Artikel nr 13 fra blad nr 6-2017
Emne: Søkelys på Israel
Israel i Bibelens lys


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Per Haakonsen

Det er alltid en velsignelse å kunne se Israel i Bibelens lys, og la Bibelen styre våre tanker. Alt for ofte er det slik at vi lar politikken bestemme. Da kan hjertene lett bli urolige, og vi vet ikke riktig hva vi skal tro. Men når vi åpner vår Bibel, slipper forvirring og mismot tak. Vi kan stenge denne verden ute og glede oss over Ordet. Og det er det vi skal nå. 

Israel er Guds eiendomsfolk. Det er det viktigste kjennetegnet ved dette folket. Herren velger ut Israel som sitt folk, for gjennom det å åpenbare seg for verden. Slik var det i gammeltestamentlig tid og slik er det fremdeles. Guds utvelgelse av Israel står ved lag til alle tider. Det er utvalgt fra evighet og til evighet. 

Ja, ikke bare det. Israels utvelgelse fortsetter inn i evigheten. I Johannes åpenbaring leser vi at navnene på Israels tolv stammer er skrevet på portene i det nye Jerusalem, og navnene på de tolv apostler er skrevet på byens mur. Ikke noe annet folk har en slik særstilling – det være seg i tid eller i evighet. Israels stilling som et Guds redskap, skal minnes for alle tider. 

Men nettopp dette er det store anstøt for mange. Israels særstilling blant folkeslagene provoserer menneskene. Og da må vi begynne med å si et ord om antisemittismen blant oss.

1. Antisemittisme 

Det er nettopp utvelgelsen av Israel som har vært og fremdeles er årsak til den antisemittisme som vi har vært vitne til opp gjennom historien. Det gjelder både i gammel- og nytestamentlig tid, og ikke minst gjelder det i vår egen tid. Israel hates av nesten alle. Til alle tider har Israel vært hatet av araberne, Ismael og Esaus etterkommere. De er også hatet av den sekulære verden: For hvorfor skulle jødene ha et fortrinn fremfor alle andre folkeslag? At noen skulle være spesielt utvalgt til å tjene Gud, blir en utålelig tanke for svært mange. 

Dypest sett er fiendskapen mot Israel en åndskamp. Det er ikke primært Israel som er skyteskiven, men han som har utvalgt Israel. Det er Gudshatet som kommer utilslørt til syne i hatet mot jødene. Jødenes eksistens minner oss om den levende Gud, og det kan vi myndige og selvstendige mennesker ikke rå med. Like lite som vi mennesker kan tåle en Gud som vi må bøye oss for, like lite kan vi tåle at et folk skulle være spesielt utvalgt til å tjene ham. Kjernen i antisemittismen er menneskets Gudsopprør. Det er dette Israel får føle på kroppen. 

Det vil aldri komme en dag da antisemittismen opphører. Israel kan rett nok bli mer respektert enn de er i dag, men det vil aldri bli akseptert. Det er en konsekvens av utvelgelsen. 

Den jødiske forfatter Yehuda Avner forteller om en bibeltime hjemme hos daværende statsminister Menachem Begin.1 Begin trakk frem et ord i 4 Mosebok kapittel 23 der det står å lese ifølge den hebraiske grunnteksten: ”dette er et folk som skal bo alene og som ikke skal bli regnet blant nasjonene.”

Bibelordet er en profeti som tilkjennegir Israels særstilling. Israel vil aldri bli regnet som én blant mange nasjoner. Israel vil være evig anomal blant nasjonene. Bibelordet sier at Israels isolerte stilling er en guddommelig bestemmelse. 

I sin tid antok sionistene at om bare jødene fikk sin egen stat og kunne styre seg selv, ville antisemittismen opphøre. De antok at problemet var den uro det jødiske nærvær skapte blant de folk de var spredt iblant. En egen stat ville løse dette problemet. Det var en feilslutning. Den jødiske stat skulle vise seg å bli like forfulgt som jøden selv. 

