Artikel nr 9 fra blad nr 2-2016
Emne: Påske
Forsonet med Gud


Av Peter Olsen

Når vi skal forstå budskapet om Jesus i Det nye Testamente, skal vi tenke på Det gamle Testamente som bakgrunn og forutsetning. Forholdet mellom Det gamle Testamente og Det nye Testamente er som forholdet mellom løfte og oppfyllelse. 

Da Paulus på sin første misjonsreise kom til Antiokia i Tyrkia, gikk han, som han var vant med, til den lokale synagoge og satte seg for å høre. Synagogeforstanderen spurte om han hadde et ord til folket. Paulus stod da opp og sa: ”Vi forkynner dere evangeliet om det løfte som ble gitt til fedrene. Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus ... Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror ” (Apg 13,32 og 38-39). 

Altså: Det som hele Det gamle Testamente forut forkynte, det har nå skjedd. Og det som Moseloven krevde av oss, det har en annen nå gjort for oss. GT er løftet. NT er oppfyllelsen. 

Offertjenesten i GT 

Bakgrunnen for Moselovens mange forskrifter er menneskenes synd. Templet, ypperstepresten og offertjenesten skulle jo nettopp hjelpe israelittene av med deres synd, så Gud kunne være deres Gud, og de kunne være hans barn. Noen av ofrene var takkoffer for høsten eller for et nytt barn og så videre, men forutsetningen for alle disse offer er at synden er fjernet. 

Uten det har en slett ikke adgang inn for den hellige Gud. Grunnlaget for at jødene i den gamle pakt kunne komme til templet og i det hele tatt betrakte Gud som deres Gud, var de offer for synden som de igjen og igjen skulle bringe til Gud. 

Men på tross av disse syndoffer sier Paulus altså til jødene i Antiokia at de ikke ble rettferdiggjort ved Moseloven. Hvorfor ble de ikke det? De ofret jo de rette offer for synden som loven krevde av dem. Hva manglet tempeltjenesten? Hva er det Jesus har gjort som templet ikke kunne gjøre? 

3 M 16,2-17: ”Og Herren sa til Moses: Si til Aron, din bror, at han ikke til enhver tid må gå inn i helligdommen innenfor forhenget, fram til nådestolen som er over arken, for at han ikke skal dø. For jeg vil åpenbare meg i skyen over nådestolen. 

Dette skal Aron ha med seg når han går inn i helligdommen: en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. Han skal kle seg i en hellig underkjortel av lin og ha benklær av lin på sitt legeme. Han skal binde opp om seg med et belte av lin og sette en lue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klærne. Og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem. Av Israels barns menighet skal han få to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer. 

Så skal Aron føre fram sin egen syndofferokse og gjøre soning for seg og sitt hus. 

Og han skal ta de to geitebukkene og stille dem fram for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, et lodd for Herren og et lodd for den (bukken) som skal sendes bort. Den bukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer. Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen. 

Når Aron fører fram sin egen syndofferokse og gjør soning for seg og sitt hus, skal han først slakte syndofferoksen. Så skal han fylle ildkaret med glør fra alteret for Herrens åsyn, og han skal fylle sine hender med finstøtt velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget. Han skal legge røkelsen på ilden for Herrens åsyn, så skyen av røkelse skjuler nådestolen som er over vitnesbyrdet, for at han ikke skal dø. Så skal han ta noe av oksens blod og stenke det med sin finger på framsiden av nådestolen. Og foran nådestolen skal han stenke noe av blodet sju ganger med fingeren. Deretter skal han slakte den bukken som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget. Han skal gjøre med bukkens blod likesom han gjorde med oksens blod, og stenke det på nådestolen og foran nådestolen. Slik skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med. Likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blant dem midt i deres urenhet. Det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg og sitt hus og for hele Israels menighet.”

