«Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven,” (1 Kor 2, 3) 

Alle dem Paulus vandt for Guds rike er ikke et resultat av hans frykt og beven. Vår maktesløshet frelser verken oss eller andre. Tross alt er hjelpeløsheten en nødvendig forutsetning for at Guds rike skal vokse. 

Det er Guds godhet og nåde at han må bøye vår egen vilje for at vi kan gjøre og utrette noe. Det sitter langt dypere inngrodd i oss enn vi aner. Dypest sett er det bare Gud som vet hvor mye av oss selv som er med i vår tjeneste for ham. Vi må bekjenne denne synd for ham, og han vil tilgi for Jesu Kristi skyld. 

Gud tilgir ikke bare, men han renser oss også. Det gjør han på forskjellige måter. Sykdom, vanskeligheter i familien og mange slags motgang er redskaper i hans hånd. Gud har mange måter å bøye oss på. 

Det gamle mennesket hater ydmykelsens vei, men det nye mennesket gleder seg over den. En vet at det er velsignelsens kongevei å bli fratatt alt sitt eget. Da det siste forsvarsverket var falt, sto jeg redningsløst fortapt for min frelser. Da var frelsens time kommet. Da fikk jeg øye på tornekronen. Det grep mitt hjerte fordi det fortalte meg hvor mye det kostet å frelse meg. Da merket jeg at frelserarmene omsluttet meg, og Jesus ble til frelse for meg. Da fikk jeg virkelig motta Guds nåde, og jeg fikk hvile i nåden. 

Slik er det også i tjenesten. Når det eneste jeg sitter igjen med er frykt og beven, da kjenner jeg menneskelig sett at alt er umulig for meg. Da blir man liten i seg selv. Jeg synes ikke at jeg har noe å komme med eller noe å gi. Tvert imot, min fornuft sier at jeg er elendig og til hinder i tjenesten. Men slik er det ikke. 

Nå er det ikke lenger deg og Jesus, men bare Jesus. Du makter ingen ting. Håpet er Jesus alene. Da er du et redskap i hans hånd. Da kan det sammen skje slik det skjedde i Korint: Troen er ikke avhengig av menneskers visdom, men av Guds kraft. 

Æren tilhører Jesus alene!

(Oversatt fra dansk)