Begin oppsummerte bibeltimen med å si at hvis vi (jøder) ikke lever for oss selv, vil vi opphøre å eksistere. Han så altså at det var en guddommelig bestemmelse at jødene skulle leve isolert og ikke være som alle andre folk. Det var på ingen måte noe mål å bli som alle de andre. 

Dessverre er det få, trolig ingen, israelske toppolitikere som opp gjennom årene har hatt Menachem Begins bibelske innsikt. Og det er noe av den tragedie som hefter ved det jødiske folk – at de egentlig ikke forstår sin egen situasjon.

2. Tilbake til utvelgelsen 

Utvelgelsen består i at Abraham får tre løfter: Det er landløftet, ætteløfte og velsignelsen. Vi leser om dette i 1 Mosebok 12. 

Abraham får beskjed om å dra ut fra Ur i Kaldea til det landet som Herren ville vise ham. Det er Kana’ans land. Da han kom til Sikem, dagens Nablus, åpenbarer Herren seg for Abraham med ordene: ”Din ætt vil jeg gi dette landet”. Landløftet går igjen som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet. 

Det andre løftet Abraham får er ætteløftet: ”Jeg vil gjøre deg til et stort folk.” Abraham ble stamfar til Israel som folk, men fremfor alt ble han stamfar til alle troens folk. Vi har alle Abraham som far. 

Det tredje løftet er velsignelsen. Det er igjen tre-delt. Herren vil velsigne Abraham selv og gjøre hans navn stort. Men samtidig skal han bli til en velsignelse. Det peker ut over Abraham. Fra hans slekt skal det utgå en særskilt velsignelse. Det er et løfte som peker frem mot Messias. I ham skal alle jordens slekter velsignes, sier Guds ord. Endelig inneholder velsignelsen et løfte og en advarsel: ”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.” 

Det er altså ikke likegyldig hvordan vi stiller oss til Israel. Den som går i rette med Israel kommer under Guds vrede, det vil si Guds straff. Men den som velsigner Israel får del i Guds velsignelse. Det Herren med dette sier, er at han vil bevare dette folket. Ikke noen makter eller krefter skal kunne ødelegge det folk han har utvalgt. Som det eneste folkeslag i verden, er det under Guds særskilte beskyttelse. 

Disse tre løftene blir gjentatt gjennom hele 1 Mosebok, også for patriarkene Isak og Jakob. Med denne utvelgelsen legger Herren grunnlaget for hele sin frelseshistorie. Israel som folk og Guds frelse til alle mennesker, henger uløselig sammen. Herren gjør seg avhengig av dette folket. Israel blir Guds umistelige tjener.

3. En nådepakt 

Den pakten som Gud inngår med Abraham er en nådepakt. Det må vi merke oss. Det er en ensidig pakt der Gud ikke forplikter andre enn seg selv. Den kan med andre ord ikke gjøres ugyldig. For det er ikke noe Abraham skal gjøre eller være for at pakten skal beholde sin gyldighet. Det er med andre ord ingen tosidig pakt. Paktens gyldighet er ikke avhengig av at begge parter oppfyller sine forpliktelser. 

Det forhold at Gud ikke forplikter andre enn seg selv, betyr at uansett hva Abraham og hans slekt gjør eller ikke gjør, så rokker ikke det ved paktens gyldighet. Dette gjelder selvsagt også landløftet som er en del av pakten. Så lenge Israel er Guds utvalgte folk, og det vil det jo alltid være, gjelder også løftet om at Kana’ans land tilhører Israel. Landløftet er en del av utvelgelsen. 

Land til Israel er en omstridt sak i vår tid, men det er det ikke i Bibelen. Moses fikk se inn over Kana’ans land fra en fjelltopp i dagens Jordan. Det han så var området mellom elven Jordan og Middelhavet. Det har til alle tider vært regnet som Israels kjerneland. Til det hører selvsagt også Judea og Samaria, det som engelskmennene valgte å kalle for Vestbredden, altså landet vest for Jordan. 

Så har vi andre steder i Bibelen som sier at Israels land strekker seg helt til Eufrat. Det er Eufrat i nord, det vil si dagens Syria. Grensen i øst omfattet store deler av det som i dag er Jordan. Under kong David og kong Salomo var dette områder under Israels kontroll. Det vil si at det var områder som måtte svare skatt til Israel, men uten å tilhøre selve kjernelandet Israel. 