I 3 M 16 hører vi om den store forsoningsdagen (hebraisk: jom kippur). Den feires sist i september eller først i oktober rett før løvhyttefesten (3 M 23,27og 34). Bare på denne ene dag hvert år måtte ypperstepresten gå inn i det aller helligste i templet. Det var jo slik at Guds hus var delt i to: Det hellige hvor prestene daglig gjorde tjeneste, og så det aller helligste, som var Guds bolig, og hvor ingen måtte gå inn. Det var bare en gang i året, på den store forsoningsdagen, at ypperstepresten og han alene skulle gå inn der. Mellom det hellige og det aller helligste hang et tykt forheng som sperret adgangen inn til Gud. 

På grunn av folkets synd og på grunn av Guds hellighet skulle de ikke gå inn der. Gud sa til Moses: ”Intet menneske kan se meg og leve” (2 M 33,20). Det kunne Adam og Eva før syndefallet, men ikke etterpå. Ingen synder kan nemlig tåle å se den hellige Gud. Derfor hang det et forheng mellom det hellige og det aller helligste. På forhenget var det vevd kjeruber, altså engler (26,31). De minnet israelittene om at adgangen inn til Gud etter syndefallet var sperret av kjeruber med luende sverd (1 M 3,24). Gud forviste jo Adam og Eva fra sitt ansikt og Han satte kjeruber til å sikre at Adam og Eva ikke kunne komme tilbake. 

Prestene måtte gå inn i det hellige for å utføre deres daglige tjeneste ved helligdommen. De skulle blant annet sette lys i den syvarmede lysestake og brenne røkelse på røkelsesofferalteret. Begge disse stod inne i det hellige. Men i det aller helligste måtte bare ypperstepresten komme og bare en gang om året på den store forsoningsdagen. Før han gikk inn skulle Israels folk gi ham to geitebukker som syndoffer (3 M 16,5). Den ene bukken skulle han slakte og ta blod av den med inn bak forhenget. Der inne skulle han stenke blodet på lokket på paktens ark (v. 15). Det stod bare denne ene tingen inne i det aller helligste, en forgylt kasse som Moses hadde lagt tavlene med de ti bud. Denne kassen kalles paktens ark, og lokket nådestolen. 

På dette lokk skulle ypperstepresten stenke noe av syndofferets blod. Han skulle altså stenke blod over Guds lov. Etterpå står det: ”Slik skal han gjøre soning for seg selv og for sitt hus og for hele Israels menighet ” (v. 17). 

Den andre geitebukken skulle sendes ut i ørkenen hvor den skulle gå til grunne. Men før det står det: ”Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelse og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen ” (16,21-22). 

Her ser vi hvordan forsoningsofferet avskaffet deres synder og dermed Guds vrede over synden. Et dyr blir utnevnt som stedfortreder og synden blir lagt på dette dyret, som derfor må bære straffen for synden. På grunn av dette offer kan Gud bo midt iblant israelittene uten å drepe dem. 

Forsoningsdagen i NT 

Langfredag er blitt kalt ”den store forsoningsdagen i Det nye Testamente”. På den dagen la Gud all vår synd på stedfortrederen, nemlig sin egen Sønn. Deretter blir Guds vrede over synden lagt på Ham, og Jesus dør som den største synder i verdenshistorien og under Guds forferdelige vrede. 

Martin Luther skriver om dette i sin store Galaterbrevskommentar (til Gal 3,13): ”Da den barmhjertige Fader så at vi ble overveldet av loven, og ble holdt under forbannelse, og at ingen ting kunne befri oss fra den, sendte Han sin Sønn til verden, la alle de synder som alle mennesker har begått, på ham og sa til ham: Du skal være Peter, fornekteren, Paulus, forfølgeren, gudsbespotteren og voldsmannen, David, horkaren, synderen som spiste av eple i Paradis, røveren på korset, kort sagt skal du være den representant for alle mennesker som har begått alle menneskers synder. Og betenk så at du skal betale og gjøre fyldes for dem. Så kommer loven og sier: Jeg finner at denne synder tar alle menneskers synd på seg, og for øvrig ser jeg ingen synd unntatt hos ham. Følgelig skal han dø på korset. Og så angriper loven ham og dreper ham. Da dette var hendt, var hele verden blitt renset og alle dens synder var blitt sonet.” (København 1981: Credo Forlag bd. 1, s.372). Så langt Martin Luther). 

