Artikel nr 06 fra blad nr 4-2018
Emne: Kristenliv
Forholdet mellom livsførsel og overbevisning


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Olav Hermod Kydland

For flere år siden hadde British Humanist Organisation en annonsekampanje på busser i London hvor det het: ”Det er sannsynligvis ingen gud. Slutt å bekymre deg, og nyt livet”.

Blant mennesker finner man ulik virkelighetsforståelse og menneskesyn. Noen hevder at det ikke finnes noen gud. Menneskene er suverene på alle områder og er målestokk for alle ting. Følgelig kan de selv avgjøre hva som er rett og galt uten innblanding fra høyere makter.

Mange holder seg til evolusjonslæren og hevder at mennesket nedstammer fra apene. Mennesket er følgelig et dyr. Fordi det er sterkere og klokere enn andre dyr, råder det over dem. Hitler kalte mennesket et ”rovdyr” som fikk utvikle seg i krigen.

Siden Gud ikke eksisterer, vender den enkelte seg til de sterke blant menneskene og til naturen som alltid vil bringe verden videre. Ole Andreas Meling skriver: ”Ofte fører dette til dyrking av heltar og sterke menn, eller popideol og vakre utsjånader. Det er ikkje mykje trøyst for dei som fell igjennom. Den gamle blir ikkje verdsett, heller ikkje den sjuke eller fosteret i mors liv. Dei svake skal døy” (”Gudstilit –Sjølvtillit”, Bibelsk Tro nr 6/2008).

Å redde naturen fra forurensing og ødeleggelse blir det viktigste for mange. Noen annen mening med livet finnes ikke, heller ikke noe håp når døden banker på.

For en kristen er det helt annerledes. Livet er meningsfullt. Selv om døden er den siste fiende, er det håp bak død og grav. For Jesus Kristus har seiret over døden og alle sataniske krefter. Derfor lever de troende i forvissning om at etter døden skal de få se og være sammen med sin Frelser, Lammet, som evig vil bli takket og priset for forsoningen og frelsen.

Forventningen om Herrens gjenkomst ansporer alltid kristne til et hellig liv. Bibelen oppfordrer til ”å ferdes i hellighet og gudsfrykt” (2 Pet 3,11) og jage ”etter helliggjørelse” (Heb 12,14).

En kristen er født på ny og er kalt ut fra verden til samfunn med Herren. Derfor vil en kristen lytte til Guds ord og la seg formane av apostelens ord i Rom 12,1-2:”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.”

Guds ord advarer mot å bli revet med av ”de lovløses villfarelse slik at dere faller ut av deres egen faste stand,” (2 Pet 3,17). Med andre ord: en kristen kan falle fra sin nådestand.

Herren har sagt at han kommer igjen for å dømme levende og døde.

Men det å fornekte Herrens komme, fører ofte til likegyldighet i livsførsel. ”Det er et uoppløselig bånd mellom livsførsel og overbevisning” skriver Trygve Bjerkrheim i sin fortolkning til ”Peters første og annet brev”. Videre siterer han den britiske professor William Barclay som gir tre eksempler fra hedenske gravskrifter på det som hender når menneskene forkaster det teleologiske synet på historien, troen på at skapningen har et mål, klimaks, som er et av hovedtemaene i læren om gjenkomsten.

”Det leder til hedonisme (lyst-filosofi): ”Jeg var intet; jeg er intet, så du som fremdeles er i live, et, drikk og vær glad!”

Det leder til apati (sløvhet, likesæle): ”Engang hadde jeg ingen eksistens; nå har jeg ingen; jeg merker ikke at jeg har noen.”

Endelig fører det til fortvilelse, desperasjon: ”Charidas, hva er nedenunder?” – ”Dypt mørke.” – Men hva med stiene oppover?” – ”Alt er løgn.” – ”Da er vi fortapte!”

”Barclay konkluderer med at uten sannheten, kledd i læren om Jesu gjenkomst – at livet går mot et mål – er det intet å leve for.”

Når livet ikke har noen mening og døden er slutten på alt, da fører dette til hedonisme. Hedonisme kommer fra gresk (hedone) og kan oversettes med "lystfølelse", "nytelse" eller ”lykke”. Ifølge hedonismen er behag eller lyst det eneste, som er godt i seg selv, mens smerte eller ulyst er det eneste som er ondt i seg selv.

Det viktigste blir da å nyte livet, ha det gøy og moro på alle områder i livet. Særlig mange er opptatt med å nyte seksuallivet, både i og utenfor ekteskapet og i homoseksuelle forhold.

Når mennesket ikke har noen mening eller mål for livet, fører det til apati. Alt og alle andre betyr lite og ingenting. Det viktigste er å få leve livet uten innblanding fra andre. Eksistensielle spørsmål reflekteres det lite over. Når alt går mot tilintetgjørelse både av verden og menneskene, da er det lite å interessere seg for eller leve for. Når alt går mot intethet, da har livet ikke noen verdi i seg selv.

For noen fører særlig døden til fortvilelse. Når Gud er borte, da er alt mørke, og det finnes ingen vei oppover. Alt er løgn. Ingen hånd rekkes ut til frelse. Evig fortapelse er uunngåelig.

Hvor mørk og fortvilet er situasjonen for vantroens barn! De har ikke noe håp for evigheten, bare en evighet under Guds vrede og dom.

Guds ord sier (Åp 21,8): ”Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.”

Det er fryktelig å gå fortapt uten håp om frelse og evig liv.

Men Guds barn venter etter Herrens løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Guds bolig skal da være hos menneskene, og han skal være deres Gud til evig tid. Åp 21,4: ”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.”

Men ennå er det nådetid. Herren vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. (2 Pet 3,9). Jesus innbyr enhver og sier: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.” (Matt 11,28)

Sangforfatteren sier det slik: 

”Der er ennå et rom innved Frelserens bryst, 
Der er ennå et skjul i hans sår, 
Når du vender deg om fra din syndige lyst, 
Salig tilflukt hos Jesus du får. 

Kor: Det er salig for meg, det er salig for meg 
at det ennå er rom hos min Gud. 
Og min glede er stor: Jeg får sende min bror 
Dette salige, frelsende bud.” 

(Endre Hove 1907)