Poenget her er at landet tilhører Israel i kraft av utvelgelsen og de mange løfter vi finner i Det gamle testamentet. Det går ikke an å si at disse løftene ikke gjelder i nytestamentlig tid, slik vi ofte hører. Både i evangeliene og i Paulus sine brev blir det vist til Abrahamsløftene eller til paktene, det vil si paktene med Abraham, Isak og Jakob. Om ikke annet inneholder Det nye testamentet en meget klar indirekte bekreftelse på landløftet. 

En av de mange innvendingene fra teologisk hold mot landløftene, går ut på at de ikke er bekreftet i Det nye testamentet. Men hvorfor skal de det? 

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid (Heb 13.8). Det er den samme Kristus som taler i Det gamle testamentet, som åpenbarer seg i Det nye. At løftene må bekreftes i Det nye testamentet for å stå ved lag, er jo en tankegang som forutsetter at Det gamle testamentet nærmest er blitt avløst av Det nye. At Det nye representerer noe kvalitativt nytt i forhold til Det gamle. Det er det Aksel Valen Sendstad noe sarkastisk har kalt for en teologisk utviklingslære. 

Andre mener at landløftene må forståes i sin åndelige betydning. Den linjen har en lang tradisjon på Menighetsfakultet. Men det er ikke vårt tema i kveld. 

Innvendingene mot å ta løftene i Det gamle testamentet bokstavelig, dreier seg dypest sett ikke om Israel og landløftene, men om bibelsyn, hvorledes vi leser og forstår Bibelen. Det er ikke å legge skjul på at det kan være en avgrunn mellom fagfolk og lekfolk i den måten vi leser Det gamle testamentet på.

4. Utvelgelsen går som nevnt videre gjennom Abrahams slekt, ledd for ledd. 

Først Isak, så Jakob og dernest Jakobs sønner. Og gjennom Jakobs sønner oppstår da Israel som folk.

I denne utvelgelsesprosessen er det to bevegelser som går parallelt: utvelgelse og forkastelse. Vi skal se litt på det. 

Abraham hadde to sønner. Den ene, Ismael, fikk han med trellkvinnen Hagar. Den andre, Isak, fikk han med sin kone Sara. Ismael ble drevet ut av leiren, mens Isak ble utvalgt. ”For i Isak skal det nevnes deg en ætt”, lød Herrens ord til Abraham. (1 Mos 21,12). Av Isaks to sønner ble Jakob utvalgt og Esau forkastet. Fra Jakobs 12 sønner fremstår Israel som folk. Altså utvelgelse og forkastelse innenfor en og samme familie. 

Utvelgelsen av Israel som folk, skal tjene en rekke hensikter. Den viktigste var å forberede Menneskesønnens komme. Det skulle skje ved at Juda stamme ble utvalgt og innenfor den, Davids hus.

Hva så med de som ble forkastet: Ismael og Esau? 

At de er forkastet innebærer ikke at de er utelukket fra frelsen. Men de er utelukket fra å føre Guds frelsesåpenbaring videre. Ismael blir også velsignet og får et løfte om at Herren vil gjøre ham til et stort folk. Men pakten og frelseslinjen ble ført videre gjennom Isak og Jakob. Det er disse som blir bærere av Guds historiske frelsesplan. 

Ismael og Esau blir stamfedre til den arabiske befolkning, og her skjer det en forherdelse mot evangeliet. Det ble et fiendskap både mellom jøder og arabere som folkeslag. Disse sokner til hver sin religion, islam og jødedom. 

Det er interessant å se at det fiendskapet vi ser i dag, har røtter helt tilbake til Bibelens første bok. Ismael, trellkvinnens sønn, spottet Isak, og Esau la sin bror Jakob for hat. Fiendskapet mellom Israel og den arabiske verden, har altså sitt utgangspunkt i utvelgelsen og folkeslagenes opprinnelse. 

