Artikel nr 8 fra blad nr 3 - 2016
Emne: Liv og tjeneste
Hjertets teologi
Av Göran Holmgren

Rosenius forkynnelse og sjelesorg 

”En mann stod fram, utsendt av Gud”. Dette ord fra Skriften kan stå som overskrift over Carl Olof Rosenius sitt liv og gjerning. Utrustet og sendt av Gud fikk Rosenius bli til stor hjelp og velsignelse for mange i vekkelsetidene på midten av 1800-tallet. Hans forkynnelse og sjelesorg har levd videre gjennom hans skrifter og er aktuelle også i vår tid. Rosenius belyser troens vesen og troens liv i praksis og med stor åndelig dybde, men samtidig enkelt og uten vanskelig tilgjengelige teologiske begrep. Hans undervisning er meget klargjørende for tanken, men framfor alt berører den hjertet. Han formidler hjertets teologi. 

Rosenius sin forkynnelse og sjelesorg er egentlig to sider av samme sak. Hans forkynnelse er sjelesorg og hans sjelesorg er forkynnelse. 

”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord”. Rosenius levde i Ordet og øste hele tiden av denne rike kilde. Derfor er hans undervisning stadig aktuell for den som søker et ekte trosliv og vil fordype seg i det. De mange Luther-sitatene i Rosenius sine skrifter vitner om at han hadde Martin Luther som sin åndlige lærefader. Samtidig er Rosenius selvstendig i sin framstilling av de bibelske sannhetene og har en litt annen framtoning enn Luther. 

Det er ikke mulig i en artikkel å få med alt man ønsker fra Rosenius sin rike forkynnelse og sjelesorg. Men jeg vil likevel gi noen glimt fra hans Dagsbetraktelser eller Husandakt, som boken kalles på svensk, i utgavene fra 1989 og 1993. Sitatene i denne artikkelen gjengis i hovedsak fra det norske forlaget Arven sin utgave av Husandaktsboka. (Kanskje bør det nevnes at Rosenius aldri selv skrev noen andaktsbok. Alle andaktene er utdrag fra det Rosenius skrev i sitt tidsskrift Pietisten). 

Det har ofte vært framholdt at Rosenius sin forkynnelse er evangelisk og frigjørende. Og det er sant. Forsoningen i kraft av Jesu stedfortredende offerdød på korset er sentrum i hans teologi. Mange har kommet til Guds barns herlige frihet gjennom Rosenius sin veiledning inn i evangeliet om Kristus. 

Loven 

Vi må likevel ikke glemme at Rosenius også tok loven på dypeste alvor. Han stiller sine lesere fram for Den Hellige Gud som krever alt. ”Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig” (3 M 19,2). Rosenius skriver:

”Slik er Gud, og slik er hans hellige lov. For Guds lov er intet annet enn Guds hellighet, Guds natur og vilje uttrykt i ord. Og slik som han selv er, vil han også at vi skal være. Det han selv elsker, vil han vi skal elske. Det han selv hater, vil han vi skal hate. 

Han kan ikke være fornøyd med at vi hater og fornekter det han elsker. Og at vi elsker det han hater. Like lite som han selv kan forlikes og omgås med synden og djevelen, like lite kan han tåle at vi omgås med dem.…” …

Han (Herren) sier: ”Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig!” Og Kristus sier: ”Dere skal være fullkomne, slik som deres Far i himmelen er fullkommen.” (Mat 5,48).

Å, for noen dårer de er, de som sier at ”Gud kan ikke kreve mer av oss enn vi kan klare”, når ordene vi her har delt sier noe ganske annet! Hvis det var slik at Gud ikke krevde mer av oss enn vi, falne syndere, kunne klare, da ville jo ikke ”hver munn bli lukket igjen, og hele verden bli stående straffskyldig for Gud.” (Rom 3,19). (11/4). 

Gjennom loven åpenbarer Gud sin hellige vilje og ubestikkelighet i forhold til hans krav. Dermed avsløres synden og syndefallets dype skade. Gjennom loven gis det innsikt i den onde begjæringen og det gjennomfordervede hjertet.( Rom 7,7). 

