Når frykten for døden kommer over oss fordi det er for oss er en grufull tanke at vi skal bli til støv og intet, da vil Den Hellige Ånd gi oss en rett lærdom. Han vil at vi skal huske på at den Herre og Frelser som har vært med oss gjennom et helt jordelivs mange kamper og stadig gitt oss av sin glede og fred, han verken kan eller vil svikte oss i den siste avgjørende strid: kampen mot dødens mørke. Han som aldri forlot oss i noen fristelse, selv om det kunne synes at han skjulte sitt åsyn for oss en tid, han skal heller ikke forlate oss i den siste anfektelse, men bli hos oss. Da David tenkte på dette, var han frimodig og sa:”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt, for du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg.” (Salme 23,4)
Oppbruddets time er alltid svær: her kal du ikke bare bli skilt fra det legeme du har vandret i, men her skal du også ta avskjed med dem du har hatt kjær i livet. Naken og alene kom du til verden, alene skal du reise bort fra en kjær ektefelle, bort fra dine barn, bort fra mor og far, bort fra venner du holdt av. Her slites de ømmeste bånd over. Det er ofte svært å tenke på. Og enda verre: Om en eller annen nå gråter ved din grav, så husker ingen deg mer når det har gått en tid. Da har du din plass blant de tusener ”ukjentes graver”. På kirkegården på ditt hjemsted og hjemby er det tall-løse glemte graver. En og annen fant også glemselens grav i havet. Jeg sier at det ofte er svært å tenke på.
Og dog, hva venter vi? Vi vet at når vårt legeme synker i grav for å bli til støv, for å vende tilbake til den jord som det er kommet fra og blitt næret ved, da har vi dog et annet løfte for vår sjel: den skal ved troen på det elskede navn gå inn til samfunnet med Jesus (Fil 1.23), den skal trøstes i ”Abrahams skjød” (Luk 16,22), den skal ”gjemmes under alteret” (Åp 6,9).
Legemet skal hvile og vente på den dag han skal komme igjen til jorden andre gang. Vi går inn til en ventetid hos Jesus i himmelen. En ventetid som vi evig blir trøstet ved hans ord, ved hans person, ved hans navn, venter et han etter sitt løfte skal gi oss våre legemer igjen i herlighet – for at vi skal bli overkledt med den herlighet som han har, som han fikk da hans legeme stod opp av graven.
Våre legemer skal sove i graven. For legemet sover og er dødt når det er uten sjel og ånd (Jak 2,26). Men vår sjel skal ikke sove, men våke hos livets kilde, hos Guds elskede Sønn. For ham er gitt all makt. Han er den første og den siste, A og Ø, det levende vitne. (Åp 1,18).
Han heter Jesus. Han er vår bror og venn i all evighet og dog sann og levende Gud, vår Herre, vårt liv, vår fred. Og det skal bli mektig bevist at han har makten over døden og alle glemte graver. For når det behager ham å komme igjen, skal han finne vei til hver eneste forglemt grav, da skal han rope hvert et støvets legeme fram igjen. Om vi ikke lenger vet av det, så vet han av det. Da skal han stå mektig fram på støvet, på hver en gravkant. Om huden er blitt ødelagt, så det menneskelig sett må synes helt umulig å få mer ut av det, skal han dog rope det fram av all dets intethet, ved sitt ord, nevne det ved navn og gi oss det til en overkledning.
(2 Kor 5, 2 flg.) Og da skal vi ikke bare skue ham i sjel og ånd, men da skal vi”ut fra vårt kjød skue Gud”.) (Job 19,26 flg.)