| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
På Fasankirkegården i København kan en se en ung prests grav.
Han døde i 1884 – bare vel 30 år gammel.
I sitt korte liv satte han dype spor. Presten het Johannes Levinsen.
Han blir vel neppe regnet som en stor salmedikter, men han har skrevet
noen åndelige sanger av varig verdi.
Han begynte på latinskolen i Randers da han var 11 år. Her kom han i samme klasse som den senere så kjente danske dikter Alfred Ipsen, og de to ble snart venner. Ipsen skildrer Johannes Levinsen slik:
«En ren, smukk profil med en svakt bøyet nese, et stort kraftig kruset brunt hår, et par sterke gråblå øyne som kunne drømme, men som det også kunne glimte i som av opptrekkende vær med forsett og vilje».
Det fortelles ellers om Levinsen at han var arbeidsom, flink og handlekraftig med en sterk rettferdighets-sans. Både skolekamerater og lærere fikk respekt for ham.
I 1871 reiste han til København for å studere teologi. På den tiden var han ikke en personlig kristen, men han hadde respekt for kristendommen og en viss «religiøs bakgrunn i følelseslivet». Det var ikke hans tanke å bli prest. Det var dikter han ville bli. Han hadde allerede skrevet mange dikt – særlig kjærlighets-dikt.
På denne tiden var det åndelig storm i København. Jøden Georg Brandes hadde begynt å holde sine berømte forelesninger om europeisk litteratur. Sentrale begreper var darwinisme og vantro.
Brandes mente dette «friske» åndsvær burde strømme inn og skaffe en renere luft i danske hjem.
Gamle begreper som tro og moral skulle sopes bort.. Mange unge lyttet med henrykkelse til disse «frihetstonene».
Levinsen med sitt åpne og mottagelige sinn kunne ikke unngå å bli påvirket av denne striden. Han hadde vondt av kirkens menn og deres kamp i denne tiden. Og han kunne ikke følge Brandes, slik hans venn, Ipsen, gjorde. Sannheten hadde overtaket i hans hjerte.
I 1876 tok han eksamen i teologi. Han fikk beste karakter.
Dette ble til stor glede for hans far, Lorents, som var prest. Johannes
søkte ikke noen prestestilling. Han begynte å undervise privat i
hebraisk – et språk han var svært glad i. Ellers tok han post som
huslærer og reiste en del. Han var flere ganger i Frankrike. I Paris
ville han se seg om, lære fransk og studere kunst og kirkeforhold. Han
både så seg om, og hørte. Han ble ikke begeistret for den katolske
kirke. Om denne uttaler han: «Vi kan ikke nok være Luther takknemlig
for at han har lagt Guds rene ord på vårt bord og med kraftig og sikker
hånd renset den augiasstall som kaller seg katolske kirke».
(Augiasstall: Håpløst rot som det synes umulig å bringe orden
i.)
En av sangene Levinsen senere skrev, begynner slik: Meg bleknet alle roser.
Det er ingen tvil om at han med de roser som visnet mente de ungdomsdrømmer han hadde. Dikterdrømmen var én av disse roser. Bjørnstjerne Bjørnson var hans dikterideal. Til denne «store skald i Norges land» skrev han i sin ungdom et begeistret dikt. De første linjene lyder slik:
Du kalte fram den sol på ny som seir og dagskjær
bringer,
rett som en ørn du steg mot sky med tro på dine vinger.
Bjørnson sendte Levinsen et vennlig brev som svar, og da dikteren i 1871 var i København, fikk Levinsen den glede å være sammen med ham.
Men da Bjørnson i 1872 «forandret signaler», rystet kristendommens «støv» av sine føtter og begynte å fly på vantroens vinger, kunne Levinsen ikke lenger følge med, selv om dette var meget bittert for ham.
En enda større smerte var det nok likevel da en annen vakker rose visnet. Det var da hans kjære venn, Alfred Ipsen, slo lag med Brandes og deres veier for alltid skiltes.
Og nå i Paris bleknet enda flere roser. Drømmen om å bli noe stort i verden forsvant. Den evangeliske presten Eugéne Bersier og hans forkynnelse fikk stor betydning for hans åndelige utvikling og for hans senere tjeneste i Guds rike.
Da han kom hjem i 1879 fikk han mange kall og oppgaver. Gud fikk i denne tiden føre han dypere ned.
Han møtte enfoldige, kristne mennesker og fikk se og oppleve at det som Gud hadde skjult for de vise og forstandige, det hadde han åpenbart for disse enfoldige. Han forstod at livet i Gud ikke er en tankesak, men en hjertesak.
Han ble nå hovedstadsprest. Det var naturligvis stort. Men selv ble han ført ned i ydmykhetens dal. Oppgaven var stor og selv kjente han seg liten og fattig. Han fikk god kontakt med sine soknebarn.
Han var en hjertevinnende personlighet og de fleste mennesker han kom i kontakt med ble glad i ham.
Men det brøt i sjelens dyp. For han ville så gjerne gi åndelig hjelp, men her kjente han seg så hjelpeløs og usikker.
Den største åndelige hjelp fikk Levinsen av den fromme tjenestejenten Marie Sørensen.
Under en samtale med henne om hvordan hun kom til troen og hvordan hun hadde det før den tiden, ble han klar over at Marie eide noe som han ikke hadde. Han lånte Scrivers «Sjeleskatt» av henne og studerte den grundig. Samtidig leste han også Johann Arndts skrifter og Brorsons salmer.
