For mange år siden fortalte en ung forkynner meg at det er to ting som forsamlingene rundt om i landet var særlig interessert i å få vite om ham. Det ene var hvor han kom fra, og det andre var hvordan han ble omvendt og frelst. 

Jeg har aldri glemt det han betrodde meg den dagen. En omreisende predikant oppnår tillit i kristenflokkene når han selv kan fortelle at han har opplevd den frelsen han forkynner til andre. Det personlige vitnesbyrdet har stor virkning på tilhørerne. 

Alle som har tatt imot Jesus Kristus som sin frelser, har fått del i en uendelig rikdom. Syndene er tilgitte. Den Hellige Ånd har tatt bolig i hjertet, livet har fått en ny og himmelsk mening, og en vandring mot himmelens skjønne land har tatt til. En fortapt synder som har blitt frelst, har sannelig fått oppleve det største et menneske kan få oppleve her på jorden. Den som har kommet til troen på Jesus, har fått del i et budskap, som han umulig kan holde for seg selv. Han har fått et vitnesbyrd å dele. 

I Bibelen møter vi mange og ulike vitnesbyrd fra mennesker som fikk møte Jesus Kristus til frelse og nytt liv. La oss se kort på noen av disse. 

Det første vitnesbyrdet fra en frelst synder har vi nok i 1 Mosebok kapitel 4,1: «Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren.» Martin Luther oversatte dette verset slik: ”Jeg har fått en mann, Herren.” Olav Valen-Sendstad skriver i sin bok Rettferdiggjort av tro (s.41) at Luther sin oversettelse må være den riktige. Dersom Olav Valen-Sendstad og Martin Luther har rett, viser det at Eva hadde kommet til tro på den frelser som skulle komme i sin tid. Hun hadde vært svært aktiv i forbindelse med syndefallet. Hun hadde blitt lurt av Satan til å ta av frukten på kunnskapens tre, og hun hadde gitt den forbudte frukten til sin mann, Adam. Hun hadde selv kjent syndens gift gjennomtrenge sin sjel, ånd og legeme, men hun hadde også sammen med Adam fått høre løftet om frelse: "Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl” (1 M 3,15). Eva må ha trodd at den første sønnen hun fødte, var Herren selv, han som skulle knuse slangens hode. Det var hennes vitnesbyrd. Hun trodde på frelsesløftet og klynget seg til det. 

Satan fikk lov til å slå Guds tjener Job med all slags plager. Det eneste Satan ikke fikk gjøre med Job var å ta hans liv (Job 2,6). Først mister Job sin eiendom, deretter sine barn og deretter slo Satan Job med smertefulle byller fra fotsålen til issen. Han psykiske og fysiske lidelser må ha vært ufattelige. Og det verste av alt kom til slutt fra hans hustru. Hun sa: "Holder du deg like uklanderlig? Si Gud farvel og dø!” (Job 2,9) Hun fristet ham til å sette seg opp imot Gud og gå evig fortapt. I sin forferdelige og desperate situasjon møter Job en satanisk forførelse fra det mennesket som stod han aller nærmest. Job gir ikke etter for hennes løsning på lidelsen. Job lider og forbanner den dagen han ble født, men midt i sin lidelse kommer han med sitt sterke vitnesbyrd: "Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.” (Job 19,25) Jobs gjenløser er Jesus Kristus. Midt i Jobs grusomme smerter fikk han se fremad og oppad mot sin utbefrier og frelser. Alle som har møtt Jesus Kristus som frelser kan bekjenne med Job: Min gjenløser lever. Jesus lever. Han har løst meg fra mine synder med sitt dyrebare blod. I lidelsen kan Jesus Kristus bli særlig dyrebar og umistelig for en kristen! 

Vi møter det samme vitnesbyrdet i Det nye testamentet fra frelste og løskjøpte mennesker som hadde fått møte den oppstandne. Den falne, men oppreiste disippelen Peter, kunne etter Pinsedag sammen med Johannes proklamere for all verden om Jesus Kristus: "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” (Apg 4,12) Peter og Johannes fikk forbud av jødenes rådsherrer og Israels eldste om å tale eller lære i Jesu navn. Men deres vitnesbyrd lot seg ikke stoppe. De sa: "Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud! For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.” (Apg 4,19-20)

Kristendomsforfølgeren Paulus, fikk møte den oppstandne utenfor Damaskus. Det ble en brå slutt på hans religiøse fanatisme og forfølgelse. Han ble frelst og et brennende vitne om Jesus Kristus og frelsen i ham. Paulus ble kanskje det største vitnet i verdenshistorien. Han skriver selv disse sterke ord: "For for meg er livet Kristus og døden en vinning.” (Fil 1,21) For et mektig vitnesbyrd! Alt annet her i verden er for ingenting å regne mot det å eie Jesus Kristus og ha fått del i all åndelig velsignelse med ham. 

Selv fikk jeg åpenbart Jesus Kristus for mitt hjerte med stor klarhet som en ung mann på 22 år. Jeg ville gjerne være en kristen i hele min oppvekst, men under mitt teologiske studium kom jeg inn i et stort åndelig mørke. Jeg klarte ikke å leve som en kristen. Mitt indre var i et stort opprør. Jeg kjente på hat til Gud. Det var forferdelig. I min nød snakket jeg med en bibellærer, og han leste og utla Jesaja 46,1-4 for meg. I løpet av samtalen forsvant min fortvilelse som dugg for solen, og jeg fikk erfare at jeg stolte alene på Jesus Kristus som min frelser. Jeg ble fylt med glede og takk over frelsesverket på Golgata. Samvittigheten som var så bundet og mørk, ble fri. Jeg forstod med ett det jeg hadde lest og studert om rettferdiggjørelse, gjenfødelse og helliggjørelse. Jeg forstod disse åndelige sannhetene med hjertet og ikke bare med hodet. 

Det er mange år siden nådens lys gikk opp for meg, men jeg bygger mitt liv og visshet om evig liv på det samme budskapet nå som da. Jesus Kristus døde og oppstod for meg. Det er mitt vitnesbyrd.