| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Som mann og kvinne avspeiler vi helheten i Gud. Dette får konsekvenser også for vårt forhold til Bibelens tale om kjønnsidentitet og ekteskap.
Skapelsen av kjønnene er en hemmelighet som peker mot en enda større hemmelighet og virkelighet. ”Jeg taler her om Kristus og menigheten”, skriver Paulus i Ef 5,32. Vi må lytte til Ordet og få hjelp fra hverandre som menn og kvinner til å trenge inn i mysteriet, og sammen se hvordan vi som kjønn avbilder relasjonen mellom Kristus og menigheten.
Dette er dimensjoner jeg har vært opptatt av like fra jeg ble omvendt. Diskusjonen om kvinnelige prester/tjenestedeling var svært aktuell i mitt teologistudium og er det fortsatt. Siden har saken blitt spesielt viktig i forbindelse med mitt Living Waters-engasjement, i møte med medmennesker som strever med selve kjønnsidentiteten. Det å være skapt til mann og kvinne er høyst aktuelt, omfattende – og kontroversielt.
Jeg skal ikke forsøke å si alt om Guds bilde i oss. Å være skapt i Guds bilde betyr å tro på Ham, ære Ham, avspeile Ham, være hellige, rettferdige, sanne og forvalte skapelsen. Samtidig så er Guds bilde ikke intakt etter syndefallet, men fallent.
Det viktigste i denne sammenhengen er at Guds bilde ikke bare er en individuell størrelse. Guds bilde er mannen og kvinnen. ”Til Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem.” Ordene i 1 Mos 1,27 er et oppgjør med all mannssjåvinisme og mannsopphøyelse. ”I tillegg til menn finnes det også kvinnfolk”, er et fullstendig ubibelsk utsagn. Begge kjønn avspeiler tilsammen helheten i Gud. Dette overses i dag. Det mannlige og kvinnelige er, om jeg kan si det, nærmest to ”halvdeler”, to sider av Guds bilde, totaliteten og fylden av Guds bilde. To menn/to kvinner alene kan ikke formidle helheten i Ham. Homoseksualitet er derfor ikke bare noe mangelfullt, men et brudd på Guds bilde i mennesket.
Børre Knudsen sier: ”Adam oversetter vi med menneske. Men straks mennesket har funnet kvinnen, oversetter vi Adam med mann. For først da blir han mann. Først da opplever han seg selv som mann. Først da har du polariteten mann og kvinne. Og fra nå av er det disse to sammen som er mennesket. Det er uropplevelsen som beskrives her. Den gjentar seg gjennom historien hver gang en mann finner en kvinne … Han finner igjen helheten i sitt liv.”
Her må jeg skyte inn: Guds vesen reflekteres ikke bare i ekteskapet. Overalt der mann og kvinne kompletterer hverandre i menighet og arbeid avspeiles Gud. I ekteskapet åpenbares en ny dimensjon ved Guds bilde. Gud er Skaperen. Mennesket avspeiler Ham når Gud utelukkende bruker mann og kvinne til å skape et nytt ”kjød” = barnet. Det burde være unødvendig å si, men det er primært Kristustroende mennesker som rommer Kristus og bærer Hans bilde, Han som selv er Gud og menneske.
I 1 Mos 1,27 leser vi: ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde (…), til mann og kvinne skapte han dem.” Ordene ”til mann og kvinne” kan misforstås. Det at vi er skapt i Guds bilde, betyr ikke at vi er en avbildning av en Gud som er en guddommelig ”manne-kvinne”, som om Gud er tvekjønnet.
Det er ikke bare vår anatomi som avbilder Gud. Det også, for Kristus åpenbarte seg som menneske. Ordene går ut over det biologiske. Vi bærer på en transcendent (overjordisk) dimensjon. Karl Stern (jøde-kristen psykiater og filosof) sier: ”Det er et syn som er like gammelt som historien at måten vi utfyller hverandre på ikke begrenser seg til det fysiske, men til mannens og kvinnens karakter.”
Engelske oversettelser fanger inn denne karakterlikhet med Gud ved ordene ”male and female”, mannlig og kvinnelig. Den hebraiske ordlyden tror jeg best kan gjengis på norsk med ”til mannlig og kvinnelig” eller bedre: med de latinske ord ”til maskulinum og femininum skapte han dem”. Ordene betegner uansett mer enn ytre kjønnsforskjeller. Mannen og kvinnen har en maskulin og feminin dimensjon – en genus-side (eng. gender) − som har sitt opphav i Guds eget vesen.