Øivind Andersen sier at fiendskapet mellom jøder og arabere er uopprettelig, og det kommer aldri til å forsvinne. (”Hva med Israel” s. 24) Den samme konklusjon trekker den israelske historikeren Benny Morris, som er mest kjent for sin bok om frigjøringskrigen i 1948. Han peker på religionen som den egentlige årsak til fiendskapet. Det har ført til et uforenelig motsetningsforhold, sier han. 

Vi har med andre ord å gjøre med en konflikt som ikke kan løses på noen annen måte enn at den ene hersker over den andre. Og det var nøyaktig det velsignelsen til Jakob gikk ut på: ”Vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner bøye seg ned for deg.” (1 Mos 27,29) Fiendskapet mellom jøder og arabere er teologisk og historisk betinget. Det vil aldri opphøre.

5. Gud samler sitt folk i fedrenes land 

At Gud samler sitt folk i fedrenes land er noe av det største som har skjedd i dette folkets historie 

Dette er profetert i Skriften, men altså i vår tid skjer det. Etter to tusen år i eksil er jødene begynt å vende tilbake til sitt hjemland. 

Det skjer noe som er besluttet i Guds råd. Og da må vi si noen ord om det vi kan kalle en kristen historieforståelse. 

Det å ha et historiesyn innebærer at vi prøver å se den indre sammenheng i historien. Altså: Fnnes det en indre sammenheng og mening i det som skjer, eller er alt bare tilfeldigheter? 

Et kristelig historiesyn har som kjerne å erkjenne Kristus og hans makt og vilje i historien. Vi tror på en Gud, som etter sitt evige råd, styrer historiens gang. Innholdet i dette rådet er synd og nåde, dom og frelse, forkastelse og antakelse. 

Den dom som rammet Israel etter at de korsfestet sin Messias, resulterte i straff og adspredelse. På en måte ble Israel en forkastet slekt. Men Herrens vrede varer ikke til evig tid. ”For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred.” (Jes 57,16) Tiden synes å ha en sonende virkning, for Herren ”gjemmer ikke på vrede for evig”. (Sal 103,8) 

I og med at Herren på nytt samler sitt folk, er vi over i antakelsens fase. Han samler sitt folk for å gjøre noe nytt. Alt skjer til sin tid. 

Et kristelig historiesyn består i å finne analogien i det som skjer. Da kan vi bedre forstå Guds finger i historien. Vi må finne paralleller til tidligere tiders hendelser. For alt som skjer er innbyrdes analogt, for det skjer egentlig aldri noe virkelig nytt under solen. Det som skjer, har også skjedd før. Det er bare tiden og omstendighetene som forandrer seg. Oppgaven for en kristelig historieforståelse blir derfor å finne parallellene, likhetene med tidligere tiders hendelser.

6. Jødenes tilbakevending 

Jødenes tilbakevending av i dag har sin åpenbare parallell i den første innvandring til Kana’ans land på 1400 tallet før Kristus.

På samme måte som Josva ledet folket inn i det lovede land, vandrer jødene av i dag på nytt inn i det land som Herren har gitt dem. 

En annen åpenbar likhet er at det landet som jødene første gang kom inn i, var bebodd. Bibelen lister opp en lang rekke folkeslag som bodde i Kana’ans land. Det var Guds vilje at alle disse folkeslag skulle drives bort. Det leser vi om både i Mosebøkene, Josvas bok og i de historiske bøker forøvrig. 

På samme måte var Palestina bebodd da jødenes innvandring for alvor tok til på slutten av 1800 - tallet. I henhold til tyrkiske kilder bodde det i overkant av 500 000 mennesker i Palestina, hovedsakelig arabere. 

Jødene kjøpte opp jord, drev landbruk og kom i konkurranse med araberne, som sterkt mislikte deres nærvær. Allerede i 1891 ble den jødiske innvandring innklaget til sultanen i Konstantinopel. 

En fordrivelse, om vi skal bruke det uttrykket, kom først med krigene i 1948, 1967 og 1973. Men ”fordrivelsen” hadde sin hovedforklaring i at araberne flyktet for å unngå krigshandlinger. Men virkningen var den samme som på Josvas tid, den innfødte befolkning flyktet til fordel for jødiske bosettere. 

