Innledning 

24. mai 2017 feirer Israel (og mange utenfor Israels grenser) at det er 50 år siden Øst-Jerusalem ble gjenforenet med Vest-Jerusalem. Da skal undertegnede til Jerusalem og være med på feiringen! 

Selve gjenerobringen av Øst-Jerusalem fant sted 7. juni 1967 (etter jødisk kalender 28 lyar 5727). Vi som er litt eldre husker denne dagen veldig godt. Ikke minst avisbildene hvor daværende forsvarsminister Moshe Dayan spaserer inn i Gamlebyen sammen med noen israelske soldater. Jeg var 13 år den gangen, men husker veldig godt at min far og min morfar hadde en sterk samtale om hva som skjedde, de var begge veldig oppglødet og refererte til de bibelske profetier. 

Dayan skal ha sagt følgende på denne dagen i 1967: 

”Denne morgenen frigjorde Israels forsvarsstyrker Jerusalem. Vi har gjenforent Jerusalem, Israels delte hovedstad. Vi har kommet tilbake til den helligste av alle våre hellige steder, for aldri å skilles fra den igjen. Til våre arabiske naboer retter vi også denne gangen ut våre hender i fred. Og til våre kristne og muslimske medborgere, lover vi høytidelig full religiøs frihet og fulle rettigheter. Vi kom ikke til Jerusalem på grunn av andre menneskers hellige steder, og ikke for å blande oss inn i tilslutningen til andres tro, men for å beskytte dens enhet, og leve der sammen med andre, i fellesskap.” 

Dette løftet har israelske myndigheter aldri gått tilbake på. Noen vil kanskje hevde at de har overoppfylt dette løftet fordi de har begrenset jødenes rett til å besøke tempelplassen. Hvordan det enn er, andre troendes rett til å besøke Jerusalems hellige steder ble dramatisk endret etter gjenforeningen i 1967. Særlig gjaldt dette jødene som nå igjen fikk adgang til sitt helligste sted på denne jord, Western Wall, Vestmuren (på hebraisk Kotel). Her finnes rester av muren til det andre tempel som ble benyttet på Jesu tid. Under den jordanske okkupasjonen av Øst-Jerusalem i perioden 1948 – 1967 ble dette området benyttet som søppelhaug. I denne perioden ble også Gamlebyens synagoger revet ned, og den jødiske gravlunden ved Oljeberget plyndret for gravsteiner, som ble benyttet til brosteiner og byggematerialer. Alle jøder i Gamlebyen ble enten drept eller fordrevet av de jordanske styrkene. 

Nasjonal helligdag 

Gjenopprettelsen av Jerusalem som Israels hovedstad om lag 2800 år etter at kong David erklærte byen som Israels hovedstad og nesten 2000 år etter at byen ble ødelagt av romerne, må sies å være en av de mest bemerkelsesverdige begivenheter i verdenshistorien. 

I mai 1968 annonserte den israelske regjeringen at det skulle innføres en ny helligdag, Jerusalemsdagen, den 28. dagen i måneden lyar. I mars 1998 vedtok så Knesset en egen lov om Jerusalemsdagen, slik at nå er denne dagen nasjonal helligdag i Israel. 

FN’s muslimske agenda 

På denne bakgrunn er det vanskelig å vite om vi skal le eller gråte av den famøse resolusjonen som UNESCO vedtok i fjor høst om at jødene ikke har noen røtter, verken til Tempelplassen eller Vestmuren. Om UNESCO (og egentlig hele FN) ikke har vært irrelevant for Israel før, så ble den det i alle fall nå. Vi bør ikke spandere mer trykksverte på slikt tøv, det faller til jorden på sin egen urimelighet. Det viktigste for FN, og dets stadig sterkere muslimske fraksjon, synes å være å få slettet alle jødiske røtter fra sin Verdensarv-liste. Ifølge UNESCO har Jerusalems mest hellige steder kun røtter i islam, som jo er en av verdens yngste religioner. Benjamin Netanyahu kalte treffende hele seansen for ”et absurd teater.” (En oppmuntring fikk vi dog da FNs nye generalsekretær Antonio Guterres i et intervju med Israel Radio i slutten av januar 2017 bekreftet jødenes historiske røtter i Jerusalem. La oss håpe han fortsetter i samme sporet. Representanter for palestinske myndigheter har forøvrig forlangt at generalsekretæren beklager sine uttalelser.) 

For noen år siden hørte jeg daværende leder av Den internasjonale kristne ambassaden i Jerusalem, Malcolm Hedding, tale om Jerusalem. Han sa da blant annet at jødene har større rett på Jerusalem enn engelskmennene har på London og franskmennene på Paris. Hedding er i godt selskap når han sier dette. Det fortelles at Israels første president Chaim Weizmann i 1906 møtte Storbritannias senere utenriksminister Arthur Balfour (mannen bak Balfour-erklæringen som kom i 1917). I dette møtet forklarte Weizmann bakgrunnen for sionismen og at jødene måtte få rett til å vende hjem til sitt rette fedreland. Balfour spurte så om Uganda-planen kan være et alternativ. (Uganda ble på et tidspunkt vurdert som et mulig hjemland for det jødiske folk). 