Da skjedde altså det på Golgata at Gud la all synd over på Jesus, slik som ypperstepresten la all israelittenes synd på geitebukken. Deretter ble Jesus rammet av Guds hellige vrede over synden, slik som geitebukken ble slaktet så blodet rant. Den ble en ”syndebukk.” Dette uttrykket har vi fra den store forsoningsdagen i 3 M 16. 

I Rom 3,25 sier Paulus om Jesus: ”Ham gjorde Gud til et sonoffer”. Slik står det i den danske oversettelse. På gresk står det at Gud gjorde Jesus til et hilasterion. Det betyr: Noe som skaffer forsoning, noe som bringer fram Guds nåde. Hilasterion er en ”nådeframkaller.” 

Martin Luther oversatte Rom 3,25 slik at Gud gjorde Jesus til ”en nådestol.” Flere bibeloversettelser har siden da brukt Luthers uttrykk (blant annet i Norsk Bibel 1988). På grunn av Jesu død for våre synder er Guds domstol blitt en nådestol. For Jesu skyld vil Gud ikke lenger dømme oss, men være nådig mot oss. 

Og så er det en interessant sammenheng med 3 M 16. Der brukes også ordet hilasterion. Vel, Det gamle Testamente ble jo skrevet på hebraisk, ikke på gresk. Men allerede ca 200 år før Kristi fødsel oversatte jødene Det gamle Testamente til gresk. Og i 3 M 16,15 skrev de hilasterion, der det på dansk står ”sonedækket.” De kalte altså lokket på paktens ark for hilasterion. Yppersteprestene skulle stenke blod på hilasterion, så blodet kom inn mellom Guds hellige lov og de syndige israelitter. 

Da Paulus skrev Romerbrevet, var han helt klar over hva hilasterion betydde. Det er lokket på paktens ark. Nå sier han det slik i Rom 3,25: Gud gjorde Jesus til lokket på paktens ark. Jesus har lagt seg imellom Guds hellige lov og alle syndige mennesker. Jesus ble en nådestol eller et sonoffer. Han ble slaktet for vår synd, og Hans blod ble stenket over lovens tavler, så lovens anklage og dom ikke lenger kan nå oss. 

Hvorfor måtte Jesus dø? 

Men hvorfor var det nødvendig at Jesus måtte dø? Kunne vi ikke bare ha fortsatt jødenes praksis med å ofre geitebukker for synden? Åpenbart ikke, for Paulus sa til jødene i Antiokia at de ikke kunne bli rettferdige ved Moseloven. 

Men hvorfor ikke? Vi forstår nok at de ikke kunne bli rettferdige ved å holde Guds moralske lov, for Gud krever fullkommenhet, og det kan ingen av oss levere. Men kunne vi da ikke bare ofre Ham en geitebukk? Det er jo det Moseloven sier til israelittene. 

Nei, det kunne vi ikke. Hebreerbrevets forfatter sier: ”For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder ” (Heb 10,4). Han forklarer ikke hvorfor det er slik. Men i kap. 2 sammenligner han oss mennesker med englene, og så sier han om Jesus: ”For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder ”(2,16-17). Guds Sønn måtte altså bli menneske om Han skulle sone menneskers synder. Jesus kunne ikke dø for englene, for de har ikke noen slekt. De er skapt som enkeltindivider en gang for alle. De får ikke barn (Mat 22,30). Derfor er det ikke noen engleslekt som Jesus kunne bli født inn i. Men vi mennesker utgjør en slekt. Derfor kunne Jesus bli som en av oss. Han kunne bli menneske og ta hele slektens situasjon på seg. Som menneske kunne han gå inn i stedet for mennesker. Men det krevde altså at Han lot seg føde, ikke som en okse eller som en geitebukk, men som et menneske. Av samme grunn kan blod av okser og bukker umulig ta bort menneskenes synder. Bare et menneske kan tre inn i stedet for mennesker. 

