julesalmen som siteres i brevet. Når det gjelder de siste linjene i verset kan vi merke oss at Brorson opprinnelig formet det slik:

..og knuste hjerter føler best 
hva denne store frydefest 
for glede har å bringe. 

Personlig har jeg ofte hatt bruk for også denne formuleringen. 

Det er ellers verd å merke seg at denne julesalmen hadde en annen begynnelse: 

I denne søte juletid tør man seg rett fornøye. (Slik den også siteres i brevet.) 

At det nå heter glade istedenfor søte, er greit. Men at tør er forandret til bør, er vanskeligere å forstå. T

rygve Bjerkrheim kommenterer dette slik: 
«I året 1732 ’sammenskrev i hast’ Hans Adolph Brorson et hefte med 10 julesalmer. Her viser han seg som den fullkomne mester. En av dem er ”I denne søde juletid”. Jeg minnes godt at far og mor sang den hver julemorgen. Og tonen steg sterkt: 

I denne søde Juletid
tør man sig ret fornøie. 

Slik stod det også i Evangelisk Christelig Psalmebog, i Landstads Salmebok og i sangbøkene i Norge. Men så hendte det merkelige: I Landstads Reviderte Salmebok (1924) ble i første vers «tør» byttet ut med «bør». Nå er det vel ingen som kan fortelle hvorfor. 

«Tør» betyr «våger». Vi drister oss til å fryde oss i julen fordi en Frelser er født. 

Men «bør» er en formaning. Vi må! Det første er et evangelium: Vi skal få lov å fryde oss. 

Å fryde seg er et tilbud! Personlig sakner jeg dette «tør». 

Det blir hevdet at Brorson i denne salmen advarer mot en uverdig og verdslig julefeiring. Ja, etter denne forandring er det slik. Men det er i en annen samtidig salme han gjør det: 

Bort, Værdens Juleglæde, av hvert et hus og sinn. Hver følge nu med glede til barnet Jesum inn. 

Men I denne søte juletid er breddfull av jubel og frelsesfryd. Bare se selv!» 
--Så langt Trygve Bjerkrheim. 

Vi tar med oss det gripende juleminnet fra Madagaskar og går inn i denne store frydefest med jubel, idet vi nynner på Brorsons salme. Og «knuste» hjerter kan særlig våge å fryde seg..