Weizmann svarer: ”Herr Balfour, hva om jeg tilbød deg Paris i stedet for London, ville du godta det?” Balfour reagerer slik: ”Men Dr. Weizmann, London tilhører jo oss!” Da utbryter Weizmann: ”Det er sant, men Jerusalem tilhørte oss mens London var ei myr.” Veldig lenge før hovedstedene Paris, London, Washington og Moskva så dagens lys, var Jerusalem sentralt i det jødiske folks tro og nasjon. 

Politikere verden over fortsetter å hamre løs på Israel og dets regjering for å være roten til problemene i Midt-Østen. Den 23 desember 2016 fant FNs Sikkerhetsråd ved sin resolusjon nr. 2334 det hensiktsmessig å beskrive alt jødisk nærvær i Gamlebyen i Jerusalem som ulovlig. 14 medlemmer stemte for resolusjonen, USA avholdt seg fra å stemme. Så ble dette fulgt opp av en ny såkalt fredskonferanse i Paris 15. januar 2017 hvor implementeringen av den såkalte to-statsløsningen ble diskutert. Dette innebærer blant annet en deling av Jerusalem og utvisning av alle jøder fra Jerusalems gamleby, Judea og Samaria. 

Hva sier Bibelen? 

Fruktene av disse bestrebelsene kommer til å bli svært bitre og vi ser allerede nå konturene av dette i horisonten. Det er nok å vise til Herrens løfter i 1 Mos 12,3; Salme 2; Sakarja 12,1-9 samt Joel 3,6-7 og 22-26. Det er viktig å merke seg at Herrens løfter kan deles i to hovedgrupper, velsignelser og forbannelser. Det siste hører vi svært lite om, men Bibelen taler mye om det. Det står gang på gang i Skriften ”og dere skal kjenne at jeg er Herren.” Dette brukes både for kanalisering av Guds velsignelser og Guds straffedommer. Tarje Noraberg har sagt mye klokt, blant annet dette: ”Denne konflikten ønsker Gud å løse alene. Alle andre som prøver seg er dømt til å mislykkes. ---- Kampen i Midtøsten er ikke bare en kamp mellom Israel og araberne. Det er en kamp om hver eneste en av oss. Den kommer etter hvert til å utvikle seg slik at vi tvinges til å ta stilling.” 

Jødenes tilknytning til Jerusalem 

Jerusalem er en av verdens eldste byer. Den er omtalt i Bibelen mer enn 830 ganger (690 ganger i GT og 144 ganger i NT). Byen er ikke nevnt ved navns nevnelse en eneste gang i Koranen. Ingen by i verden har hatt en mer omstridt tilværelse enn Jerusalem. Det sies at byen har blitt helt ødelagt to ganger, beleiret 23 ganger, angrepet 52 ganger, samt erobret og gjenerobret 44 ganger. 

Det antas at den første jøde som kom til Jerusalem var Abraham for om lag 3800 år siden, her fikk han velsignelsen av Melkisedek. Om lag 60 år senere kom Abraham tilbake til den nåværende Tempelplassen (Moria-fjellet) for å ofre sin sønn Isak. Her hadde Jakob, Abrahams barnebarn, sin drøm om stigen som rakk helt opp til himmelen. 

Kong David gjorde byen til Israels hovedstad for om lag 3000 år siden. Det første tempelet ble bygget av Davids sønn kong Salomo og ble stående i ca 400 år. Det andre tempelet ble ferdig i 352 før Kristus og ble også stående i ca 400 år. Fra denne byen vendte Jesus tilbake til sin himmelske Far og til denne byen skal Han komme igjen. 

Det er fantastisk å lese om Abraham i 1 Mos 22. Gud hadde satt ham på prøve og han var klar til å ofre sin sønn Isak på Moria-fjellet. Men Gud sendte en vær i hans vei, som han ofret i stedet. Så står det i vers 14: ”Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.” Her ligger mye av årsaken til kampen om Jerusalem. Legg merke til at verbet her står i både nåtid og framtid. 

Så vet vi at Abrahams offerhandling pekte framover mot en mye større og viktigere offerhandling som ble gjennomført en gang for alle nesten 2000 år senere. Det var i Jerusalem Guds lam, verdens Frelser og jødenes Konge Jesus Messias, ble korsfestet, døde, ble begravet og stod opp igjen fra de døde. Dette er verdens største begivenhet fra tidenes begynnelse. Derfor har vi også fått vår tidsregning fra Kristi fødsel. Og Jesus sier selv i Johs 8,56: ”Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.” I Matt 5,34-35 sier Jesus: ”Men jeg sier dere: Dere skal i det hele ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges by.” Det er interessant å merke seg at jorden i sin alminnelighet er hans fotskammel, men Jerusalem er hans by. 

Det er mulig Jesus her viser til Salme 48,2 hvor det står: ”Stor er Herren! Høyt er han lovprist i vår Guds by, på hans hellige berg.”

40 dager etter sin oppstandelse fra de døde forlot Jesus disiplene fra Oljeberget i Jerusalem og reiste hjem til sin himmelske Far. 