Den framtredende kristendomsforsvarer, professor C.S. Lewis, forsto det enkelte kjønn, mannen og kvinnen, som en ytre manifestasjon av det maskuline/feminine. Men disse to størrelser faller ikke sammen. Mannen skal finne sin primære identitet i det maskuline og kvinnen i det feminine, i balanse med det andre genus i seg. Begge kjønn har altså begge ”genus” (maskulin og feminin) i seg, men mannen tilhører først og fremst det maskuline. Kvinnen det feminine.
Det ordet vi har oversatt mann/mannlig (zakar) betyr flere ting. Her fremhever jeg at ordet kan bety ”noe skarpt som trenger inn utenfra og utholder”. Ordet for kvinne (nekeva) kan oversettes med ”en kilde, fordypning eller en hule/gruve, noe som omslutter”. I Esek 28,13 brukes ordet for kvinnelig om en juvelers/gullsmeds arbeid. Dette er sterke kjønnsord.
Mannen trenger igjennom. Kvinnen omslutter og nærer, bærer og verner det verdifulle fosteret, barnet, menigheten og andre. De hebraiske ordene sier mye, de er nakne og direkte, annerledes enn hos oss og kan forstås om selve kjønnsorganene. Men de peker utover kropp og sjel. Når Bibelen bruker slike ord om mannen og kvinnen, taler dette om selve personligheten. Det mannlige/maskuline og det kvinnelige/feminine beskrives som konveks (utbuet) og konkav (innbuet). Eller som venstre- og høyrehånden. Ordene og tenkningen på hebraisk går dypere enn til det biologiske og seksuelle. Her forkynnes polaritet (motsatte sider) og komplementaritet: Mannlig (zakar) kvinnelig (nekeva) er forskjellig, utfyllende, ubegripelig og herlig tilpasset hverandre. Som Herren selv er i sin kompleksitet, slik reflekterer vi Ham.
La oss ikke glemme at vi er skapt i Treenighetens bilde! Vår Gud er tre herlige, guddommelige og forskjellige personer, samtidig som Han er én Gud, ett allmektig vesen, én kjærlighet og relasjon. Dette er berikende å grunne på. Denne enhets- og kjærlighetsstrøm mellom de tre ulike personene i Treenigheten flyter til oss og ut til andre. Vi er som Gud ”andre”(hetero)-orientert. Han elsker og er ett med de andre personer i Gud. Hans vesen er kjærlighet, som deler alt og hengir seg til en annen. Slik er også mannen og kvinnen forskjellige seg imellom, men har samme vesen. Sammen formidler vi Kjærlighetens hetero-bilde, der vi hengir oss til den andre. Homoseksualitet forkynner enhet mellom to like kjønn, men ikke annerledeshet, og er dermed et angrep på Guds vesen.
Jeg har hittil konsentrert meg mest om skapelsen for å forstå Gudsbildet. Den andre hovedkilden til innsikt i mysteriet møter vi i forholdet mellom Kristus og kirken, i brudgom-brud-perspektivet (blant annet i Ef 5). Hva ser vi her?
Jesus er Han som tar initiativ, den absolutt gjørende, som griper inn til frelse. Han gir seg selv og kjemper for sitt legeme, kirken. Menigheten er væren. Uttrykkene ”gjøren” og ”væren” får fram at Gud er den som ”gjør” alt i frelsen. Han er den maskulint handlende, mens vi ”er” feminint stille, værende og motagende i denne sammenheng og lar oss frelse. Han elsker og redder. Bruden tror, elsker og ærer Ham tilbake.
I Ef 5 brukes også begrepet ”hode”, om både Kristus og mannen. Hode, hva betyr det?
1. ”Den fra hvem noe er utgått” (Evt. ”Den noe er utgått fra”. Likesom Eva ”utgikk”, ble tatt av Adam, slik har vi utgått fra Kristus. Mannens forhold til hustruen er som Kristi forhold til menigheten. Mannen lever med henne i kjærlighet og godhet, ved å tjene. Ikke ved å herske og dominere, men i kjærlig samspill med hustruen. Hun anerkjenner ham og respekterer ham.
2. Hode, kefalé betyr også myndighet og lederskap. Men husk: Han leder som Brudgommen, med tjenersinn og omsorg. Kristus elsker, verner og dør for menigheten. Mannen likeså. Menigheten/bruden følger Kristus. Kristus følger ikke menigheten/bruden.