Jesus gikk inn i slekten for å frelse oss. Han gjorde det som verken engler eller geitebukker kunne gjøre. Han bar vår synd og døde som et stedfortredende sonoffer under Guds forferdelige vrede. Den beste takk og lovprisning vi kan gi Gud, er derfor å prise Ham for dette. Det kostet Gud Hans eneste Sønn for å frelse oss. Ja, mer enn det: Gud måtte forbanne sin egen Sønn like ned i helvete. Det gjorde Gud av kjærlighet til deg og meg. Derfor kan vi ikke gi Gud større ære enn at vi takker og priser Ham for dette offer! 

Men hvorfor skulle israelittene år etter år gi offerdyr, når de likevel ikke kunne ta synden bort? Om dette sier Hebreerbrevets forfatter: ”Men ved ofrene kommer det hvert år en påminnelse om synder ” (10,3). Legg merke til at det står påminnelse om synder! 

Israelittene skulle altså igjen og igjen gi geitebukker, lam og oksekalver som et offer til Gud for å være sikker på at deres synd ikke ble glemt! 

Når en har begått en synd, har en aller mest lyst til å glemme den. Og aller best ville det være om Gud også kunne glemme den. Det er galt nok at blod av okser og bukker ikke kan ta synden bort. Men det er da å helle salt i såret om en skal gi disse offer, simpelthen for at synden ikke skal bli glemt! 

Det er en forståelig innvending. Tingene faller på plass når vi forstår at dyreofrene tjente et formål: De skulle peke fram mot det ene gyldige offer. I kapittel 9,10 sier Hebreerbrevets forfatter om ofrene: ”Sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad er dette kjødelige forskrifter som er pålagt inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk.”. Ofring av dyr var fra starten tenkt som noe midlertidig. De var bare gyldige inntil det kom noe som var bedre. 

Templet i Jerusalem var i virkeligheten bare en etterligning og ”en skygge av den himmelske” helligdom, sier samme forfatter i kap. 8,5. Alt det vi leser om i Moseloven er skygger eller bilder av det som skulle komme med Jesus. Ja, hele Det gamle Testamente skal leses som løftet og som avspeiling av noe som skal komme engang. 

Og så fortsetter Hebreerbrevets forfatter i kap 9,11-12: ”Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme ... Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning. ” 

Ofringene i Det gamle Testamente peker fram mot det endelige offer, det rette offer. Samtidig minner disse ofringer av dyr israelittene om at de er syndere. At ofringene gjentas gang etter gang og år etter år, viser Israels folk at i virkeligheten fjernes ikke deres synd ved hjelp av disse offer. For om synden virkelig ble fjernet, behøvde en jo ikke å gjenta ofringene. Men når de skal gjentas for hver ny synd, kan en aldri vite om en har gjort nok, om en har mer synd som en også må ofre for. Og denne usikkerheten er nettopp Guds hensikt. Dermed forteller Han israelittene at samme hva de gjør, så er det aldri nok. Om de så gjør alle ofringer etter boken og holder alle sabbater og alle spiseregler, så blir det aldri godt nok. 

Men samtidig peker ofringene fram mot det ene gyldige offer. Moseloven forkynner om Ham som skal komme. Det er i sin helhet hva Det gamle Testamente gjør. Det peker på Ham som i en person skal være konge, profet og prest, ja, mer enn det. Han skal selv være det sonoffer som yppersteprest, og bringer soning for alle synder. 

Se Guds Lam! 

Dessverre var det bare en rest i Israel som leste GT slik. En av dem var Døperen Johannes. Da han så Jesus, pekte han på Ham og sa: ”Se der Guds lam som bærer verdens synd!” (Joh1,29). 

Hvor hadde Johannes lest det? 

Det er fristende å svare med et motspørsmål: Hvor hadde Johannes ikke lest det? For hele Det gamle Testamente vitner slik om Jesus. 

