Martin Luther (1483-1546) ble professor i teologi i Wittenberg i 1513. På dette tidspunktet var han kritisk innstilt på grunn av at det var en del misbruk i Den romersk-katolske kirke. På våren og sommeren 1517 solgte Johann Tetzel (ca. 1465-1519) avlatsbrev i byene nær Wittenberg, og Luthers bysbarn betalte mye for å slippe fortere gjennom skjærsilden. I følge romersk-katolsk teologi kommer de fleste kristne i skjærsilden etter sin død. Gjennom kanskje hundredevis av år skal de siste restene av synd renses ut. 

Den 31. oktober i 1517 offentliggjorde Luther 95 teser mot avlatshandelen. Hensikten var egentlig bare å få satt i gang en debatt. Men Luthers teser utfordret indirekte kirkens autoritet. Derfor ble det begynnelsen til et fullstendig oppgjør med Romerkirken, og vi daterer reformasjonen fra denne hendelsen. Den 31. oktober 2017 kan vi altså feire 500 årsjubileum for den lutherske reformasjonen. 

Våren 1517 var Luther fortsatt ikke kommet til en forståelse av hva som var reformasjonens hovedsak, nemlig lov og evangelium. Mange år senere forteller han om hvordan han på dette tidspunktet kjempet med å forstå Rom 1,17: I evangeliet ”åpenbares Guds rettferdighet”. Luther forteller: ”Jeg hatet nemlig dette uttrykket ’Guds rettferdighet’” (Martin Luther: Verker i utvalg bd. 1, Oslo: Gyldendal 1979. s.17). Men så gikk det opp for ham at Guds rettferdighet er den som Han gir til det menneske, som i seg selv ikke har noen rettferdighet. ”Med den forbarmer Gud seg over oss og gjør oss rettferdige ved troen”. Så fortsetter Luther: ”Nå kjente jeg meg nesten som om jeg var født på nytt, som om portene til paradis hadde åpnet seg slik at jeg kunne gå inn…For meg ble dette stedet hos Paulus på denne måten selve porten til paradis” (samme s.18). Han sa at dette skjedde kort tid etter at han sommeren 1518 hadde begynt på sin andre gjennomgang av Salmenes bok. 

I en av sine såkalte bordtaler forteller Luther det samme på denne måten: ”Jeg var lenge forvirret inntil jeg kom til dette verset i Rom 1: ’Den rettferdige av tro skal leve.’ Det hjalp meg. Da så jeg hvilken rettferdighet Paulus taler om. Før manglet jeg ikke annet enn dette at jeg ikke kunne skjelne mellom loven og evangeliet. Men da jeg fant denne forskjellen at loven er en ting og evangeliet noe annet, da gikk dette opp for meg.” (Weimarer Ausgabe. Tischreden 5,210 no.5518). 

Luther satt muligens i sitt arbeidsværelse i tårnet i Wittenbergs Sortekloster da han gjorde denne oppdagelsen. Derfor taler vi om Luthers tårnopplevelse. 

Carl Fredrik Wisløff (1908-2004) skriver: ”Da Luther kom i strid om avlaten, var han ennå ikke ’evangelisk’”(Carl Fredrik Wisløff: Martin Luthers teologi. En innføring, Lunde Forlag 1983. s.32; se også s. 52f). Men den diskusjonen som fulgte etter dette, og ikke minst Luthers eget arbeid med Bibelen, ga ham klarhet over evangeliet. Derfor burde vi kanskje vente med å feire reformasjonen til 2018. Men siden vi ikke vet presist når Luthers tårnopplevelse fant sted kan vi like godt holde fast på datoen den 31. oktober 1517. 

Luther sier det slik: ”Før manglet jeg ikke annet enn at jeg ikke kunne skjelne mellom loven og evangeliet”. Dermed manglet han også alt! 

I en preken i 1532 om forskjellen mellom lov og evangelium, sier han: ”Både predikanter og kristne skal lære å skjelne mellom loven og troen, mellom bud og evangelium… Dette er den høyeste kunst i kristenheten, som vi må kjenne til”. (Martin Luther: Skrifter i utvalg. Troen og Livet, København: Credo 1992, s.41). 1) 

Det Lutherske bekjennelsesskriftet Konkordieformelen fra 1577 sier (SD art.5): ”Fordi forskjellen mellom loven og evangeliet er et særlig herlig lys som tjener til at Guds Ord blir rett delt og de hellige profeter og apostlers skrifter riktig forklart og forstått, må vi med særlig omhu holde fast på denne forskjellen slik at ikke disse to lærene blir blandet sammen med hverandre, eller at det blir gjort en lov av evangeliet, slik at Kristi fortjeneste blir fordunklet, og de engstede samvittigheter berøvet den trøst de ellers har i det hellige evangelium, når det blir forkynt rent og klart, og som de kan holde seg oppe ved i sine verste anfektelser mot lovens skrekk” (Konkordieboken, Oslo: Lunde 1985, s.472). 

