«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell.» (Ap.gj. 17, 26)

Også i historien møter Gud oss. Og her enda mektigere enn i naturen.

Skriften forteller oss at Gud skaper historien.

Og han skapte den ikke ferdig ved tidenes morgen som et urverk, som trekkes opp og går sine regelbundne runder til det stanser. Nei, Gud skaper den stykke for stykke, dag etter dag.

Hvorledes Gud skaper historie ser vi best i Det gamle testamente, hvor vi følger det utvalgte folkets historie, slik som den skapes av Gud.

Og vi ser hvorledes Gud griper inn ikke bare i det utvalgte folks historie, men også i verdensrikenes politikk. Han benytter dem som ris for det ulydige og gjenstridige folk. Og når han har brukt dem slik, så sender han et annet folk, til å tukte «riset».

Gud møter oss altså i historien. Og han ønsker at vi skal se og kjenne ham igjen også her. Tidens begivenheter blir evige, når vi ser igjennom deres timelige skall inn i deres evige innhold, så vi fornemmer Guds fottrinn i historien.

Det var det Jesus tenkte på da han påla oss å «tyde tidens tegn».

Vi skal først og fremst tyde tidens tegn i Norge. Og er vi ikke blinde, så ser vi de oppløsningens krefter som arbeider på vårt folks undergang, den overhengende fare som truer vårt elskede folk.

Og det vil drive oss inn i en ydmyk og brennende bønn. For her er krefter i virksomhet som ikke kan beseires uten ved Guds kraft. Det er derfor vi ber om en landsvekkelse.

Og vi roper til Gud at den må komme innen de oppløsende krefter har gjort folket modent til undergang.

(Fra «Daglig fornyelse». 17.mai. Lutherstiftelsens Forlag)