”Jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser.” 

Vi får bud fra himmelen i dag. Jeg sier i dag selv om det snart er to tusen år siden det lød første gang. For det er fremdeles himmelens budskap til oss. Det er ord som tindrer som stjerner på en svart nattehimmel. Det taler om fred for menneskehjertene, det taler om redning, om frelse, om Guds velbehag - hans redningsplan for menneskene. Men det er en hemmelighet, et mysterium. Er det det? Har vi ikke hørt det? Det er vel noe alle vet? Jo, men det er et mysterium likevel. Det er uforståelig. Så ble Messias født. Gud og mann i samme person. 

Julenatten er underets natt mer enn noen annen natt. Det som vi aldri kan begripe eller forstå, er når Ordet blir kjød, når Gud blir menneske, når han som er udødelig, fra evighet, kler seg i kjød og blod og blir dødelig. Når han som er alle tings opphav, blir en del av skapningen, når han som er den Hellige kler sig i syndig kjøds lignelse. Hvem kan få grepet på dette, hvem kan forstå det? Her står vi overfor ting som er så motsetningsfylt at de nesten skulle utelukke hverandre. Evig, uforgjengelig, udødelig og dødelig i en og samme person. Skaper og skapning i en og samme person. Hvem kan forstå det? Og fordi det ikke kan forstås intellektuelt, så står vi overfor et mysterium som vantroen alltid har støtt seg på. Ja, man har jo forsøkt å forklare det mange ganger gjennom tidene, men det har ofte ledet til avsporinger. Her kan vi bare gjøre det eneste som passer seg overfor Gud, det som hyrdene gjorde, nemlig å falle på kne og tilbe ham som er Guds Under. Det er så mye i Bibelen som vi ikke kan fatte, men vi kan tro det. Så kommer budskapet til oss, et budskap om en stor glede. Men for de fleste er det ingen stor glede. Hvorfor? 

Bakgrunnen er så svart. Men de fleste ser det ikke. De ser ikke sin nød. De ser ikke sitt behov for en Frelser. Derfor må man begynne et annet sted. Begynne med vår ondskap, vår hjelpeløshet, vår nød. Vi skal stå til regnskap for vår Skaper, han som har gitt oss sine ti bud. Og han ikke bare krever at vi skal holde dem i det ytre, men av hele vårt hjerte. Han ser også begjær som synd. Den som bare har sett med begjær på en kvinne, har allerede begått ekteskapsbrudd. For å komme til himmelen kreves intet mindre enn fullkommenhet. For intet urent skal komme inn i himmelen. Så hellig og streng er Gud. 

Han sier selv om oss etter syndefallet. ”Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang.”(1 Mos 6,5). Du er tvers igjennom ond! Alle tanker og hensikter er stadig tvers igjennom onde! 

Dette er et tungt fordøyelig budskap for mange mennesker. Men det er Guds budskap til oss. Men hvorfor tror så mange mennesker at de er gode innerst inne? Og hvorfor protesterer mennesker så iltert når man sier at de er onde innerst inne? Jo, fordi det ikke stemmer med deres erfaringer. Innerst inne er jeg god i alle fall, det kjenner jeg, kjenner ikke du også at du er det? Det er egenrettferdigheten. en trang som krever ytre dyd, godhet. Som har samvittigheten i sin tjenste, som berømmer oss når vi i det ytre gjør noe godt. 

Vi synes vi er gode innerst inne når vi gir gode gaver og gjør gode gjerninger. Men det har ikke noe med det å gjøre, sier Jesus ”Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver”(Mat 7,11). Det at man menneskelig sett kan gi gode gaver, viser ikke at man er god i Guds øyne. Her er det store problemet. Vi har så tungt for å forstå at det kalles egenrettferdighet når man med Guds hjelp vil forbedre seg. Hvorfor er da egenrettferdigheten en så alvorlig synd? Jo, for om jeg lykkes med den forbedringen så blir jeg min egen frelser! Man er selv byggmester. Gud skal bare framskaffe materialet. Men alt går ut på å redde min egen ære. Slik er egenrettferdigheten det svarteste begjær du har, men det fremtrer i hvite klær. Det er djevelen forkledd som en lysets engel. Hvorfor er den da så svart? Jo, for når du gjør noe godt, gjør gode gjerninger gjennom egenrettferdigheten, så blir du litt rettferdig i deg selv, og du blir ikke helt avhengig av Guds nåde, da er du fortapt! 