Den åpenbare historiske parallellen er: Erobring og fordrivelse. 

Men det er en åpenbar parallell til: På samme måte som Gud forherdet kanaaneernes hjerter, har han i dag forherdet arabernes hjerter. Vi leser i Josva 11,30 at ”Herren laget det så at de forherdet sitt hjerte og dro ut i krig mot Israel.” Herren forherdet kananeernes hjerter på samme måte som han i sin tid forherdet Faraos hjerte. På den måten ødelegger han Israels fiender samtidig som han skaper en åpning for sitt folk. 

Er det noe som slår en i dag når en ser på palestinerne, så er det nettopp deres uforsonlige holdning. De er besatt av en tanke, hive jødene på sjøen. Det er ingen arabisk leder som er i stand til å akseptere en jødisk stat. Parolen er at jødene må bort. På denne måten gjentar historien seg, araberne ødelegger seg selv gjennom et forstenet hat mot jødene. 

Vi må hente inn et moment til. Gud åpenbarer seg i historien gjennom Lov og Evangelium. Dette er de grunnkreftene Gud bruker i sin verdensstyrelse. Loven er et uttrykk for Guds dom, evangeliet for Guds nåde. 

Når Herren drev de kanaaneiske folkeslag ut under den første innvandringen, var det fordi de hadde oppfylt sitt ondskaps mål. Herren drev dem ut på grunn av deres ugudelighet. (1Mos 15,16 og 5 Mos 9,5). Her er det Guds domskrefter som er i sving. Men med dette åpner Herren for jødenes innvandring. Det er Guds nådekrefter. 

Den samme parallellen kan vi trekke i dag. Araberne mister sitt land på grunn av ugudelighet og ondskap (islam). De er kommet under Guds dom. Men på nytt åpner dette for jødisk innvandring. Det er Guds nådehandling. 

Det som har skjedd før, gjentar seg i dag. I likhet med kanaaneerne mister araberne sitt land på grunn av ugudelighet. Israel får land som en Guds frelseshandling. Ut fra Guds ord kan vi si at innvandring og fordrivelse er en Gudvillet handling. Med andre ord: Det som skjer med araberne i dag, er ingen urettferdig hendelse sett med Guds øyne.

7. Vårt ståsted er Bibelen 

Så vet vi at dette kan falle mange tungt for brystet. Men det har ingenting med saken å gjøre. Vårt ståsted er Bibelen, ikke politikken og heller ikke en humanetisk tenkning. 

Da Gro Wenske høsten 2014 presenterte en tilsvarende konklusjon, ble det et ramaskrik, også i den kristne dagspressen. I humanitetens navn gikk det ikke an å ha slike meninger, het det. 

På samme måte som vi har gjort her, trakk Gro parallellen mellom dagens situasjon og jødenes innvandring i Kana’an. Hennes konklusjon var at de arabere som ikke ville leve fredelig sammen med jødene i Israel, måtte kastes ut av landet. Dette var jo en mild parallellføring i forhold til den ordre Josva i sin tid fikk.

Avisen Vårt land slo fast at Gro hadde gitt hatet et ansikt. Dagen mente på lederplass at Gro hadde tatt til ordet for etnisk rensing og tok avstand fra det de mente var voldsretorikk. 

Vi må spørre oss selv: Hvorfor denne voldsomme reaksjonen på en artikkel som var så bibelsk velfundert? 

En ting er at mange kristne ikke leser i sin Bibel og er fremmed overfor en bibelsk tankegang. Det er en åpenbar forklaring. Men mange kristne er også fanget av en humanistisk tankegang. De tar det, som den største selvfølge, at humanisme og kristendom er to sider ved samme sak. Det må vi si et ord om ettersom dette er et fenomen som stadig brer om seg.

8. Mange har formet Gudsskikkelsen i sitt eget bilde 

Når så mange står fremmed overfor Guds åpenbarings-historie, er det fordi vi har formet Gudsskikkelsen i vårt eget bilde 

Gud er en barmhjertig og nådig Gud. Det er sant. Men i dette gudsbildet har vil lagt inn rent menneskelige egenskaper. Vi tror at Gud er som oss, og utstyrer Gud med de samme egenskaper som vi selv har. 