Vår teologi og etikk er i stor grad antroposentrisk, dvs. menneskesentrert og regelstyrt. Også den konservative. Vi tror at alle våre kilder er i Ham. Likevel starter vår tenkning oftest i oss selv. Når Gud gir veiledning og bud om mann-kvinne, ekteskap og samliv med mer, setter Han ikke bare grenser for oss. Det også. Hans veiledning har først og fremst sitt opphav og utgangspunkt i Hans vesen. Kristi forhold til sin menighet, bruden, er i særlig grad vårt forbilde, selve arketypen (begynnelsestypen), eller paradigmet (det himmelske mønsteret) som alt skal formes og bygges etter.
Dessverre er det mange konservative kristenledere som stiller seg fremmed til Brudgom-brud perspektivet. Og mister en hovedkilde både for troslæren og etikken; i strid med våre reformatorer og deres etterfølgere.
Jeg skal i det følgende nevne noen eksempler på sammenhengen mellom Kristus og bruden og relasjonene mellom mann og kvinne. Her peker jeg bare på et mønster, så får enhver eventuelt anvende det de ønsker.
Et uforpliktende forhold, et privat ”prøveekteskap” uten offentlighet og vitner, er diametralt i strid med det evig-forpliktende, offentlige, uforanderlige og bekjentgjorte forhold mellom Kristus og oss, sin menighet og brud.
For Herren er det vesensstridig å være utro mot sin brud. Han er trofast. Og reagerer voldsomt når bruden Hans lefler med andre guder – elskere. Å være utro er dypest sett det samme som ikke å tro. Det bryter med det første bud og er fordømmelsesverdig. Herren krever fast følge! Han forventer det samme av oss mennesker imellom. Vårt livskall er å ligne Ham. Utroskap bryter med Gudsbildesiden i oss. Det er sammenheng mellom monoteisme og monogami. Forlater vi den ene og sanne Gud, forlater vi også vår ene og sanne ektefelle.
Det er alltid vi som er skyldige i en eventuell åndelig skilsmisse fra Ham. Som igjen kan føre til at Han skiller seg fra oss. Men dette skjer ikke uten smerte og kamp fra Hans side, med kall til omvendelse og ny begynnelse. Herren hater skilsmisse.
På det horisontale plan kan skilsmisse være nødvendig, der utroskap, kjød, psykopati og vold rår. Men dypest sett vil Gudsbildenaturen i oss ikke skilles fra ektefellen. Skilsmisse bryter med dens vesen.
Det er utenkelig, ja, uhørt at Herren skulle finne seg en annen brud (= det sanne Israel i NT og GT). Selv ikke da vi falt, skapte Han en ny menneskehet. Heller ikke svikt og synd i Hans kristenhet fører til at Han søker en ”annen” hustru – kollektivt sett − enn hun som lever av nåden og troen på Ham. Hans utvelgelse står fast. Han angrer ikke på at Han valgte oss.
Av det som er sagt, er det innlysende at Kristus ikke velger flere ”bruder”, ett åndelig ”harem”, som noen av Østens potentater idealiserer som sin beste og mest ”bekvemme” samlivsform. Herren har én brud. Ikke en jødisk og en hedensk brud. Ikke en europeisk, en afrikansk og en amerikansk brud. Ikke en katolsk, ortodoks og en protestantisk brud. Bare én. Én herlig og verdensvid kvinne kledd med solen - med Ham. Like forkastelig er tanken om at Kristi brud skulle ha flere ”brudgommer, guder og elskere”! Hun tror bare på én eneste Frelser, elsker bare én Kristus og følger bare én Gudesønn. Som er unik. Forholdet mellom Kristus og kristenheten er monogamt, av høyeste og ypperste klasse.
Polygami mennesker seg imellom her på jord var tillatt i GT, på grunn av samtid, åndelig umodenhet med mer, og praktiseres fortsatt her og der. Men dette bryter med Herrens høyeste ideal for samliv. Jeg vil kalle det et ekteskaplig og seksuelt avguderi.