Da blir du i det minste delvis din egen frelser! Så du kan gjøre som farisèeren i tempelet, takke Gud for at du med hans hjelp lyktes med det ene eller det andre, og så gå hjem - fortapt. Den egenrettferdige har ingen stor glede i hjertet av Jesu fødsel. Men det har heller ikke den likegyldige eller vår tids ateister. ”Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud! ”(Sal 14,1). De er de største dårene på denne jord, for hele skapningen vitner om en skaper! 

Tenk i stedet på den som driver med en kantret båt, som klamrer seg til det opp-og-nedvendte skroget. Snart gjør kulden at fingrerne ikke lenger kan holde fast, men så kommer det en redningsbåt. Kan du forstå gleden! Nå kommer redningen!”Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys.”(Jes 9,2). Men få i Betlehem så for to tusen år siden at de vandret i mørket. Ser du ditt mørke? 

Så stod det heller ikke noen og hilste Jesus velkommen i Betlehem. Man kan undres på om noen i byen gledet seg over hans ankomst. Ingen ting var forberedt. Men for hans skyld kom det enda flere gjester til Betlehem. 

Først kom det gjester fra den himmelske verden. En engel kom først, og så en stor himmelsk hær. Men alle har jo sitt. Alle er opptatte, så det var ikke mange som var oppmerksomme på dem. Siden kom en skare av hyrder. Hyrder - hvem regnet med dem? De kan man jo visselig se, men de er det man minst regner med, de som sto nederst på samfunnets stige. De har forlatt sine saueflokker. Det er merkelig. Nå vil de se et nyfødt barn i en stall, og de priser Gud og taler om hva han har gjort. De er jo litt rare, men det er kanskje ikke mer enn man kan vente seg av slike. Senere kom det andre langveisfarende, de vise menn fra østens land. De kom med rikdommer. De talte om en stjerne de hadde sett, men det hadde jo ikke de andre sett. Dessuten var de utlendinger, men rikdommene kunne jo hvem som helst ha hatt glede av. De hadde med seg det beste de eide. 

Den siste skaren som kom var soldater. De kom sent. De spredte sorg og ulykke i Betlehem. Men ham de søkte fant de ikke. Fra da av har Betlehem ikke vært den samme. Det har stadig kommet mennesker dit, en strøm av mennesker, for å se plassen der Jesus ble født. De fleste har kanskje ikke lykkes bedre enn Herodes sine soldater. De fant ingen der! De kom for sent. Og det spiller liten rolle om vi kommer til Betlehem på en pilgrimsreise eller ikke. Men andre har vært der i ånden, de har av Guds Ånd blitt ledet dit og de har sett og trodd og prist Gud for det som har skjedd. Og så har de gjort som de vise mennene. De har båret fram sine gaver, seg selv. 

Vi har kanskje sett fødselskirken i Betlehem på bilde, eller vi har vært der. Den ligner da med alt sitt gull og dingeldangel virkelig ikke en fattigslig stall. Det er slik vi mennesker vil lage kristendommen, men det er et falskt bilde. Det var så avskallet den gangen. Det var en krybbe, litt halm til å legge under det svøpte barnet. 

Gud ble menneske. Jeg kan ikke fatte det. Og så kommer han i slik en fattigdom. Han som kommer fra den evige lovsangen i himmelens herlighet. Hyrdene gikk dit, og de så at alt var slik som det hadde blitt sagt til dem, og de priste Gud. Gud kom i tjenerdrakt for å tjene oss. Det er en kjærlighet som langt overgår det et menneskehjerte kan fatte. Verdens Herre i et lite, hjelpeløst barns skikkelse. Så dypt fornedrer han seg, for å frelse meg. Han kom ikke for å ta imot gaver. Han kom for å gi gaver, gi seg selv. Men han vil at vi som hyrdene skal komme til ham og gi, ikke bare vår tilbedelse, og ikke som de vise mennenes gull, røkelse og myrra. Han vil at du skal komme til ham med dine synder. Dem vil han ta imot, dem vil han ta bort og han kan det, for han bar dem opp på korset. Tenk, vi får komme med det aller verste til ham, det aller verste vi har! Det vi skjemmes aller mest for, det får vi gi ham. Og så får jeg komme i hu det som står ”et barn er oss født, en sønn er oss gitt”. Han blir gitt til meg. Det var for min skyld han kom. Til meg er en Frelser født, en som formår alt, forvandler alt, gir alt! Det var meg han elsket, jeg som ikke kjente ham, ikke tilbad ham, ikke engang ventet på ham. Men han kjente meg, han kom til meg, han venter på meg. Vi får gjenta det, jeg kan ikke fatte at verdens Herre ble fornedret for å kunne redde meg, for å kunne bli min Frelser. Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke gull, røkelse og myrra Jeg har bare min fattigdom, min hjelpeløshet, min synd. Men han kom ikke for å få, men for å gi. Og så spør han i dag om jeg vil ta imot, ta imot hans fullkommenhet. 

