Ikke noen person har hatt større betydning og innflytelse på den kristne kirke i de siste århundrer enn Martin Luther. Han var et utvalgt redskap i Guds Faders hånd til å forkynne evangeliet på nytt i en kirke hvor gjerningsvesenet og avlatshandel hadde tatt overhånd.

Ikke bare i de evangelisk-lutherske kirkene i verden har hans banebrytende syn på Guds Ord, oversettelser av den og fortolkninger til de forskjellige skriftene hatt stor betydning, men også blant mange andre kirkesamfunn i verden. Likedan har hans dogmatiske og etiske betraktninger hatt stor betydning selv om i vår tid har flere kirker forlatt hans basis, Skriften alene.

I år feirer vi 500- års jubileum for reformasjonen. For den 31. oktober 1517 slo Martin Luther opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg. Tesene var på latin og var ment som diskusjonstema for de lærde. Luthers teser var et oppgjør med den ubibelske avlatshandelen.

Johan Tetzels slagord var: ”Når penger i kisten klinger, straks sjelen fra Skjærsilden springer.” Dette reagerte Luther kraftig på og innbød til diskusjon om saken.

Paven og de ledende innen Den katolske kirke erkjent snart at Luther sitt opprør, var et opprør mot kirkens autoritet. Derfor ble dette begynnelsen til et grundig oppgjør med Den katolske kirke.

Dag og natt i lang tid kjempet Luther med å forstå Rom 1,17 hvor det står om evangeliet: ”For i det åpenbares Gud rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.” Luther mente opprinnelig at her er det tale om den rettferdighet Gud krever av mennesket. Men så gikk det opp for han at det er tale om den rettferdighet som Gud gir til en botferdig synder som ikke har noe å komme fram til Gud med. Da dette ordet gikk opp for han i ”Svartetårnet” i Augustinerklosteret, utbrøt han: ”Da så jeg Skriften i et helt nytt lys og følte meg i samme øyeblikk som gjenfødt. Det var som om paradisets dør stå på vidt gap..”

Luther erkjente nå at et menneske blir rettferdiggjort ved troen alene. Dette er blitt kalt ”Reformasjonens materialprinsipp.”

Ivar Welle skriver: ”Ved rettferdiggjørelsen av troen ble det kristne menneske fritt for pavedømmets lenker, det stod som er barn for sin Fader i himmelen. Paven og hans biskoper og prester kan ikke gi den kristne noe som han ikke allerede har, ’ hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet.’”

Luther sier: ”Både predikanter og kristne skal lære å skjelne mellom loven og troen, mellom bud og evangelium… Dette er den høyeste kunst i kristenheten, som vi må kjenne til.”

Reformasjonens hovedsak er følgelig den rette skjelning mellom lov og evangelium. Luther kalte ofte loven for Guds fremmede gjerning, og evangeliet for Guds egentlige gjerning.

Da alle kristne er rettferdiggjort av troen, er de alle sammen like for Gud og har åpen adgang til Gud ved Jesus Kristus. Dette kaller Luther ”det alminnelige prestedømme” etter ordet i 1 Pet 2,5: ”Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.”

Denne sannhet fikk verdensomfattende følger, sier Welle og fortsetter å si at før hadde tankefrihet, talefrihet, religiøs toleranse, frihet i samfunnet, og all annen frihet vært umulig så langt kirkens myndighet strakte seg. Men nå ble det helt annerledes.

For Luther var Bibelen utgangspunkt og rettessnor for alle ting. Skriften alene var rettessnor for tro, lære og liv. Dette kalles ”reformasjons formalprinsipp.”

Luther sier: ”Jeg har lært at jeg skal gjøre bare de bøker som blir kalt Hellige Skrifter den ære å tro at ingen forfatter noen gang har tatt feil. Alle andre bøker leser jeg slik at jeg ikke holder det de sier for sannhet uten at de beviser det for meg ved Hellig Skrift eller klare grunner.”

Luther talte både om Skriftens ytre klarhet og dens indre klarhet. Alt er tydelig i Skriften, men vi har et formørket sinn og forstår ikke noe før Den Hellige Ånd opplyser hjerte, sier han. Men når det gjelder den indre klarhet, så fatter ingen en eneste stavelse i Skriften, hvis han ikke har Guds Ånd.

Vi vil også nevne at Luther fortolket mange av Bibelens bøker og skrev flere bøker om forskjellige emner. Kanskje er hans kommentar til Galaterbrevet mest kjent. For å hjelpe allmuen med kristendomsopplæringen skrev han ”Den lille katekisme” som er ett av bekjennelseskriftene til Den norske kirke. For prestene skrev han senere ”Den store katekisme”. Ellers er mange av hans taler, både over evangelie- og episteltekster, utgitt i bokform til tukt, oppbyggelse og trøst. Men det er beklagelig det han skrev om jødene.

Skal vi oppsummere Luthers og reformasjonens viktigste anliggende, vil vi nevne reformasjonens tre prinsipp.

For det første, reformasjonens materialprinsipp: Rettferdiggjørelse ved tro, det vil si Gud frikjenner en botferdig synder sin synd og tilregner ham Jesu Kristi rettferdighet. For det andre, reformasjonens formal prinsipp: Skriften alene, det vil si Skriften er den normerende norm (rettessnor) for tro, lære og liv. For det tredje, det alminnelige prestedømme: alle Guds barn er like overfor Gud og har åpen adgang til Gud ved Jesus Kristus vår Herre.

Vi takker Gud for Martin Luther og reformasjonen, og vårt ønske er at flere kirkesamfunn i dag kunne besinne seg på reformasjons lære og vende tilbake til dens tre grunnleggende prinsipp.