Reformasjonens hovedsak er altså den rette skjelning mellom lov og evangelium. På samme tid så er denne skjelningen et særlig herlig lys, som både predikanter og kristne for øvrig må lære seg hvis vi skal bevare denne trøsten som evangeliet ønsker å gi oss. 

I sin Store Galaterkommentar skriver Luther at både loven og evangeliet er et lys fra Gud. ”Loven er altså også et lys. Den viser ikke Guds nåde, ikke rettferdigheten og livet, men Guds vrede over vår synd, død og fordømmelse overfor Gud, ja, Helvete …Evangeliet er derimot et lys som opplyser og levendegjør hjertene. For det viser hva Guds nåde og barmhjertighet er, hva syndenes forlatelse, velsignelse, rettferdighet, liv og evig salighet er, og hvordan vi kan få del i dem (Martin Luther: Skrifter i Utvalg. Store Galaterkommentaren bd. 2, København: Credo 1984, 24). 

Luther kaller ofte loven for Guds fremmede gjerning og evangeliet for Guds egentlige gjerning. Det som Gud egentlig ønsker, er at vi skal få se evangeliet om syndenes forlatelse. Først når det har lyktes, er Guds egentlige gjerning skjedd. Guds vrede over mennesket er en konsekvens av synden. Med uttrykket Guds fremmede gjerning vil ikke Luther si at Gud ikke mener at loven og vreden ikke skal tas alvorlig. Luther sier om loven og evangeliet: ”Begge deler er Guds Ord” (Troen og Livet, s. 47). Gud mener begge deler like alvorlig. De vantro mennesker er under Guds vrede. Bare de troende kan si med Paulus at vi har fred med Gud, for det er i troen på Jesus, vi har ”fått adgang til denne nåde som vi står i” (Rom 5,1-2).” 

Eldre lutherdom skjelner mellom vredens stand og nådens stand. Av naturen er vi vredens barn slik som de andre (Ef 2,3). På grunn av arvesynden fødes vi under Guds vrede. Men når vi kommer til tro på Jesus, flyttes vi over i nådestanden. Etter det så står vi i nåden. 

Fortsatt gjelder det at kristne også er syndere. Synden kommer fortsatt til oss innenifra, fra et ugudelig hjerte. Derfor gjelder det fortsatt slik som et av bekjennelsesskriftene sier: ”Loven anklager oss alltid, viser alltid at Gud er vred” (Konkordieboken, 88). Eller som Luther sier i sin innledning Sal 90: lovens Gud er vredens Gud (lat. Deus iratus). Så lenge vi er syndere, møter Gud oss på to forskjellige måter: Dom og nåde. Det er Hans vilje, at vi skal lære Ham å kjenne på disse to måtene, men også at vi igjen og igjen skal flykte fra dommen til nåden. Vi hører lovens anklager og merker Guds vrede over synden. Deretter hører vi ordet om syndenes forlatelse for Jesu skyld. Igjennom hele livet må vi gi Gud rett i begge disse ordene. Dersom vi gjør det kan vi hvile i det andre ordet: Syndenes forlatelse for Jesu skyld! Martin Luthers prekener er preget av erfaringer som en svamp er gjennomtrukket av vann. Men i motsetning til en del moderne forkynnelse, er det ikke erfaring av bønnhørelse eller av Guds ledelse. Det er heller ikke den tidligere opplevelsen av omvendelsen som opptar Luther. Han står stadig for Guds ansikt som en synder, og mottar Guds nåde. Derfor vitner han om igjen om dommen og nåden i møte med Gud. Til slutt er det nåden som blir det siste og viktigste ordet.

1) Det er en trykkfeil i Credos danske oversettelse. Det står ”mellom Gud og evangeliet”. Det skal stå ”mellom bud og evangeliet”, I orginalteksten på tysk står det:”…zwisschen dem gebot und Euangelion” (Weimarer Ausgabe 36,9,26). 

(Oversatt fra dansk)