Da hyrdene hørte hva som hadde skjedd, gikk de straks til stallen for å se. Slik er spørsmålet: Vil jeg gå til Betlehem for å se, se det som har skjedd? Falle ned for Ham, slik at han får fødes også i mitt hjerte. Det å ha fått en så stor gave, og ikke ville ta imot den - så dåraktig vil jeg ikke være, selv om de fleste er det. Tenk å ha blitt vist en så stor kjærlighet og så skyve den ifra seg, å ha blitt vist en så stor skatt, men ikke forstå dens verdi, å gå i sin fattigdom, selv om man har rett til himmelens rikedom. Nei, så vil jeg gå til Betlehem og gi, gi alt jeg har. Min synd, min fattigdom, meg selv. Det er ikke mye å gi, men det er jo det han vil ha. 

Guds Ånd og Ord må få vise oss hvem vi er. Vi må fødes på nytt som Bibelen sier: ”ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.”(Joh 1, 13). Hvordan kan et menneske fødes på nytt, spurte Nikodemus Jesus. Og Jesus svarte at det er så vanskelig at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye. Men da er det umulig! Ja, for mennesker, men for Gud er alt mulig. 

Guds sønn som av kjærlighet døde for deg og meg, led vår straff. Så rant Hans blod som forsoningsmiddel, for uten blodsutgytelse gis ingen forlatelse. Men nå gis det. Kom nå med din synd, ditt smuss, din urenhet og rens deg i hans blod, bekjenn for ham og tro! Da får du også del i lyset, og så vet du hvor du går hen. 

Men mange av dem som en gang fant fred og glede i ham som ble lagt i en krybbe, kom på nytt inn i tvil og mørke. Det er så mye som møter en kristen her i verden. Alt går tidvis så galt. Ditt liv ble ikke slik du hadde tenkt, kanskje verken menneskelig eller kristelig sett. Hjemmet og barna ble ikke slik som du tenkte og ønsket, det ble sorg og klage. Arbeidet ditt ble ikke som du tenkte. Og du som skulle bli en ordentlig kristen, men så ble du ikke så ordentlig og frimodig som du tenkte og ville, og så ligger det kanskje som en tung byrde over deg, som en mørk sky. Du som var så glad en gang. Det var som englesang i hjertet ditt. Du synger kanskje ikke lenger. Du har blitt motløs av skyld og skam. Fra hjertet strømmer det sukk i stedet for sang. Slik kan det gå. Og det er nok mange av oss som har grunn til å sukke. Vi er mange som bærer på den klagen at det ikke gikk som vi ville og som vi håpte det skulle ha gått. Vi er mange som skjemmes for at vi ikke ble til mer ære for ham som ga så mye til oss. 

Han er ikke født bare for å være vår Frelser den første gangen vi kom til ham som hjelpeløse syndere. Han er heller ikke Frelser for dem som bare har medgang i livet og synes å få alt til å lykkes. Han er alltid vår Frelser,også for dem som ingenting får til som de vil, men som hele livet behøver hjelp, igjen og igjen. Også denne julhelgen er han slik. 

Denne trøst skal du gripe på nytt, akkurat slik du grep den første gang og fant fred. I dag skal du igjen vende blikket fra deg selv og til din Frelser. Enda en gang skal du legge ditt liv i hans hånd og på nytt synge om fred og glede. 

Er du motløs og trett som kristen, gå til din Frelser med alle dine bekymringer og legg ditt liv i hans hånd! Det er nok hva han gjorde og er for deg i all evighet. Pris og lov Herren Jesus Kristus, da blir det virkelig jul for deg!