Artikel nr 07 fra blad nr 5-2017
Emne: Leserbrev
Spørsmål fra en leser


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Karl K. Riis

Fra en av bladets lesere har vi mottatt følgende spørsmål: 

”Guds ord er fullt av løfter om beskyttelse fra nød og lidelse, ikke bare hjelp og utfrielse gjennom det, samtidig som Jesus sier at vi må regne med lidelse. Har dere en artikkel, et opplysende svar om hvordan samordne disse to: lidelse, men samtidig beskyttelse. 

Hvordan vite forskjellen på lidelse vi må gjennom og den vi kan stole på beskyttelse fra. Det finnes jo ingen nød Han ikke kan fri oss fra”. 

Hvorfor er verden så full av lidelse? 

Helt grunnleggende er lidelsen et resultat av syndefallet. (1 Mos 3). Vi er underlagt de alvorlige følger av syndefallet. Det gjelder tapet av gud-billedligheten, arvesynden, lidelsen og døden. Disse følgene omfatter alle mennesker, troende så vel som ikke-troende. Etter fallet utgjør de grunnvilkårene for alle mennesker. 

Denne formen for lidelse er ikke så vanskelig å forholde seg til. Langt verre er det når spørsmålet om en personlig årsak melder seg: Er det min egen skyld eller er det Guds straff? Spørsmålene er relevante. Vi vet alle at lidelser kan være forbundet med forskjellige former for misbruk. Når vi møter et slikt spørsmål skal vi ikke være snare å si nei med begrunnelsen: Straffen tok Jesus på seg! Svaret kan nok være rett, men vi skal heller spørre: Tenker du på noe bestemt siden du spør om det er selvforskyldt. Ofte møter vi på at det kan være ting som plager samvittigheten, og som bør komme fram i lyset, og som bare kan finne sin løsning i et personlig oppgjør der det tilsies syndenes forlatelse for Jesu skyld. 

Lidelsens problem er kjempestort 

Lidelsen har mange ansikter og former. Jeg nevnte den personlige lidelsen. Den stifter vi bekjentskap med i form av sykdom, ulykke, tap av ferdigheter eller liv. Vi kan også tenke på den kollektive lidelse når en katastrofe rammer et stort antall mennesker, eller krig og terror hvor det ofte går ut over uskyldige mennesker. Menneskene spør i slike situasjoner: Hvor er Gud? Da må vi svare: Gud er midt i det som skjer, og vi kan også tilføye at det kommer et oppgjør til slutt. Alle som har gjort andre vondt vil bli krevd til ansvar. 

Men her i livet er Gud til stede både i sin dom og i sin nåde. Han hersker over historien både ved lov og evangelium. Hva betyr det? Hvor ofte har Gud ikke handlet med mennesker slik vi ikke har fortjent det? Jesus forteller i Luk 13, 1-4 en tragisk hendelse og ulykke hvor 18 ble drept da tårnet i Siloa styrtet ned og drepte dem. Da spør han om de mener at de var skyldige framfor alle mennesker som bor i Jerusalem? ”Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måten”. Vi er alle gjenstand for Guds ufortjente godhet. Gud vil at denne godhet skal lede oss til omvendelse. 

Mens vi er her på jorden er Gud også til stede med dom. Det er en livslov som sier at ”som et menneske sår skal det høste”. Det gjelder for den enkelte som for et helt folk. Dette er det mange eksempel på i GT, både med Israel og de hedenske nabofolkene. Gud sier at han inntil 3. og 4. ledd vil straffe fedrenes synder på deres barn (2 Mos 20,5). Ved at Gud lar mennesker høste det de sår, setter Gud en grense for synden og demper dens utvikling. Gud er langmodig, men folkets synder kan nå et slikt omfang at målet er så fullt at nå må dommen komme. (1 Mos 15, 16). 

I overgangen til et mer konkret svar på spørsmålet om lidelse og løftene om Guds hjelp, vil jeg nevne en helt spesiell lidelse, nemlig lidelse for Kristi skyld. Uhyggelig mange blir i dag forfulgt fordi de tror på Jesus, andre blir fengslet og torturert. Jesus sier det er Guds barns vilkår. ”Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere” (Joh 15,20). Det betyr at det Gud ikke leder oss utenom, går han selv med oss gjennom. Han slipper oss ikke. 

