Jeg løfter opp til Gud min sang

Av Magnus Brostrup Landstad

Jeg løfter opp til Gud min sang ennå en gang Fra disse jordens daler. Vår Herre Krist han henter meg snart hjem til seg I himlens høye saler. Som lynet far. Han kommer snar. Da skal hans pris på annet vis De Guds basuner tale.	En himmel ny så vel som jord, det er hans ord, Da skapes til hans ære. Se, Herrens bolig blant oss er, Han er oss nær, og vi hans folk skal være. La verden så til grunne gå. Guds ord består om alt forgår, Den bro skal bruden bære!
Når min forløsning stunder til, jeg gledes vil Og løfter opp mitt hode. Da løses jeg, da går jeg inn til vennen min, Gud være evig lovet! Da reises av den mørke grav Det som var sådd med sukk og gråt, Da er den søvn utsovet!	Gud skal da tørre av ditt kinn hver tåre min. Der ingen død skal være, Ei heller sorg, ei heller skrik, ei pine slik, Som her Guds barn må bære. Det første fort er veket bort, Og gleden ny i himlens by - Eia, hvor godt å være!
Når fikentreet skyter blad, jeg er så glad, Da vet jeg det blir sommer. Når himmelrikets blomster gror, For visst jeg tror Guds rike snarlig kommer! Hans brud jeg er, hans ring jeg bær, Har lampen tent og hjertet vendt Til ham, all verdens dommer.	Da synger jeg for tronen glad Et bedre kvad og løfter palmegrener, Med hvite kleder som er todd I Lammets blod, for Herrens øyne rene. Halleluja! Hva glede da! Hva liflig klang! Og all min sang Er Herren, Herren ene!

(Nr 877 i Sangboken)