Hvis våre jordiske ekteskap avbilder det himmelske, gjelder dette også for et ”homoekteskap”. Anerkjenner vi slike ”ekteskap”, får vi et nytt syn på Kristus. Hvis et lesbisk ”ekteskap” er en rett avbildning av det guddommelige ekteskap, må vi forstå Kristus som en feminisert Kristus, eksempelvis ”Krista”. Menigheten står da i et åndelig-lesbisk forhold til Kristus. Han er blitt Brud eller Moder. På den annen side vil et homoekteskap avbilde en menighet som ikke lenger er brud, men ”brudgom”. Kristus lever da forenet med en ”mannlig ektefelle”. I begge tilfeller har Kristus blitt en ”Homokristus”, den samme som oss. Kjønnspolariseringen blir borte, synet på mann-kvinne i ekteskap og menighet endres og tjenestedelingen i våre forsamlinger utvannes. En ny Kristus framstår, skapt i vårt bilde. Denne nye Kristus er en variant av den gamle gnostiske vranglære. En forvrengning av Gudsbildet.
Kjønnsskifte Medieinteressen rundt kjønnsskifte/juridisk kjønn er stor. Smertene for dem dette angår, som opplever å være født i feil kropp er atskillig større. Hvordan skal vi forholde oss her? Der det er snakk om tvekjønnethet/hermafrodittisme og det er problematisk å bestemme barnets kjønn, kan inngrep være nødvendig, men det finnes eksempler på kirurgiske feilgrep. En lege jeg snakket med innrømmet det. Dette er særtilfeller som ikke er dekkende for det flere erfarer i dag. Som ”føler” de er noen annet enn det biologien tilsier. Mitt ankepunkt er: Kan emosjonelle konflikter alene fortelle hele sannheten om oss selv?
Spørsmål som aldri stilles er: Hvorfor ble jeg transseksuell? Hvorfor homoseksuell? Dette er to forskjellige områder. Ut fra mitt kjennskap tror jeg likevel at homoseksualitet og transseksualitet har et felles rotproblem, selv om det naturlig nok finnes variasjoner.
Noe som er ganske utbredt blant homofile personer er en tidlig mangel på, og en uferdig identifikasjon, samt en indre-psykisk barriere (defensive detachment) overfor det samme kjønn. Andre relasjoner har også stor betydning i kjønnsidentifiseringen. Kjønnsidentitetsforstyrrelsen hos en transseksuell person er enda mer radikal enn for dem med en homofil dreining. Transseksualitet skiller seg fra homoseksualitet i grad, men ikke av slag. En transperson er enda mer antimaskulin/antifeminin og ønsker et radikalt brudd med det kjønnet som forårsaket de indre-psykiske sår, var fraværende og ikke evnet å møte barnets kjærlighetsbehov. Mitt spørsmål er: I hvilken grad går fagpersoner inn i årsakskompleksene? Jeg tror flere kunne få hjelp til å slutte fred med sin biologi i stedet for søke operasjon eller nytt pass.
Kroppen vår sier mer om hvem vi er enn dagens samfunn vil innrømme. Testosterone og østrogene hormoner, kjønnsorganer, stemme og kroppsbygning bør ikke endres på før terapeuter våger å stille de vanskelige ”hvorfor-spørsmål.
I lys av det høyeste perspektiv, at Kristus er Brudgom og menigheten brud, er det fullstendig absurd at Kristus skulle skifte identitet og i stedet hete Krista eller Guda. På tilsvarende vis er brudens åndelige identitet å være Herrens åndelige kvinne. Ikke Hans ”mann”. Et åndelig ”kjønns- eller genus-skifte” er naturligvis utenkelig for den uforanderlig Guds vesen og Hans brud.
Fra skapelsen av levde Adam og Eva oppreist innfor Guds ansikt og fikk hele sin identitet fra Ham, ved å se på Ham. Slik er det også i nyskapelsen. Guds fulle bilde får vi ved troen på Kristus, når troens øyne og sinn er vendt mot Ham. Bare det gjenoppretter og gir identitet! På Hans kors ble synden som bryter ned Guds bilde dømt. Ved evangeliet og dåpen blir vi igjen kledd med Guds bilde som er Kristus, vi blir rene og rettferdige, hellige og vakre. Igjen kan jeg løfte blikket mot Faderen i Jesu navn og med troens blikk se inn i Guds ansikt, Han som betrakter meg som rettferdig, anerkjenner meg, bekrefter meg, gleder og fryder seg over meg, for Jesu skyld. Jeg får identitet som Hans hellige, fullkomne, rene og skjønne sønn/datter og brud i Kristus. Også som mann og som kvinne. Endog maskulinitet og femininitet bryter fram når jeg forenes med Kristi oppstandelse. En ny Identitet får jeg, ikke ved å se inn i meg selv, men på Ham. Og leve i Ham som er Guds bilde, mitt liv og min identitet.