Bibelen advarer mot dette: ”For deres tanker er ikke mine tanker og deres veier er ikke mine veier” leser vi hos Jesaja 55,8. 

Tenker vi som verden tenker, forblir Guds åpenbaringshistorie en lukket bok. Det er en avgrunn mellom de forestillinger vi mennesker gjør oss, og de tanker som tenkes i Guds råd. Humaniteten og fornuften og den menneskelige moral kan ikke fatte Gud og hans rettferdighet. 

”For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.”

Og i 1 Kor 3, 20 leser vi: ”Herren kjenner de vises tanker og vet at de er tomhet”

Det å tegne Gud i vårt eget bilde, kaller Bibelen for dårskap. 

Nå er det ikke bare mangel på bibelinnsikt som gjør seg gjeldende i blant oss. Mange kristne ledere innser at det er blitt for stor avstand mellom Bibelen og de verdier som gjør seg gjeldende i det norske samfunn. Det tvinger frem et valg og da blir Bibelen den tapende part. Det bibelske gudsbildet velges bort til fordel for et humanistisk gudsbilde. 

Kirken forlater sitt tradisjonelle budskap og erstatter det med noe som likner. Og det som likner, er noe alle mennesker kan gi sin tilslutning til, humanistiske verdier. Resultatet blir et ramaskrik når noen prøver å tenke bibelsk.

9. Tilbake til jødenes innvandring 

Vi skal ta dette et skritt videre. Jeg tenker da på jødenes erobringer under seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Ved disse to krigene kom Israels kjerneland under full israelsk kontroll. En skulle da tro at glede og takknemlighet fylte jødenes hjerter. Men israelerne var forskrekket over sin egen suksess og ønsket å levere mesteparten av det erobrede land tilbake. 

Men det var lettere sagt enn gjort. Araberne ville verken ha fred eller forhandlinger. De ville ha alt det tapte tilbake. 

Hvis vi nå prøver å jevnføre disse to krigene med de kriger Israel førte i gammel-testamentlig-tid, er det heller ikke her vanskelig å finne gode paralleller. I Det gamle testamentet finner vi mange eksempler på at det er Herren som fører Israels kriger. Slik må det også være, fordi Israel er Guds folk, og dette folket måtte bevares fra utslettelse for å kunne utføre sin frelseshistoriske oppgave. På den måten blir Israels fiender også Herrens fiender. 

Blant de mest kjente av disse krigene er nettopp de krigene som førte til erobringen av Kana’an. De skjedde på Herrens uttrykkelige ordre. Det er Herren som i sin makt erobrer landet for Israel. Mest kjent er erobringen av Jeriko, der Herren gir detaljerte forordninger. Det skal ikke være tvil om at det er Herren som gir Jeriko til Josva. Vi leser om dette i Josvas bok med klare paralleller i 5 Mos 7. 

Herren går med sitt folk i striden. Han er Gud for Israels fylkinger, står det i 1 Sam 17,45. Det er ikke for ingenting at hans navn er ”hærskarenes Gud”

Vi har mange andre klare eksempler på dette som Gideons kamp mot medianittene, og Samsons kamp mot filistrene. Vi leser om dette i Dommernes bok. Ikke minst har vi Davids kamp mot Goliat. Den som spotter Israel, slik Goliat gjorde, spotter i virkeligheten den levende Gud. 

Vi kan ta med utfrielsen fra Egypt. Hele utfrielsen og egypternes forfølgelse er regissert av historiens og allmaktens Gud. 

Som vi vet, lot Herren hele Egypts hær drukne i Sivsjøen. Israel på sin side kunne juble og takke. Dette var Herrens kamp. Israel var redusert til statister. 

Når Herren i dag samler sitt folk, er det selvsagt for at dette folket skal fortsette sin frelseshistoriske gjerning. Da er det også selvsagt at Herren bevarer sitt folk på samme måte som han bevarte det i gammeltestamentlig tid. Er Israel fremdeles å forstå som Guds folk, strider Herren for det også i dag. Krigene i 1967 og 1973 må sees i dette lys. Også disse var Herrens kriger.

