Å, hva kan det dog vel være
som mitt hjerte gjør så koldt,
når min Frelser måtte bære
korsets byrde, spik og bolt?
Og jeg vet, det var for meg
at han gikk den bitre vei,
når jeg vet at han alene
er min frelses klippe ene?
Å, hvor kan dog verden friste
med sin falske glans og prakt.
Å, hvor nødig jeg vil miste
egen velferd, ros og makt.
Og jeg vet du alt meg gav,
tok min synd med deg i grav,
vet hvor dyrt min sjel du kjøpte
da langfredags dåp deg døpte.
Tornekronen om din panne,
arr av tagget pisk og slag.
I de helvetmørke lande,
vendte du til seir min sak.
Du som uten synder var,
våre synders byrde bar.
Å, hvor kan det dog vel være
at jeg nødig kors vil bære?
Du som selv din tjener kjenner,
frels meg fra det kolde sinn.
Kommer du ei snart og tenner
ilden ny og sterk derinn?
La meg høre ditt ”fullbrakt”
tone i min sjel med makt,
så til korset nær jeg drives,
ut av verdens trollmakt rives.
(Fra ”Forventning og vår”. Nomi forlag)