”Derfor må vi så meget mer holde fast på det vi har hørt, så vi ikke skal drive bort fra det”. (Heb 2,1) 

Det er mange forhenværende kristne. Du kan ikke møte dem uten å undres: Hvorfor falt de fra? 

De fleste begynner med å gli før de faller. Det er få som bevisst bestemmer seg for at de ikke lenger vil ha Gud til Far og Jesus til forsoner og Frelser. Frafallet kommer langsomt og fører etter hvert nesten umerkelig den kristne bort fra Jesus. 

Først skjer frafallet på den indre front. Man hører stadig Guds ord, men gir ikke akt på det. 

Det vil si: Man tar det ikke til hjertet. Synden blir ikke erkjent og bekjent. At en synder blir renset i Jesu blod, virker som noe fjernt og teoretisk. 

Lyder et formaningens ord, som peker på misforhold hos dem, overhører de dem. Livet får lov til å fortsett som det har gjort gjennom lang tid. 

Kan vi undre oss over at en slik likegyldighet etter hvert vil få følger i det ytre? Kritikk overfor menigheten øker. De møter sjeldnere opp. Til slutt blir de borte. 

Ja, slik er det gått mange. 

Det hele begynte med at de ikke gav akt og holdt fast på det de hørte. 

Jeg må leve i et nært forhold til Guds ord. Igjen og igjen vil det avsløre meg. Jeg må la meg ribbe for all egen rettferdighet; i Guds ords lys får jeg se fordervelsens avgrunn i meg selv. 

Samtidig må Guds Ånd få gjøre Ordet om Jesus levende for mitt hjerte. At min stedfortreder og forsoner forlot himmelens herlighet for å frelse meg, må få gjennomgløde sjelen. 

Jeg kan ikke leve uten å minnes at Jesu blod renser også min urene sjel for synd. Jeg lever av Ordet. Det er livets brød for min sjel. Jeg må gi akt på det. Jeg må holde fast på det jeg har hørt, så jeg ikke skal drive bort fra det – og dø. 

(Fra ”Ett er nødvendig” 19. november. Lunde forlag)