I Jes 53 leser vi profetien om Herrens lidende tjener: ”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred ”(v 5). 

Det er Herrens vilje å knuse ham, hører vi, og gjøre ham til et skyldoffer (v 10). Slik bringer denne tjener rettferdighet til de mange, i det han bærer deres synder (v11). Selv var han ikke en synder, men han bar de manges synd og gikk i stedet for syndere (v12). 

Engang var en etiopisk hoffmann på vei hjem etter et besøk i Jerusalem. I sin hestevogn leste han Jes 53. Men han forstod ikke hvem det handlet om. Så kom evangelisten Filip ham til hjelp. Det står at han ”forkynte evangeliet om Jesus for ham ”(Apg 8,35). Dette gjorde Filip ut fra Jes 53, og så forstod hoffmannen det. Han sa: ”Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! ” (Apg 8,37). Han forstod at det var Guds egen Sønn som måtte dø som skyldoffer for andres synd. 

”Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham ” (Jes 53,6). Derfor ble Han ”plaget, slått av Gud og gjort elendig ” (v 4). Han ble ikke bare rammet av synden eller av Djevelen, men av Gud! Slik handler den hellige Gud med syndere. Denne tjener var ikke selv en synder: ”Han som bar manges synd ”(v 12). Han døde altså for andres synd. Jesus ble en ”syndebukk.” 

På denne måte forklarer Jes 53 for oss hvordan Gud skal forstås: Gud legger menneskenes synd over på en stedfortreder. Når det er gjort, står denne stedfortreder foran den hellige Gud som den største synder i verden, ja, som den eneste synder. Han står foran den himmelske Dommer som Peter, fornekteren, Paulus, forfølgeren, gudsbespotteren og voldsmannen, David, horkaren, synderen som spiste av eplet i Paradis, røveren på korset, kort sagt: Han står for Gud med alle menneskers synd på sine skuldre. Og da kan en ikke undres over at Guds forferdelige vrede hagler ned over denne synder. Gud straffer en stedfortreder. Gud sender Jesus i helvete i stedet for deg og meg. 

Forsoning i Bibelen er derfor først og fremst stedfortredende lidelse av straff!

Det er meget viktig at vi holder dette klart, for det benektes fra stadig flere sider i dag. Både bibelkritiske teologer (den kirkelige venstrefløy) og mange såkalte evangelikale (den kirkelige høyrefløy) benekter eller betviler at forsoningen er stedfortredende lidelse av straff under Guds vrede. Men dette er hovedsaken i den bibelske forsoningslære. 

Djevelen er beseiret 

Det er også mer å si om forsoningen i følge Bibelen, ikke minst dette at Jesus kjempet med å beseire Djevelen og alle onde makter. Det hører med til en sann og fulltonende lære om Jesu forsoningsverk. Jesus har befridd oss både fra skylden og fra Djevelen. Paulus sier at ”Han ( Gud) avvæpnet maktene og myndighetene” (Kol 2,15). Det er de onde åndsmakter Paulus tenker på her. De ble avvæpnet da Jesus døde på korset. Det tydeligste resultat av dette er misjonen. Inntil Jesus døde for våre synder, var Djevelen ”denne verdens fyrste.” Jesus sier: ”Nå skal denne verdens fyrste kastes ut ” (Joh 12,31). Det sa Jesus med henvisning til sin død på korset (12,33). Da Jesus døde for oss, ble Djevelen kastet ut. I denne verden er Djevelen fortsatt virksom, men slett ikke på samme måte som før Jesus beseiret ham på korset. 

Til da hadde Gud bare et ganske lite folk ved Middelhavets østlige bredde: Israels folk. Utenfor dette folk var det i århundre bare ganske få som kjente Gud. De fleste var bundne av Djevelen. De var ” uten håp og uten Gud i verden ” (Ef 2,1; jf. Gal 4,8). Slik var det og for våre forfedre i Norden. Men siden Jesu første komme til jorden for to tusen år siden, har Hans sendebud kunne gå til verdens ende. Og over alt der de er kommet fram, er Djevelen blitt bundet og kastet ut av menneskers liv. 

