Forkynnelsens altavgjørende betydning 

Den kristne forkynnelse har sin opprinnelse og grunn ikke på jorden, men i Himmelen, ikke i mennesket, men i Gud. Han tok den beslutning hos seg selv før verdens grunnvoll ble lagt: «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap.» (1 Kor 1,21) 

Hele den kristne forkynnelsens innhold er heller ikke nedenfra, men ovenfra. Det er «Guds visdom», sier Paulus, «en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som går til grunne. Nei, som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet.» og den er «Det som intet øye har sett og intet øre hørt. og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.» (1 Kor 2,6-9) 

Det som står først i Johannes-evangeliet (kap 1,1-5) om Ordet i særegen forstand, altså om Kristus, det kan også med betydelig rett overføres og anvendes på den kristne forkynnelse. 

Guds rike og Guds folks historie er nøyaktig bundet til Ordets forkynnelse. Det er i og gjennom Ordet Guds rike er kommet nær til oss. Det var ved Ordets forkynnelse Gud fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. (Kol 1,13) Det var ved Guds ord, som lever og blir, vi ble født på ny. (Jak 1,18 og 1 Pet 1,23) Troen kommer av det vi hører. Det gjør den alltid, og uten Ordets forkynnelse og hørelse kommer ikke noe menneske til troen og blir frelst. (Rom 10,14-17) 

Guds folk er blitt til ved Ordet, og uten Ordets forkynnelse ble ikke noe til av alt som Guds folks historie forteller om. 

Guds gamle paktsfolk, Israel, ble til ved at Guds ord kom til fedrene Abraham, Isak og Jakob. Det holdes oppe ved at Guds ord fortsatt på ny kom til folket gjennom dem, da under hele den gamle pakts tid som mellommenn mellom Gud og folket, mottok og forkynte de Guds frelses åpenbaring som for eksempel: Moses, Josva, prester, konger og profeter. 

Den første omfattende vekkelse i den kristne kirkes historie ble til ved Peters tale pinsedag i Jerusalem. (Apg 2) All åndelig fornyelse og vekkelse senere i kirkens historie er født og skapt ved det samme ords forkynnelse. 

Det var f.eks. tilfelle med reformasjonen. Reformatorene var i flere tilfeller rikt utrustede personligheter. Men fremfor alt var de forkynnere, og det var i kraft av deres taler reformasjonen utviklet seg til en veldig og åndskraftig vekkelsesbevegelse, som ikke lot seg stanse eller hindre. 

Eller tenk på folkevekkelsene i våre nordiske land i de siste århundrer. Her ser vi det samme igjen: Det var Ordets forkynnelse som skapte dem. Det var budskap Herren betrodde menn som Hans Nilsen Hauge i Norge, Carl Olof Rosenius i Sverige, Kresten Madsen, Anders Stubkjær og Chr. Møller m.fl. i Danmark, som stod frem og forkynte. Tale og forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men ved Ånds og krafts bevis (1 Kor 2,4) 

Hele kirkens historie vitner om og er en lang bekreftelse på at det er Ordets forkynnelse som er den kristne menighets livsnerve. I åndelig fornyelses- og vekkelsestider stod forkynneren sterkt og sentralt i menighetens liv. I åndelige stagnasjons- og frafalltider stod forkynneren svakt, og en var mer opptatt av andre ting i stedet.

Det er en åndelig livslov i Guds folks historie: Som forkynnelsen er, blir troen og livet. Er forkynnelsen rett, bibelsk sann, klar og sterk, så blir troen det også, og det merkes i de kristnes liv, vitnesbyrd og tjeneste. Er forkynnelsen derimot utflytende, uklar og kraftesløs, blir troens liv og de troendes vitnesbyrd og tjenesten det også. Forkynnelsen kan også forfalle til bare å være en upersonlig klisje-preget gjentagelse av hva de respektive menigheters eller misjonsforeningers fromme og aktverdige lærefedre engang har sagt. Om ikke dette ved Ånden er blitt gjort levende for ens eget hjerte, så det også forstår at det er omsorg for sjelene, og glød og hjertevarme som ligger bak. Så vil det alltid også komme noe underlig stivt, stagnerende og stillestående, noe upersonlig kaldt og dødt over det troens liv, som rører seg i de forsamlinger og kretser som preges av en slik forkynnelse. 

Hva skal vi forkynne? 

Dette er det stor uklarhet om i dag. Skulle vi høre etter hva folk flest tenker og mener om det spørsmålet, så er det virkelig ikke godt å vite hva vi i grunnen skal forkynne for vår tids mennesker, eller om det i det hele tatt er umaken verdt å fortsette å forkynne. Det er flere som setter et stort spørsmålstegn bak dette. Det nytter jo ikke likevel, sier en. Forkynnelsens tid er forbi. Det tjener i alle fall slett ikke noe formål å fortsette med den tradisjonelle kristelige forkynnelse om synd og nåde, frelse og fortapelse. For hvem i all verden bekymrer seg for noe slikt i dag? Nei, det er helt andre jordnære spørsmål og problemer folk er opptatt av og interesserte i å høre om. 

Om vi derfor ønsker at folk skal låne oss ørene, da må vi holde opp med all denne forkynnelse om spørsmål som de aldeles ikke bryr seg om. I stedet må vi begynne å tale om det som folk er opptatt av, så de føler at det vi står og snakker om virkelig er noe som angår dem. 

Ja, slik er det mange som tenker og mener. Men her gjør vi vel i å merke oss den apostoliske formaning i 1 Pet 4,11: «Om noen taler, han tale som Guds ord.» Det er med andre ord ikke mennesker, verken vi selv eller andre, som avgjør hva vi skal tale om. Den avgjørelsen er Guds, og den er Han alene om. Vår oppgave og vårt kall er noe annet: å lytte etter og gi nøye akt på hva Gud har talt, tro det, være lydige imot det og siden låne røst til det og si det videre til andre, for at også de ved å høre kan komme til tro og bli frelst. 

Den kilde den kristne forkynnelse skal øse hele sitt innhold fra, er ikke noe fra menneskets hjerte, men alene Guds. Og hva som bor i Guds hjerte, det vet vi bare fra Hans eget åpenbaringsord til oss i Den Hellige Skrift. Det er den kilde – og ingen annen – den kristne forkynnelse skal øse hele sitt innhold fra. Det er den norm som alene avgjør hva kristen forkynnelse er. 

I samme grad forkynnelsen øser sitt innhold av noen annen kilde enn Guds åpenbaringsordet i Den Hellige Skrift, blir den uklar og tåkete, utflytende allmennreligiøs og menneskesentrert. Men dermed mister den også sin frelsende og forløsende kraft og virkning. Den lar oss da forbli i vårt eget, i mørket uten lys, i vår egen rettferdighet. Følgelig uten rettferdigheten fra Gud, prisgitt uvisshet og håpløshet, uten troens visshet om det levende håp vi er gjenfødt til ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. 

Når derimot forkynnelsen øser hele sitt innhold fra Guds åpenbaringsord i Den Hellige Skrift og bare taler det som Herren har sagt oss, da er Han også selv nærværende og virksom til frelse i og gjennom forkynnelsen. Da utløses forløsningens og frigjørelsens krefter iblant oss: « Hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen.» (Ef 1,19-20) 

(Fra boka ”Vejen mellem avvejene”, Dansk Bibel-Institut 1981. Oversatt til norsk)