Men lovens verk stopper ikke der. Gud vil gjennom loven drive den fortapte synderen til Kristus. Rosenius peker på dette forholdet: 

”Her ser vi nå målet med den syndserkjennelsen loven virker, og hva som kjennetegner en rett syndserkjennelse… …

Riktignok er det sant at syndserkjennelsen kan lære deg å avlegge en og annen ytre synd, og at lettsindighet og villskap kan roe seg ned og dempes. Men det egentlige fordervet stiger bare i samme grad inne i oss. 

Nei, det endelige målet var at du skulle drives til Kristus. At du ikke skulle finne noen ro og hvile noe annet sted enn i fristaden; Kristus. 

Kjennetegnet på at du kjenner synden din rett, blir derfor at dette målet er nådd. Og det stadfestes når du ikke lenger har noe håp om å oppnå nåde gjennom noen som helst medvirkning fra din side, men bare søker nåden i Kristus og hans forsoningsdød. …” (9/5)

Evangeliet 

Evangeliet handler om hva Gud i Kristus har gjort for at fortapte syndere som du og jeg skal bli salige. Kjernepunktet er Kristi stedforetredende offerdød på Golgata. Rosenius er en mester i det å forkynne Kristus som Guds Lam, som i sin kropp bar verdens synd opp på korset:

”Kanskje noen undrer seg på om dette virkelig kan ha skjedd. Når vi fremdeles stadig ser hvordan synden herjer i verden. Når vi kjenner hvordan den ennå bor i oss selv. Men da skal vi vi huske at her tales det om noe som tas bort gjennom et offer! Mens de forbilledlige offringene bare skildrer at skylden og straffen for synden er tatt bort, eller flyttet fra det skyldige mennesket over på offerdyret som ble ført fram, og som da også ble slaktet. Hos Jesaja ser vi derimot klart profetisk om Guds Lam: ”Herren kastet alle våre synder på ham”. ... Han er såret for våre overtredelser,- Straffen ligger på ham. Men verken i disse skriftstedene eller i de forbilledlige offerhandlingene ligger det noen antydning om at syndens smitte skulle bli tatt bort fra det syndige mennesket. Det sies altså bare om straffen, at den ble lagt på ham. (på den lidende tjeneren). Men for at vi skulle ha fred, sier Jesaja.” (10,9).

Når Rosenius veileder de som er urolige og spør seg om Kristi frelsesverk gjelder akkurat dem, henviser han til det objektive, det som har skjedd utenfor oss en gang for alle. Forsoningen gjelder hele verden. ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv” (2 Kor 5,19). 

Dette bør vi legge merke til også i vår tid. Det ligger oss jo alle for hånden, å måle den åndelige statusen i noe hos oss selv. Men da farer man vill. Det er en uholdbar frelsesgrunn. Rosenius peker i stedet på Kristus og hans gjerning og skriver i en sang: 

”Se, här är nu grunden för lycka och frid 
i hårdaste stunden av kval och av strid; 
om mig än försmäkta min kropp och min själ, 
när dig blott jag haver, o Gud är allt väl.” 

En av andaktene som utgjør en særskilt perle i Rosenius sin forkynnelse og sjelesorg er andakten for den 31. mars. Akkurat dette stykket har blitt til særskilt åndelig hjelp for mange. Der leser vi bl.a.: 

”Hvis noen spør: ”Vi vet jo at det ikke er alle som blir frelst. Hvordan skal så jeg kunne vite om jeg har forlatelse og nåde hos Gud?” Da må vi svare: Du må begynne med å tro på Gud og hans ord. Høre, tro og ta til deg den nåden som alle har, selv de vantro. Så vil du gjennom dette få eie den nåden som ikke alle har. 

Nå spør du: ”Hva er det for en nåde som alle har, selv de vantro?” Svar: En forsonet Gud, en syndsforlatelse i Jesu blod. Alt dette venter på dem at de bare skal komme og ta imot det.

Hva er det da som ikke alle har? Svar: Et hjerte som er forsonet med Gud, en tro som tar imot syndenes forlatelse og lever i Gud.”

