”og han (den mektige engel) sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det: Nå er tiden omme!” (Åp 10,6) 

Det går mot slutten for universet. Herren setter snart sluttstrek for alle mennesker på jord. 

Da Jesus Kristus kom til jord og ble menneske, sann Gud og sant menneske, åpnet han vegen til himmelen. 

På Golgata ble vegen til himmelen åpnet da Jesus tok all verdens synd på seg og døde en stedfortredende død for alle mennesker. Gud kaller, og enhver som søker Jesus og tar sin tilflukt til han, blir frelst og har en åpen himmel over seg. 

Evangeliet skal bli forkynt for alle mennesker. Men ingen vet hvor lenge nådetiden varer. Det er ikke alltid at nådetid og levetid er lik hverandre, men Herren vil at alle skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. 

Hvor lenge det enkelte menneske får leve på jord, kjenner vi ikke til. Men Guds ord sier: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær.” (Jes 55,6). 

Noen tenker at de vil vente til de blir gamle med å søke Herren, men det er ikke sikkert at Herren er å finne da. Dessuten vet ikke noen hvor gammel en blir. Brått kan livet være slutt og da er det for sent å søke Herren. 

Plutselig var nådetida slutt 

Da Noah og hans nærmeste gikk inn i arken, var både levetida og nådetida slutt for dem som var utenfor arken. Både mennesker og dyr som ikke var inne i arken, druknet i vannflommen. Herren lot vannflommen komme på grunn av menneskenes ondskap på jorda var stor. ( 1 Mos 6,5) 

Bare Lot og hans to døtre ble berget da Herren lot ild og svovel falle ned over Sodoma og Gomorra. – Herren fullbyrdet sin vrede over synden i de to byene som ble lagt i ruiner ”og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.” (2 Pet 2,6) 

Den 24. august i år 79. e. Kr. ble byen Pompei i Italia ødelagt av vulkanen Vesuv. Ca 20.000 mennesker, både rikfolk og slaver, bodde i byen på den tid. 

Denne dagen begynte så fint som andre dager i august, men plutselig og uventet brakte vulkanen død og ødeleggelse over innbyggerne. Mange flyktet den første dagen etter utbruddet, men den neste dagen ble byen og omegn fullstendig begravet av pimpstein og aske. 

Det pulserende livet hadde vært som vanlig i byen, men plutselig var det slutt. De døde ble senere funnet hvor de hadde stått, sitte eller ligget. Levetida og nådetida var helt plutselig og uventet slutt. - Dette var en alvorlig advarsel for de øvrige menneskene i Italia og landa omkring. 

Første november i 1755, på Allehelgensdags morgen, rammet flere jordskjelv Lisboa. Det kunne merkes helt til Norge.. En voldsom flodbølge og branner fulgte etter skjelvene. En regner med at mellom 15.000 og 70.000 mennesker omkom. Det gjorde et veldig inntrykk i Europa. Brorson, som skrev et langt dikt, ”Lissabons ynkelige undergang ved Jordskiælv den 1. November 1755”, tolket det som straff og tukt og kall til omvendelse. Brått ble byens herlighet forvandlet til ruin. 

Gud er langmodig, men når syndens mål er fullt, kommer straffen. Katastrofen må ses som en dom, som skulle føre til at resten av Europa ville vende seg til Gud. 

Spørsmålet er så hvordan det skal gå med oss i Norden. Evangeliet har lydd klart og rent i lang tid, men stadig flere ser ut til å forkaste det. Guds ord sier: ”Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste.” (Gal 6,7) Hva kommer vi i Norden til å høste? Bare Herren vet det. 

Den 26. desember (2. juledag) 2004 ble landene rundt India-havet rammet av flere jordskjelv og etterpå av en tsunami. Over 300.000 mennesker omkom i denne katastrofen, blant dem også 84 nordmenn. Alt kom så fort på at mange klarte ikke å flykte og berge sitt liv. Denne katastrofen gjorde et sterkt inntrykk på folk i hele verden. Men hvor mange søkte Herren? 

