Det er rart hvordan ting blir vurdert, alt etter hvem det er som bedømmer det. Min tanke, følelse og vilje mener noe helt annet enn Gud. Herren og mitt gamle menneske kan ikke forlikes. Derfor er jeg helt avhengig av at jeg fortsatt lytter til det Gud sier. Er jeg ikke det, glir jeg langsomt og umerkelig tilbake til det som oppleves naturlig og fornuftig. Uten at jeg selv vet om det, finner jeg meg i en alvorlig sjelefare. Ofte blir jeg først klar over hvor alvorlig det står til, når jeg vekkes av Guds ord. 

Nei til lidelse 

Trengsel og motgang oppleves umiddelbart som noe negativt. Det stjeler glede og frimodighet. Lys og optimisme avløses av mørke og pessimisme. Dagene blir vanskelige å komme igjennom. Guds faderomsorg blir uforståelig. Spørsmålet lyder: Hvor lenge skal dette vare?

Vender vi oss til Guds ord, finner vi en helt annen vurdering av det som gjør vondt. 

En helstøpt kristen 

Jak 1,2: «Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser.» 

Prøvelser er i virkeligheten en kilde til glede, ja det er bare en kilde til glede, sier Guds ord. 

Det står ikke at vi skal føle det slik. Guds ord vet godt at det kan vi ikke. Gleden er heller ikke knyttet til prøvelsene i seg selv, men til resultatet av dem. Prøvelsene gjør en kristen helstøpt. Det er ingen snarvei til å bli det. Vi må inn i prøvelser om det skal skje. 

Et levende håp 

Rom 5,3: «Vi roser oss også av våre trengsler.» Vår reaksjon vil umiddelbart være: Trengsler er ikke noe vi skal være stolte av. Gjør vi en ekstraordinær prestasjon, kan vi ha grunn til stolthet, men hvordan kan motgang, vanskeligheter og hjelpeløshet være en kilde til stolthet? Igjen må det understrekes at det skal ses i sammenheng med det som skapes i et Guds barns liv gjennom trengsel. I den sammenheng nevner Guds ord håpet. 

Så lenge livet i det store og hele lykkes for en kristen, er som regel ikke håpet det viktigste for ham. Han står i fare for at håpet står i forbindelse med noe ganske jordisk: framgang, velstand og jordisk trygghet. Det blir helt annerledes når de optimistiske forventninger til dette liv må korrigeres av livets barske virkelighet. Da opplever en kristen det som Jacob Paulli uttrykker slik: «Og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer.» Brister håpet til det synlige, vendes hjertet mot det usynlige. Det hadde Paulus opplevd om og om igjen. Mange har gjort samme erfaring. 

De rette proporsjoner 

Kor 4,17-18: «For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.» 

Slik vi ser det er det ikke mange som har lidt mer enn Paulus. Hva måtte ikke han gå igjennom!

Likevel så han sine trengsler for lette. Det henger sammen med det som trengslene førte til. De førte med seg en evig vekt av herlighet. Trengslene hjalp Paulus til ikke å se på det synlige, men på det usynlige. Kanskje vil du innvende: vi kan da ikke se det usynlige. Og det er sant. Men det er hjertets øye Paulus tenker på. Han vender seg bort fra alt det som bare varer en tid, imot det som varer evig. 

Når et Guds barn gjør det, får tingene de rette proporsjoner. I nød og trengsel er vi utsatt for å tro at de kamper vi er i, vil fortsette. Men det er ikke tilfelle. De varer bare en kort tid. Det er alene Guds rike som varer evig for et Guds barn.

En dypere erkjennelse av Gud 

2 Kor 1,3: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud.» 

Er noe viktigere enn å kjenne Gud i hans fylde? Det kan ingen av oss. Vi kjenner stykkevis. Når hardt prøvde kristne både under og etter en vanskelig tid, likevel ikke har ønsket seg fri fra den, er det fordi vi i slike tider lærer Gud å kjenne mye dypere enn før. Vanskelighet og nød av forskjellig slag skaper behov for trøst. Det hadde Paulus erfart på sin egen kropp. Trøsten ble uendelig dyrebar, for den bandt han enda sterkere til ham som er all trøsts Gud.

Alt i ditt liv som binder deg sterkere til Jesus, er medgang, selv om det umiddelbart kan oppleves som motgang. Når Herren får lære oss det gjennom sitt ord og ved den måte han fører oss på, lærer vi å takke for alle ting. Må Herren føre oss alle på den veien. 

(Fra Mellom liv & død, Luthersk Missionsforenings Bibelskoles Elevforening, Dansk Luthersk Forlag 1998. Oversatt fra dansk.)