At dette var en svær tid, forteller han selv i et dikt:
Meg vannet inntil sjelen steg, forferdet var min hu,
og dag og natt mitt hjerte skrek: Min Gud, forbarm deg nu!
Han kom ut av nøden. Han hadde fulgt Brorsons råd:
Akk, søker de lavere steder, i støvet for Frelseren
greder,
så får I vår Jesus i tale, for rosene vokser i dale!
Nede i denne dalen hadde den yndigste rose lukket seg opp for ham:
Meg bleknet alle roser, men én skjøt frem i knopp, det var den Herre Jesus, hvor han seg lukket opp. Fra nå av var Levinsens personlighet grepet. Hele hans vesen er fylt av det nye livet og hans diktergave er vakt til nytt liv. Hans oppgave er klar:
Om deg vil jeg vitne og åpent bekjenne at du er min tilflukt i all min elende. Dette er de to siste linjene i sangen som siteres nedenfor. Påsketoner, troens retning og vitnetrang..
Sangen er forsiktig bearbeidet fra dansk. Vi finner den i
Sangboken fra 1957.
Tone: I prektige himler eller Jeg så ham som barn.
| At du har meg elsket, det
vet jeg så nøye,
det ser jeg jo ut av ditt bristende øye, det leser jeg klart i de blodige hender, det står i din side, hvor spydstikket brenner. |
Akk, om jeg deg elsker,
jeg vet ei så nøye,
dog står du, min skatt, meg bestandig for øye, dog rekker jeg mot deg de bedende hender, og hjertet i brystet meg underlig brenner. |
| At du har meg elsket, det
må jeg jo vite,
hvorfor skulle ellers du ynkelig lide, hvis ikke du ville det åpen bekjenne, at du er min tilflukt tross alt min elende. |
Akk, om jeg deg elsker,
hvor kan jeg det vite?
Dog vil i ditt samfunn så gjerne jeg lide, om deg vil jeg vitne og åpent bekjenne at du er min tilflukt i all min elende. |
Levinsen hadde dette sentrale budskapet til sin menighet: «Jesus mottar syndere. Jesus er synderes venn»!
Folket fikk Kristus malt for sine øyne som korsfestet.
Men la meg også føye til: Han sørget for folket både åndelig og legemlig. Han ga bort både mat og klær, sko og støvler og annet. Han var stadig på farten til fattige hjem.
Og han var lykkelig når han om søndagskveldene kunne finne plass til et par hundre av sine venner i prestegården. Da fikk de mat både for sjel og legeme.
Etter hvert ble hjemlengselstonen tydelig. Det vises særlig i de sangene han skriver. Dette er underlig, for Levinsen var en ung mann – under 30 år da han skrev sangene – og slett ikke syk eller motløs – tvert imot.
Ipsen, som har gitt ut en vakker biografi om Levinsen, forklarer dette slik:
«Det er som om han har vært bortrykket til den tredje himmel, og da han atter våkner er han fremmed på jorden, en pilgrim, som er grepet av den himmelske lengsel. Denne lengsel blir også grunntonen i hans forkynnelse. Det er som han føler avskjeden nær og avslutningen som forestående».
Pastor Poulsen sier det slik, og kanskje enda riktigere: «Dette må forstås ut fra hans gjerning, hans lykkelige gjerning og hans lykkelige liv med Gud. Han har smakt den tilkommende verdens krefter og han skjønner at har dråpene en sådan smak, hva livets strøm i Salems stad!»
Den siste sangen han skriver er godt kjent, også i Norge: Jeg går til himlen, der er mitt hjem. Han er på reise, på reise mot det himmelske hjemmet!
Døden kom ganske plutselig og uventet. 16. søndag etter trefoldighet 1884 holdt han sin siste preken i sin menighet. Teksten var om enkens sønn i Nain og talen var en jublende lovsang om han som seiret over døden. Da Levinsen neste gang kom inn i den samme kirken, ble han båret inn i en kiste..
En voldsom blindtarmbetennelse endte hans liv. Smertene var forferdelige, og bare hans nærmeste var hos ham.
Siste dag han levde ba han sin bror Anton om å skrive ned hans siste hilsen til menigheten. Med hviskende stemme dikterte han: «Kjære venner, å stå fast i den funne nåde og derutav stride troens gode strid, derom er det det gjelder, så skal vi nok komme hjem til Herren». Han sank så ned i putene.
«Å, Anton», kunne han hviske stille, «fortell meg det gamle budskap!» Og når han hadde hørt om sin Frelser, ropte han: «Jeg kommer, Herre Jesus! Jeg kommer»!
Hans siste bønn til sine slektninger og venner som var hos ham, var at de måtte la ham få være alene til slutt.
«Nå har jeg bare ett ønske igjen, og det er å få være alene sammen med Jesus – gå så alle sammen!»
Da de en halv times tid senere åpnet døra, hadde han lukket sine øyne for alltid.
«Himmelsangeren» var for evig hjemme! Det fortelles fra denne tiden om to troende venner som møttes på gata.
«Christiansborg slott brenner», sa den ene.
«Det får være med slottet», svarte den andre, «men Johannes Levinsen er død».
Da brøt tårene fram hos dem begge.
Han
ble begravd fra den kirken hvor han hadde hatt sitt egentlige virke.
Hans far og et par andre prester talte til den tettpakkede
forsamlingen. Da de til slutt skulle synge Levinsens egen avskjedssang
Jeg går til himlen, der er mitt hjem, da ble den mer hulket fram en
sunget..
(Det meste av stoffet til denne artikkelen har jeg fra hymnologen Lars Aanestad.
Han var rektor på Hurdal Verk i min realskoletid.)