”Menneskesønnen går bort som skrevet er om ham. Men vé det menneske ved hvem Menneskesønnen blir forrådt. Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født.” (Mat 26,24) 

Da Jesus ble ført bundet fra det høye råd til Pilatus, var det også to disippeløyne som fulgte ham. Men da de øynene så Jesus, tentes i dem dødens fortvilelse, som snart skulle drive ham inn i selvmord. Kan hende Jesu øyne søkte ham; men han var for langt borte til å se hans blikk; ellers kanskje han hadde funnet sin vei til Peters side og grått ut den samme bitre og frelsende gråt. 

Judas hadde aldri tenkt det skulle gå som det gikk. Han var gjenstand for Satans bedrag. Minst to ganger før hadde han sett sin mester truet på livet, og begge ganger hadde Jesus reddet seg ved et under. I Nasaret hadde de drevet ham like ut til brynet av berget for å styrte ham utfor. ”Men han gikk midt imellom flokken, og dro bort.” (Luk 4,30). I tempelgården hadde de grepet stener for å kaste på ham; men Jesus skjulte seg og gikk ut av tempelet, midt imellom dem. (Joh 8,59) 

Hvorfor skulle han ikke gjøre likedan nå? Satan hadde forklart ham allting nøye og sagt ham at det ikke var så farlig. Det var en brist i Judas` Messisas-tro – som vi før har sett –, og den brist brukte Satan til å felle både disippelen og hans mester. 

Judas hadde ventet en annen utgang av opptrinnet i Getsemane. Det begynte jo også så godt, da de væpnede menn falt til jorden bare ved et ord av Jesus; men så endte det med at han ble ført bundet bort. Men ennå håpet Judas: Ut fra rettssalen ville Jesus gå, og ingen ville våge å legge hånd på ham, slik som før i Nasaret og i tempelet. Og så hadde Judas bare gitt Jesus et nytt høve til å vise sin makt og herlighet. Men slik gikk det ikke. Satans slør holdt på å lettes fra Judas’ øyne: han begynte å se den virkelige, forferdelige sannhet, følgende av hans onde gjerning. Jesus var dødsens. Da begynte angerens svie å brenne i hans sjel; verdensbedrøvelsen tok strupetak på ham. 

De lumpne sølvpengene som før hadde stått for ham så skinnende, tillokkende, ble nå som ild i hånden hans. Før en synder faller, står synden for ham i fristende rosenskjær. Etter fallet er den blitt til en illeluktende masse. 

Og Judas går i seg selv. Erkjenner sin synd. Ja, bekjenner den òg. Han kaller seg selv en forræder; han vitner om Mesterens uskyld, og det overfor Jesu fiender: ”Jeg har syndet, idet jeg har forrådt uskyldig blod!” Ja, han gjorde sin brøde god igjen, så langt det sto til ham; han kastet de tredve sølvpengene i tempelet. 

Men lenger kom ikke Judas. Det er ikke oppgjøret med mennesker som frelser oss. I så fall hadde Judas vært frelst. Det er heller ikke å gjøre sin brøde god igjen. Judas’ ulykke var at han aldri nådde lenger enn til mennesker og til ruelse over sin synd; han nådde aldri fram til oppgjøret med den hellige og kjærlige Gud. 

”Og Judas gikk bort og hengte seg. Og han styrtet ned og brast i tu, og alle hans innvoller veltet ut.” (Mat 27,5; Apg 1,18) 

Det er sagt: ”Hånden som var knyttet om pungen med lønnen, knyttet seg deretter om hans egen strupe. Det ble verre å leve med pengene enn å dø uten dem. – I skrekk slengte Judas lønnen – i gru slengte han seg selv.” (Söderblom) 

Da Judas møtte Jesus i Getsemane, hilste han ham med et kyss. Den greske teksten her kan best oversettes: Han kysset ham ivrig (eller inderlig)! Det ligger noe av det intense, ivrige, litt lidenskapelige i hans kyss. Det skulle vel dekke over en blødende, urolig samvittighet. Eller kanskje det var den siste lille flammen av kjærlighet som her dukket fram i hans hjerte, til ham som han en gang hadde elsket – hans kjærlighets siste, fortvilede farvel til sin mester, - etter som han nå hadde solgt seg selv til Satan. 

Jesus svarer i hvert fall dette kyss med kjærlighet. ”Venn!” sier han. Og det til sin forræder. En har tenkt seg at det er ironi i Jesu stemme. Hvordan kan man dog tenke slik! I det ordet ”venn” legger Jesus hele sin grenseløse kjærlighets dype varme. Det siste ordet han sa den kjære Judas, var båret av en aldri sviktende kjærlighet. 

Samtidig som Judas’ strupe snørtes til i tauet, brast Jesu hjerte på Golgata. Jesu død var forgjeves for Judas. Men Jesu kjærlighet fulgte ham dog, like til de evige dører ble slått igjen bak Judas’ rygg. Og tilbake sto to tomme frelserarmer. 

(Fra ”Med ham til Golgata”. Sjette opplag 1961. Indremisjonsforlaget)