Hvorfor er det i forkynnelsen så lite hjelp å hente i kampen mot anfektelse? Dette spørsmålet ble stilt av en ressurssterk kristen.

Når selvfølgeligheten holder sitt inntok, forsvinner anfektelsen. Det er lettkjøpt sjelesorg som følger oppskriften: Vil du være en kristen, så er du det også! Fortsetter du å ville, så er himmelen din! Denne «teologien» er fri for anfektelse.

Anfektelsens forutsetning

Hvis det ikke er noe å anfekte, så kan det heller ikke bli noen anfektelse. Hvis det nye livet ikke er blitt til, kjenner et menneske ikke til det som truer dette livet. Kun en ny fødsel fra himmelen føder det som kan angripes. Er sannheten den at mange anser seg selv for å være kristne uten noensinne å ha blitt det?

Rosenius mente at alt var i orden med ham helt til han en morgen kom over en av sin fars bøker hvor han leste: «Et menneske kan utvise stor flid i sitt kall og stor trofasthet i sine ord og gjerninger. Det kan kjenne hele Bibelen, holde hele dens innhold for sant, tappert og standhaftig bekjenne den sanne lære og besegle den med sitt blod. Hvis menighetens tilstand krever det, og Gud vil det slik, kan mennesket gjøre tegn og undergjerninger i Jesu navn – og allikevel fare ned til helvete, fordi det mangler det rette kjennetegnet på Guds barn, som er den rettferdiggjørende tro alene. Denne tro er det botferdige hjertes alvorlige tilflukt til Kristus for å tilegne seg hans fortjeneste».

I disse ordene møtte Rosenius et bilde av seg selv. De skildret hans livsproblem. Men Gud fødte ham på ny, og dermed ble han ført inn i den verden og virkelighet hvor han ble kjent med anfektelse.

Et forkjært kristenbilde

Gud lar anfektelsen komme over oss for å føre oss tilbake til livskilden. Han gjør det ikke for at vi skal slå oss til ro i anfektelsen og mene at et kristenliv er en livslang og konstant anfektelse. Det er ikke anfektelsen som frelser, men Ham som Gud leder fram til gjennom anfektelsen. Vi skal ikke sette vår lit til anfektelsen, men til Jesus. Anfektelsen er ikke kristenlivets endestasjon, den er et kall som vi ikke skal høre forgjeves.

Kanskje har en av de fem brudepikene med for lite olje vært anfektet av spørsmålet: Har jeg nok olje? Men hun gikk likevel ikke til kjøpmannen i tide. I stedet la hun seg til å sove. Det fikk henne til å glemme.

Mange slår seg til ro med et kristelig: Det går nok fint! Hjertet er urolig, man føler seg kald og død og tom; likevel slår man seg til ro med at mange andre har det på samme måten. Guds ord sier en ikke noe, en har sluttet med bibellesning og bønn, og man synes at predikantene hele tiden sier det samme. Dermed blir det langt mellom de gangene man hører Guds ord. En trøster seg med at det ikke er avgjørende hvor mye man leser i Bibelen, hvor lenge man ber og hvor ofte man hører Guds ord forkynt.

Kristendom er liv

Men kristendom er liv - kjærlighetsliv!

Tenk deg en ektefelle som føler seg kald og død og tom i forhold til sin hustru. Det blir mer og mer sjelden at de snakker sammen, og avstanden mellom dem blir større og større. Om vedkommende spør deg: Betyr det noe at jeg har det slik? Ville du da svare: Det skal du ikke bekymre deg for! Jeg har hørt om andre som har det på samme måten.

Nei, et slikt svar er katastrofalt. Om ditt råd blir fulgt, vil den siste rest av kjærlighet bli drept. Nå tror jeg heller ikke at en ansvarsbevisst person ville svare slik. Han ville vel heller si: Dere har kommet inn på et spor som kan ende opp med at dere ikke lenger kan kommunisere med hverandre. Tiden er inne til å stanse opp. Det må skje et sporskifte.

Slik er det også i det åndelige livet. Man må ikke slå seg til ro og gjøre en krisesituasjon til normaltilstanden. Er hjertet kaldt og dødt og tomt må det møte ham som kom for at du skal ha liv og ha overflod. Du må tilbake til utgangspunktet. Hvordan den fortapte sønns hjerte enn har vært, så kan du være sikker på én ting: Da faren så ham, fikk medynk med ham, løp ham i møte og falt ham om halsen og kysset ham, så skjedde det noe med hjertet hans. Nå betydde det ikke lenger noe hvordan han var. Han glemte seg selv i kjærlighetens favn.

Det er som Jesus sier: «Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg» (Joh 16,22). 

(Fra «Båndet» nr. 1/2000. Oversatt av Brix/Endresen))