10. Motargument fra fagteologisk hold 

Før vi forlater vår måte å forstå Israel på, ved å finne analogier i historien, må vi ta med motargumentene fra fagteologisk hold. De har et hav av innvendinger. Vi skal ta med to av dem. 

For det første vil de si at i Det gamle testamentet finner vi krigens Gud, selvsagt også kjærlighetens Gud, men først og fremst krigens Gud. I Det nye testamentet finner vi kun kjærlighetens Gud. Her legges vekten på kjærligheten mellom Gud og mennesker. 

Denne forskjell betyr at de fortellingene vi finner i Det gamle testamentet, spesielt når det gjelder Israels innvandring i Kanaan, ikke kan overføres til nytestamentlig tid. De hellige kriger som vi finner i GT, begrenser seg til den tidligste fase i jødenes historie og har ingen overføringsverdi til vår tid. 

Vi har allerede nevnt at det går ikke an å operere med to Gudsbilder. Gud er selvsagt den samme gjennom hele frelseshistorien (Sal 102,28). Det er ingen forandring hos Gud (Mal 3,6). ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid”, leste vi. At guddommen skulle forandre karakter i nytestamentlig tid, må vi bestemt avvise. 

Et annet teologisk grep er å åndeliggjøre tekstene i Det gamle testamente. De må omtolkes i lys av Det nye testamentet, sies det. Krigene må forstås som metaforer på kampen mellom det gode og onde i tilværelsen. Med nytestamentlige øyne er krig ikke lenger krig i ordets egentlige forstand, men et bilde på den verdslige åndsmakt som den kristne kirke blir møtt med. 

For vår del vil vi minne om at den ”Hele Skrift er innblest av Gud.” Jesus underviste sine disipler i Det gamle testamentet både før og etter sin oppstandelse. Vi har ingen holdepunkter for å tro at Jesus i sin undervisning eller disiplene i sin lære, åndeliggjør tekstene i GT. Det er et vilkårlig teologisk grep.

11. Herren ga Israel landet tilbake 

Før vi helt forlater dette punktet om Israel og landet, er det enda en ting til å si. 

Herren stred for Israel og ga dem landet tilbake. Men jødene takket nei, og det var ikke pent. Det var sant og si ganske utakknemlig, men det gjenspeiler den åndelige situasjon i Israel. Helt frem til 1977 var Israel styrt av Arbeiderpartiet. Deres ledere var gjennomsyret av en sosialistisk tankegang. Bibel og religion var ikke deres domene. Følgelig var det heller ikke plass for en ”overnaturlig” forklaring som at krigene i1967 og 1973 var Herrens kriger, og at de seiret takket være ham. 

At Israels seier i 1967 kom overraskende på jødene er forståelig. Derfor gir Herren dem en ny mulighet med krigen i 1973. Men når jødene for annen gang takker nei, blir de rammet av Herrens vrede. Herren svarer med å la Israels fiender ramme landet gjennom terror. Parallellen til GT er igjen åpenbar. 

I første del av Dommernes bok er det glimrende illustrert hvorledes Israels ulydighet fører til at Herren lar Israels fiender falle inn i landet. Israel ville ikke høre Guds ord, og de omkringliggende folkeslag og stammer blir ”brodder i sidene” på Israel, leser vi. 

Parallellen til dagens situasjon er slående. Heller ikke i dag vil Israel høre Guds ord. Det er nesten like stor grad av forherdelse i Israel som i Norge. Det er en verdslig, materialistisk tankegang som rår grunnen. Og resultatet ser vi. Israels fiender plager på nytt landets befolkning.

12. Hva venter så Israel i tiden fremover sett med bibelske øyne? 

Det som ligger foran oss er jødenes omvendelse. At jødene skal omvende seg i de siste dager, er massivt profetert både i Det gamle og Nye testamentet. Jødene skal som folk igjen bli antatt og innpodet i sitt eget oljetre, leser vi hos Paulus. 