Rosenius fortsetter i samme andakt i varm sjelesorg å løfte fram evangeliets vidunderlige sannhet: 

”Hør nå her: Denne syndsforlatelsen, denne forløsningen vi nå har talt om, den tilhører hvert èneste menneske, - den som lever et hellig liv og den ugudelige, den som tror og den vantro. Du må være hvordan du være vil, uansett så er dine synder tatt bort, utslettet, forlatt, kastet i havets dyp. Og dette skjedde i Kristi dødsstund. 

Blir du fordømt, så skjer det ikke på grunn av din synd, men på grunn av din vantro, at du lar være å komme til Kristus. Vil du komme tilbake til Gud, bli hans barn og få eie hans nåde, så er det ikke noe som kan hindre deg i dette.” (31/3). 

Omvendelse og tro 

Rosenius framholder ofte i sin forkynnelse, at bare de som gjennom en virkelig omvendelse har kommet till Kristus og funnet sin trøst i ham og hans forsoningsverk er Guds barn: 

”Og det er jo akkurat dette hele Skriften holder fram som kjennetegn for den rette tro og åndelighet. Dette at vi ikke skal ha vår trøst i noe som finnes hos oss. Ikke en gang i selve Den Hellige Ånds verk i oss. Så er da dette kjennetegnet på de rette kristne; at Lammet som ble slaktet er deres eneste trøst. At ikke noe annet i hjertet deres kommer opp mot dette. At verken noe av det de gjør, eller det de opplever av Den Hellige Ånds verk i seg, - så godt og herlig alt sammen i seg selv er -, noen gang kan bli deres trøst. Bare Lammet som ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med sitt blod.” (16/1). 

”Det som altså er helt nødvendig, er virkelig å tro. D.v.s. i all sin bekymring over seg selv, i all sin elendighet, synd og anfektelse likevel fremdeles ha all sin trøst i Kristus. I ham ha sitt anker, sin rettferdighet og fred”. (22/6). 

Ikke minst sett fra et sjelesorgperspektiv understreker Roenius, at troen ikke kommer gjennom menneskets eget strev. Nei, Guds Ånd virker en levende tro gjennom Ordet. Troen kommer av forkynnelsen. Der bibelsk forkynnelse lyder og tas imot skjer det store ting. (Jfr 1 Tess 2,13). 

Rosenius skriver: ”Hvordan kommer vi til troen? Og hva er troen?Hvert eneste vakt menneske som søker å bli frelst, møter til sist dette punktet som det store problemet. Og hele hans frelse avhenger jo av det svaret han får på dette spørsmålet. Men hør da hva Herrens Ånd sier om dette: ”Hør, så skal din sjel leve!” Bare: Hør! Troen kommer av å høre. Troen kommer ikke av seg selv ... ... 

Nei, Kristus sier altså: ”på grunn av det ord jeg har talt til dere”. Stans nå opp og hør hva det er Gud sier! Ta Gud på ordet, og stol på at han ikke lyver! Det må se så ille ut som det vil med din gudsfrykt eller din mislykte omvendelse, og uansett hvor lite du føler i hjertet ditt. Du kan bare ta Gud på ordet, og med hjertets tro klynge deg til hans vitnesbyrd om Kristus. Så har du straks hele Frelseren og alt hans fullbragte verk for deg.” (14/12) 

Helliggjørelse 

At Rosenius ofte løfter fram Kristi verk for oss betyr ikke at han forsømmer å tale om helliggjørelsen – Kristi verk i oss. På mange steder i hans skrifter understrekes helliggjørelsens verk i en kristen. For eksempel skriver Rosenius følgende om helliggjørelsens nødvendighet: 

”Nest etter læren om Kristi forsoning, og hvordan vi ved troen får del i den, er læren om helliggjørelsen det viktigste og mest betydningsfulle for at det åndelige livet fortsatt skal være levende i oss. Eller, rettere sagt: Det åndelige livet, ja, det evige livet, står og faller med disse to hovedsakene: Kristi rettferdighet for oss, og Åndens helliggjørelse i oss. Disse to forholder seg til hverandre i nådens rike som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike. Tusenvis av sjeler har ”begynt i Ånd, men fullført i kjød”. Bare fordi de ikke tidlig nok og alvorlig nok tok akkurat dette inn over seg, ikke slapp Herrens ord og Ånd til når han ville virke helliggjørelse i dem.” (16/10). 

