”Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg”. (1 Mos 32, 26) 

Hvor godt det er når vi har nådd så langt! Gud kan arbeide med mennesker i årtier før det skjer.

Først må Herren kaste sannhetens lys over alle mine gjerninger. Så lenge jeg ser dem i mitt eget og andres lys, er det ikke så ille. Men i Guds lys blir alt annerledes. Selv det beste er ikke godt nok. Da det gikk opp for meg at jeg ikke kunne frelse meg selv, fikk jeg bruk for en frelser. 

Da begynte noe å skje som var enda verre. Jeg trodde at veien til velsignelse lå i forlengelsen av en dyp, sann og ekte kristendom. Så begynte arbeidet med å bli en slik kristen som Guds ord hadde sagt jeg skulle være. Først var kampen vanskelig, så ble den fortvilet. Til slutt ble den umulig. 

Da innså jeg at jeg ikke kunne bli velsignet gjennom noe jeg skulle være og å bli. Heller ikke om det skulle skje ved Guds hjelp. Jeg gikk konkurs på min kristendom. 

Men da kom Jesus! Det er underlig, men Jesus kommer når alle veier er lukket. Da stiller han seg foran meg, og så slipper troen ham ikke! Uten ham er jeg jo fortapt. Som et nødskrik lyder det: ”Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg”. Men det er mer enn et nødskrik. Det er også et troens rop ansikt til ansikt med ham, og bare han kan frelse. 

Glem nå ikke det. Det er bare en eneste vei til velsignelse, og den heter Jesus. Hos ham er det til gjengjeld overflod av velsignelse. Ja, hele den himmelske verdens åndelige velsignelse kommer deg i møte når du har gått konkurs med alt ditt eget. 

Og Jesus holder ikke rikdommen sin for seg selv. Han overøser deg, som er svak og hjelpeløs, med den så ditt beger flyter over.

Det betyr ikke at tingene begynner å lykkes for deg, men det innebærer at din tro finner hvile og tilfredsstillelse i at alt lykkes for Jesus. Han deler alt det som er fullbrakt med deg.