Kan lidelse ha et formål? 

Etter at Jesus hadde helbredet den blindfødte (Joh 9,2) spør disiplene ”Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind?” Jesu svar er bemerkelsesverdig: ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart for ham”. (Joh 9,3)

Jesus sier ikke at de er syndefrie, men Jesus dreier disiplenes tanker bort fra skyldspørsmålet og til at lidelsen også hadde et formål. Den blindfødte fikk en mulighet til både å få sitt syn igjen og få del i frelsen. Det er fruktbart for oss å spørre: Gud, hva vil du meg nå i denne situasjonen, for vi har alltid med Gud å gjøre! 

Lina Sandell sier det så klart i dette verset: 

”Hva han tar, og hva han giver, 
Samme Fader han forbliver 
Og hans mål er dette ene: 
Barnets sanne vel alene” 

(Sangboken nr. 342, vers 6) 

’Barnets sanne vel?’ Vi tenker ofte kort, vi tenker at vårt sanne vel er å bli helbredet. Men mange er gjennom sykdom og lidelse blitt stanset av Gud og blitt omvendt. Vi kan ikke gi svar på alt fordi vi ikke kan forstå det. Også på det menneskelige plan er det noe som heter stedfortredende lidelse. Det er noen som lider for at andre kan ledes til omvendelse. Når de ser vitnesbyrdet om deres tro, takker de Gud for dem for at de ble ledet til Gud gjennom det de så. 

Gud er der! 

Han er ikke langt borte. Han har gitt en forrett for alle sine barn. Vi må gå til Gud med våre lidelser og sykdommer, både for våre egne og våre kjære. Vi vet ikke hva som er til det beste for oss. Gud møter oss og sier: ”og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.” (Sal 50, 15). Løftet gjelder faktisk alle som er i nød. Gud er på den lidendes side! 

Gud er der, det er svaret! Gud er alltid til stede med sin beskyttelse og utfrielse. Han er der som den Gud som ynkes og lider med sin skapning og den enkelte av oss. Han er der med sin frelserkjærlighet. ”Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret.” (Jes 53,4) 

Vår bønn blir hørt, det kan vi stole på for det har Gud lovet! (1 Joh 13-15). Hvordan Gud svarer styrer han med. Vi kan ikke kommandere Gud og skal heller ikke gjøre det. Søstrene til Lasarus sendte bud på Jesus da deres bror ble syk til døden. (Joh 11, 4) Det er bønn! Det samme må vi gjøre! Jesus drøyde fordi han hadde noe større å gi søstrene enn det de hadde håpet på. Han ville ikke bare gjøre en syk mann frisk, men gjøre en død mann levende! Noen ganger lar han oss oppleve mirakler, full og hel helbredelse. For andre blir utfrielsen at han tar dem hjem til seg. Der er det ingen smerter, ingen lidelser, og heller ikke døden skal være mer. 

Som barn var jeg alvorlig syk og hadde et sykdomsforløp over 3-4 måneder. Sykdommen jeg hadde gir ofte livsvarige mén. Jeg var i den lykkelige situasjonen at jeg hadde noen som ba for meg, for det kunne jeg ikke selv. De bar meg til Jesus slik som de fire vennene gjorde med den lamme. (Mark 2,3). Jeg er overbevist om at Gud helbredet meg, og jeg har ikke senere i livet hatt mèn av sykdommen. Det var en vond og alvorlig tid for meg og mine foreldre. På tross av det ble jeg rikt velsignet gjennom det. 

Senere i livet opplevde jeg å være nær dødens grense. Jeg forsto det ikke, men jeg husker at jeg sa til meg selv: Karl, nå må du øve deg i å ta også dette fra Guds hånd. For under alle forhold har vi med ham å gjøre! 

Gud makter å vende det onde til det gode og gjøre det store løfteordet fra Rom 8,28 til virkelighet: ”For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt”.