”For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår.” (2 Tim 4,6)
Det er lærerikt å gå på en kirkegård. ”Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år.” Samtidig undrer man seg over hvor mange det er som må gå herfra, før de når støvets år.
Så melder spørsmålet seg. Når skal jeg fare herfra? Det er godt å være rede. Timen for mitt oppbrudd kan være nærmere enn jeg tror.
Hva betyr det å være rede? Det er å ha gjort opp sin sak med Gud og mennesker.
Har du din sak i orden med Gud? Er det skygger mellom ham og deg?
Tilgitt synd er ikke noen skygge. Heller ikke svakhet og skrøpelighet er det. Men lever du i noe uoppgjort, må du bekjenne det. Du må ha talt ut med Gud. Du må gi etter, når Ånden kaller deg inn for hans ansikt i anger og bot.
Har du gjort opp med mennesker? Er det noen du ikke har tilgitt? Er det mennesker du gjerne skulle ha talt ut med, før du skal herfra? Du må ikke glemme hvor snart ditt oppbrudd kan komme.
Lykkelig er du som har gjort opp din sak. Du vet med deg selv, at så langt du kan se, er det ikke noe du skal ha ordnet før du skal herfra. Du er rede. Jesus kan komme å hente deg når han vil. Med glede vil du strekke hendene dine ut mot ham. Du reiser til det landet hvor hjertet ditt har vært gjennom mange år. Nå skal du ta i eie den boligen han har gjort i stand for deg.
Døden er ikke det verste for en kristen. Ved å gå inn i den har Jesus brutt dens brodd. Han har gjort den til en hjemreise.
Hva er det du skal bryte opp til?
Det er den himmelske bryllupsfesten. Også i dag skal lyset fra den bestemme livet ditt, og ett er sikkert: Dagen i dag bringer deg én dag nærmere målet, dersom du er av dem, som er rede til å møte din Gud.
(Fra ”Ett er nødvendig” 6. mars. Lunde Forlag)