Hvordan skal vi se på disse ting som skjer ut fra Guds ord? Det er jo innlysende at Herren styrer verden og holder den oppe. Herren vil at alle mennesker skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. 

Herrens virkemidler 

Ragnar Andersen har skrevet en artikkel kalt: ”Når været kommer i ulage” hvor han blant annet sier: 

”Det er en sammenheng mellom været og menneskers holdning til Guds ord. Vi ser det i den gamle pakt med løfte om regn i rette tid (5 Mos 28,12) dersom Israel holder Herrens bud, og med trussel om tørke (v. 22-24) dersom Israel ikke hører på han. Profeten Amos skildrer hvordan Herren tukter med blant annet tørke og grasshoppeplage for at folket skal vende om til han (Amos 4,6ff). Når været kommer i ulage, vitner det om folks synder (Jer 5,24f). Overdreven bruk av fossilt brensel er nok en folkesynd som har direkte innvirkning på klimaet. Men i bibelsk lys er det all grunn til å tro at vantro og mange andre folkesynder har en indirekte virkning fordi det kaller på tukt og straff. ” (Bibelsk Tro nr 1/2015) 

Herren bruker forskjellige måter for å få mennesker i tale. Hans ønske er at Jesus Kristus skal bli forkynt for alle mennesker, for han er det eneste håp for menneskeheten. Derfor bruker han forskjellige virkemidler for å vekke vantro mennesker slik at de kan erkjenne at Gud er Herre, og at alle skal gjøre regnskap for han en dag. 

Ennå er det nådetid, ennå lyder evangeliet, men en dag er det slutt. Da forkynnes ikke evangeliet lenger. Herren har sagt stopp! 

I dag er nådens tid 

Tormod Vågen skriver i en andakt i forbindelse med Åp 10,6: ”Nå er tiden omme!” 

”Men det kjem snart ein dag då den siste frist er ute. Døra til Guds rike går att for evig. Den handa som ofte har banka på hjartedørene, banker ikke lenger. Den hyrdingen som gjekk etter den bortkomne sauen, går ikkje lenger. Den faren som venta på guten i det framande landet, ventar ikkje lenger. Den røysta som ropa på dei fortapte, har tagna. Anden som drog på dei ugudelege, har forlate jorda. 

Arme folk som ikkje er frelst då! 

Det siste høve er fare. Himmelen er stengd, og helvete opnar seg. Ved ein eid har Gud avslutta den siste frist. 

Ingen av oss veit når dette skal henda. Ingen veit om det renn ein dag i morgen. 

’I dag er nådens tid. 
I dag er Gud å finne. 
Nå kan alvorlig flid 
Hans ømme hjerte vinne.
Så søk han i dag, ufrelste sjel! 

Eg kan ikke la vera å be oss truande også tenkja over dette alvorsame ordet. Når det ingen frist er lenger, har vi sagt vårt siste ord til dei ufrelste, gjort vår siste velgjerning mot dei lidande, og gitt den siste krona til misjonen. 

Sæl er den kristen som lever kvar dag som den siste.” 
(Fra andaktsboka ”I kongens nærleik”, 19. desember, Lunde og & Co’s forlag) 

Rede til å møte Gud! 

Det aller viktigste for oss som har tatt vår tilflukt til Jesus, er at vi er rede til å møte Gud til alle tider, og at vi har gjort opp, både med Gud og menneske dersom vi har noe ugjort. 

Spørsmålet mange av oss sliter med: Hvordan skal det gå med våre nærmeste som ikke har tatt imot frelsen ennå? Når den siste time kommer, vil de da ha tatt imot evangeliet? 

La oss be om at Herren må kalle på både våre nærmeste og andre, både i Norge og i andre land, for tida er snart omme. Den siste frist er fastsatt av Gud Fader. Ingen vet når den dagen kommer, men den har aldri vært nærmere enn i dag.