Slik var det ikke før Jesus kom. Hvorfor ikke? Jo, fordi Djevelen satt som fyrste over de fleste land og folkeslag. Han var ”denne verdens fyrste.” Han holdt mennesker nede ”i trelldom” (Heb 2,15). Men da Jesus på korset avvæpnet Djevelen og jaget ham ut, ble hans makt over denne verden brutt. Jesus har med sin død gjort Djevelen maktesløs (Heb 2,14), så Jesu disipler kan reise ut i verden og kaste Djevelen ut av menneskers liv. Det er det som skjer, når våre misjonærer forkynner for mennesker, som går fra mørke til lys. Jesu seier over Djevelen på korset er altså en avgjørende forutsetning for verdensmisjonen. Denne seier hører med til læren om forsoningen. 

Løskjøpt fra lovens forbannelse 

Men hovedsaken i forsoningen er likevel den stedfortredende lidelse av straff under Guds vrede. Jesus dør som et sonoffer idet Han bærer både synden, vreden og straffen. Da Jesus hang på korset, var Han forbannet av Gud. Paulus sier det slik: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss”(Gal 3,13). Har du hørt det? Guds evige Sønn ble forbannet av sin Far for din skyld! Gud senket sin egen Sønn ned i helvete for din skyld! Og Jesus gikk frivillig inn under dette av kjærlighet til deg. Tenk, for en kjærlighet! 

Sitatet fra Martin Luther ovenfor er en kommentar til dette verset: Jesus ble forbannet av sin Far, fordi Han bar på din og min synd. 

Da Jesus døde, ga Gud selv et tegn på at Han aksepterte dette offer for menneskenes synd. Vi leser: ”Forhenget i templet revnet i to ovenfra og ned ” (Mat 27,51). Det forheng som hindret syndere å gå inn til Gud, ble fjernet ovenfra. Gud rev det selv i to for å vise oss at adgangen nå er fri inn til det aller helligste. Gud har selv vist det med et tegn. Det tegnet skal gi oss frimodighet. Hebreerbrevets forfatter sier: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget” ( Heb 10,19 f.) 

Derfor skal du også tro at all din synd er sonet en gang for alle. Du behøver ikke bringe flere offer for synden. Hverken geitebukker eller gode gjerninger kan legge noe som helst til det som Jesus har fullbrakt. 

Alle dine synder både i fortid, nåtid og framtid er sonet og utslettet en gang for alle. I sitt Ord tilsier Gud deg alle dine synders nådige forlatelse for Jesu skyld. Og når han nå sier det til deg, så må du også tro det. Du kan ikke ære Gud på noen bedre måte enn ved å tro dette. Du kan heller ikke håne Gud mer enn å nekte å tro det. 

Ja, etter Jesu død på korset er det i virkeligheten bare en synd tilbake som kan fordømme deg. Det er at du ikke vil takke og prise Ham for Hans store offer. Tenk, Han gikk i døden og fór ned til dødsriket for deg, og så avviser du det! Det må du ikke gjøre! 

I stedet skal du takke og prise Jesus for at han bar all din synd. Han uttømte Guds vrede og Han utstod straffen for deg. Dermed beseiret Han døden og Djevelen for deg. For Hans skyld er du Guds barn og himmelarving. Du kan med frimodighet gå gjennom forhenget like inn til Gud og kalle Ham Far! Det sier Han selv i Bibelen. Så må du tro det og takke Jesus for Hans lidelse og død. Var det ikke for den stedfortredende lidelse av straff, så måtte du selv bære din synd, og så var Djevelen fortsatt denne verdens fyrste. Men ved tro på Jesus går du over i et rike hvor Djevelen er avvæpnet, gjort maktesløs og kastet ut. Dette gjelder fordi din synd er blitt fjernet. Slik ser Gud deg som tror på Jesus. Du er uten synd, og Djevelen har ikke lenger krav på deg!