Helliggjørelsens kilde og kraft finnes i evangeliet om nåden i Kristus. Det viser Rosenius tydlig. Og denne side er viktig ikke minst i et sjelesorgperspektiv: 

”Gjennom evangeliet må vi også hele tiden bli trøstet og renset i vår samvittighet, frelst og lykkelig i nåden. På denne måten blir det alltid sann og levende helliggjørelse, virket av Ånden. Ikke bare noe selvgjort, dødt og utvortes.” (29/2). 

Dette innebærer naturligvis ikke, at en kristen er uten ansvar når Ånden vil utføre sitt helliggjørende verk i Guds barn. Man kan bedrøve Guds Ånd og hindre Åndens verk i hjertet f.eks. gjennom å forsømme Guds ord eller gjenom et verdslig liv. 

Advarsel og formaning 

Rosenius framholder i bibelsk, sunn pietistisk ånd, på linje med Jak 4,4, at det er umulig å samtidig være både Guds venn og verdens venn: 

”Du må velge! Det er ikke mulig å dele seg. Atskilt er atskilt! Kristus er Kristus, og verden er verden. Guds vennskap er én ting. Verdens vennskap er noe helt annet. Disse kan aldri forenes. Derfor må du velge. Er det kanskje for tungt å følge Jesus og miste verdens vennskap? Da skal du heller la det være, og følg isteden verden. Det er mye lettere og mye behageligere (for kjødet). Og du oppnår akkurat like mye med det, som om du forsøker å dele deg. Ja, mye mer. For i sistnevnte tilfelle mister du begge. Ikke får du fullt ut nyte verden, og heller ikke Guds vennskap her i livet. Og heller ikke får du oppleve himlens glede i evigheten.” (10/1). 

Utifra sin tydelige omsorg for sjelene advarer og formaner Rosenius ofte sine lesere. Han vet hvor svake vi er, og hvor lumske djevelens angrep er – hvordan de enn kommer. Et sitat som belyser dette, er særskilt aktuellt for oss i vår tid: 

”Du som er Guds barn, skal vandre, leve et liv, som er ditt høye kall verdig! Du ser andre, ja, også dem som vil være kristne, likevel uhemmet lar sine sanser være åpne for all forfengelighet. De lytter, ser, står og taler i alle slags unyttige og farlige forhold. Men da skal du som er kalt til det daglige samfunn med Frelseren, og har Den Hellige Ånd i hjertet ditt, tvert imot være opptatt med det som passer sammen med dette ditt høye samfunn!... ...

Da burde du holde en viss vakt over ditt hjertes tempel, så ikke all mulig verdslighet fikk komme inn der. Du ser andre dukker sine sjeler ned i mange og store planer for jordisk vinning, for å opprette seg et jordisk paradis her. Da skal derimot du, som er kalt til Guds rike og herlighet, ha din skatt og ditt Paradis i himmelen.” (22/5). 

Avslutningsvis bør det betones at Rosenius i sin forkynnelse hele tiden har evighetsalvoret for øyet. Man merker at spørsmålet om menneskers evige ve eller vel, helvetet eller himmelen, hele tiden finnes med i hans liv og gjerning. Hans forkynnelse og sjelesorg preges tydelig av dette bibelske perspektiv. 

Disse korte utdrag fra Rosenius sine andakter gir naturligvis bare spredte glimt fra hans rike åndlige veiledning. Min forhåpning er dog at noen kunne få ”smak på” Carl Olof Rosenius sin undervisning, som i god mening er en hjertets teologi, og selv begynne å lese mer av hans oppbyggelige skrifter. 

”Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.” (Heb 13,7). 

(Oversatt fra svensk fra ”Pietisten” nr 1/2016. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.) 

C. O. Rosenius ble født den 3. februar i 1816 og døde den 24. februar i 1868. Det er altså 200 år siden han ble født. Det vil vi gjerne minnes i takknemlighet for alt han fikk gi av sann, evangelisk kristendom for hele Norden og videre til andre land. Vi er takknemlige til Göran Holmgren for at vi fikk gjengi hans artikkel. Vi tar også med en artikkel av Rosenius: ”Den store hemmelighet åpenbart” i denne nummer. Red.