Noen få dager deretter utgytes Den Hellige Ånd over disiplene i Jerusalem. Dette var startskuddet som førte til at evangeliet ble forkynt og spredt over store deler av verden. Denne bevegelsen pågår fortsatt med full styrke. 

Sentrum i verden 

Jerusalem er på et forunderlig vis sentrum for verdenssamfunnets oppmerksomhet. Men byen spiller ikke bare en viktig rolle i historien og i dagens politikk, nei, noe langt viktigere er knyttet til denne byen. 

Som allerede påvist er Jerusalem byen Gud har utvalgt til å være stedet hvor han gjennomfører de store hendelsene i sin frelsesplan. 

Byens betydning i dagene som ligger foran oss kan knapt overdrives. I Salme 2 betegner Gud den som ”mitt hellige berg”. I Johannes’ Åpenbaring beskrives Jerusalem som ”den store byen” (11,8) og ”den elskede byen” (20,9). Bibelen har også mange andre navn på denne byen, for eksempel. ”Salem,” ”Herrens by,” ”Rettferdighetens by,” og ”Den trofaste by”. 

Det er til denne byen Jesus kommer tilbake. Og fra denne byen (Sion) skal Jesus regjere. Sion, Guds hellige fjell, står svært sentralt i Israels historie. Og det er herfra bevegelsen sionisme har sitt navn. Byen er jo optimalt plassert i krysningspunktet mellom tre kontinenter. Mye tyder på at de kristne på et eller annet vis skal samles her når Jesus kommer tilbake, eller kanskje det blir i luften over byen (1 Tess 4,17)? 

For hver dag som går, nærmer vi oss den dagen Kongen kommer tilbake. Og da kommer han ikke tilbake som et lite barn som blir lagt i en unnselig krybbe. Nei, denne gangen kommer han tvert imot med herredømme og makt. Han setter føttene på Oljeberget i Jerusalem, og skal råde med jernstav fra kyst til kyst. Herrens Ord skal gå ut fra Jerusalem. 

Til alle tider har jøder fra hele landet valfartet (mange gjør det også i våre dager og da fra store deler av verden) regelmessig til Jerusalem, særlig under de tre store jødiske høytider. Det velkjente: ”Neste år i Jerusalem” har jødene i Diasporaen hilst hverandre med i tusenvis av år under avslutningen av det jødiske påskemåltidet. Med dette mener de ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var og er hjertet. Vi kan gjerne si at Israel er sentrum i verden og Jerusalem sentrum i Israel. I Esekiel 38,12 heter det så treffende at Israel er ”jordens navle.” 

Bibelen beskriver også at Djevelen bindes i tusen år, så slippes han fri. Det første han gjør ifølge Johannes Åpenbaring 20 er å forføre folkeslag til strid mot ”de helliges leir og den elskede byen”. Personlig tror jeg den elskede byen er Jerusalem. Dette blir også det siste han gjør: ”Djevelen, som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel.” 

Vårt kall 

Vi forstår at Jerusalem ikke har utspilt sin rolle i Guds frelsesplan, tvert imot kommer selve finalen til å utspille seg i denne byen. Gud utfører i våre dager en ny epoke i menneskehetens historie: Å bringe det jødiske folket tilbake til Israel. Han har også brakt byen Jerusalem tilbake til det jødiske folk. Dette skjer for at han skal fortsette, og en dag triumferende fullføre det han påbegynte for 4000 år tilbake da han talte til Abraham og ga løfte om frelse for menneskeheten. 

Dette er årsaken til at Jerusalem og dette folket befinner seg midt i en kamp som først og fremst er åndelig. Gud kaller sin menighet til å være forbedere og hans medarbeidere i dette arbeidet som ligger så tungt på Guds hjerte. Her kan vi finne mange modeller fra Bibelen. En av dem er Daniel, han var en bønne-kjempe (se Daniel 6 og 9). Særlige kjennetegn ved Daniels bønnetjeneste var trofasthet helt uavhengig av ytre omstendigheter og ydmykhet. Folkets synder ble Daniels egne synder. Og han ble bønnhørt! Og vi som har omsorg for Israel og Jerusalem, blir også bønnhørt. For Israels vokter verken slumrer eller sover. (Salme 121). 

”Be om fred for Jerusalem!” er det klare kallet vi har fått i Salme 122,6. Og dette er jo svært så passende: For det er jo ”fred” byens navn egentlig betyr (Heb 7,2). Det hebraiske navnet på byen betyr egentlig dobbelt fred, noe som gir grunnlag for refleksjoner. Her brakte Gud fred mellom Gud og mennesker og en gang skal denne byen også være utgangspunktet for en holdbar fred menneskene imellom. 

Forkynner Nils Borge Teigen fikk oversendt følgende hilsen fra Børre Knudsen en gang han var på besøk i Israel: 

«Når månen er full, 
da stråler muslimenes kuppel av gull. 
Men dypt i det skjulte der alteret stod, 
der lyder en røst fra det eldgamle blod: 
Den ene og sanne er du! 
Kom Sion i hu!» 

Måtte vi alle være trofaste mot dette kallet.