Hvorledes skal det skje? 

Svaret er igjen: Krig. Det må skapes en nød blant jødene som de ikke er i stand til å komme ut av ved egen hjelp. For å vende seg til sin Gud, må de konfronteres med sin egen maktesløshet. Allerede Moses skriver at jødenes omvendelse i de siste tider skal finne sted under stor trengsel. (5 Mos 4,30) 

Sakarja skriver at alle jordens folkeslag skal samle seg til strid imot Israel, og Jerusalem skal bli en løftestein. Det minner ikke så rent lite om dagens situasjon. Men, skriver Sakarja, på den dag når dette skjer, vil Herren opplate sine øyne over Judas hus, og de skal skue opp til ham som de har gjennomstunget. 

Det mest omfattende profeti om en oppmarsj mot Israel i den siste tid, finner vi hos profeten Esekiel i kapitlene 38 og 39. Det er her vi leser de kjente ord om ”Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal” som alle drar opp mot Israel. Det interessante er navnene. For dette er alle navn på Jafets sønner. (1 Mos 10,2-3 og 1 Krøn 1,5-7.) 

Jafet svarer til det som vi kaller for de indoeuropeiske folkeslag. Det er folk som hadde sitt utgangspunkt i Europa, Russland og India. At Jafets sønner har fått en så fremtredende plass, er tankevekkende. For det er jo nettopp vi i Europa som er Jafets sønner. Det er i Europa at de største jødeforfølgelsene har funnet sted opp gjennom historien. Det er her jødene har opplevd sitt Holocaust. Det er her antisemittismen på nytt har reist sitt hode. 

Med utgangspunkt i Esekiel, og profeter som Joel og Sakarja, kan vi si at det bærer mot et endetidsslag der Israels fiender prøver å utrydde jødene. Bibeltekstene tyder på at de europeiske land vil få en sentral plass i dette slaget. 

Så vet vi alle hvorledes dette går. Herren vil la ”ild og svovel” regne ned over de mange folkeslag som har samlet seg til krig mot Israel. På den måten vil han åpenbare sitt navn, ikke bare på Israel, men for en hel verden. Herrens omsorg for sitt folk blir et vitnesbyrd for alle mennesker.

13. Til slutt 

Den vei som Israel har gått og fortsatt vil måtte gå, er lidelsens vei. Israel er i denne verdens øyne et forkastet folk, gjenstand for verdens hån og spott. Slik må det også være. De eller den som er utvalgt av Gud, vil alltid være gjenstand for forfølgelse. Det være seg jøder eller kristne. 

I 1 Kor 1 ber Paulus menigheten om å være oppmerksom på sitt kall. Han skriver at det som er dårlig i verden, det som er svakt i verden, det som er lavt i verden og det som er ringeaktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg. 

Dette er ord som fremfor alt passer på det jødiske folk. 

Som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet, heter det at Israel skal bli til en forbannelse og til spott blant alle jordens folkeslag (5 Mos 28; Jer 44). 

Slik har det da også gått. 

Så kan en lure på: Hvorfor det må være sånn? Ja, hvorfor må jødene være det minste og mest foraktede av alle folkeslag? 

Gud plasserer jødene nederst eller lavest fordi Guds frelsesverk gjelder alle mennesker, også de minste og mest uanselige. Ja, kanskje aller mest dem. Også dem som ingenting er, er gjenstand for Guds omsorg. 

”I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden,…” (Jes 57,15)

Jødefolkets skjebne er et uttrykk for dette. Dette folket er det minste i Guds rike, og Guds kjærlighet omfatter nettopp dem som ingenting er.

Jødene er ganske ufrivillige blitt bærere av Jesus Kristi kors. Det var ingen som spurte dem. Ingen som ba om deres samtykke. De ble bare ganske enkelt utpekt i Guds råd. For dette har de ikke høstet annet enn lidelse. 

I likhet med Kristus selv er jødene, Guds lidende tjener. Jesus lider for våre synders skyld. Israel lider for at de gjennom sin utvelgelse skal vitne om Guds frelsesvilje. 

Jødene, ikke kirken, er historiens egentlige korsbærere.