”Far! Om du vil, da la denne kalk gå meg forbi. Dog, skje ikke min vilje, men din.” (Luk 22,42)
I går så vi på selve Getsemane - bønnen: La denne kalk gå meg forbi! I dag vil vi se på tilføyelsen: ”Skje ikke min vilje, men din!”
Dette er ikke et betydningsløst anheng. I dette ord ligger selve seieren. Ja, på denne tilføyelse hviler hele slektens frelse. Uten denne bønn ville korset bare ha vært en galge, Golgata ikke annet enn en navnløs, glemt haug utenfor Jerusalem, Jesu liv ingen løsepenger for den arme, fangne slekt.
Jesus måtte gjennom Getsemane. Uten Getsemane ville Golgata ikke ha blitt soningsstedet. Jesus kunne ha vært grepet i nattverdsalen, og mot sin vilje ført til ypperstepresten og til Pilatus, blitt hudstrøket og tornekronet og til sist korsfestet og drept, - uten Getsemane - seieren ville det hele ha vært uten verdi, og verden like ufrelst.
Også når det gjelder dette, kaster ordet i Heb 5 et underlig lys for oss inn over Jesu sjeleliv.
Etter at sjeleangsten er beskrevet, som en kamp under sterkt skrik og tårer, under bønner og nødrop, føyes det til (v. 8 – 9): ”… og således lærte han, skjønt han var sønn, lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.”
Også Jesus måtte lære noe, skjønt han var Guds Sønn: han måtte lære lydighet. Jesus hadde aldri vært ulydig. Fra fødselen av var han uten synd. Men hans medfødte uskyld måtte bli bevisst, ervervet helliget; og det skulle livets harde skole lære ham. Også for Jesus var hver dags oppgaver og prøvelser en lekse, - en prøve som han alltid besto, men som ble hardere etter som han kom nærmere korset, - og som når sitt forferdelige høydepunkt her i sjelekampen i Getsemane, med døden for sine øyne og den bitre kalken i sin hånd. Her er den siste og avgjørende lydighetsprøven, - av denne prøve avhenger hele verdens frelse. Hvis han her blir fullendt i lydighet, blir han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Det som den første Adam har forbrutt ved sin ulydighet, det skal nå den annen Adam bøte med sin lydighet. Ulydigheten i Edens hage kan bare sones ved lydigheten i Getsemane hage. (Rom 5, 19.)
”Han er i sin ferd” – inntil langfredag natt – ”funnet som et menneske,” – som et fullkomment menneske i lydighet. Nå kommer den siste prøve: Vi kan ennå gå dypere ned; vil han fornedre seg selv og ”bli lydig inn til døden, ja korsets død!” (Fil 2, 8.)
Dette er innsiden av Getsemane – kampen. Her øyner vi litt av dybdene i Jesu sjelekval. Men her ser vi også den vidunderlige seier: vi ser hvordan den bryter fram og til sist ganske får makten. Første gang Jesus ber, er bønnen om å slippe kalken det egentlige, mens ordene om Faderens vilje bare er en tilføyelse. (Se Mat 26.) Annen gang er tilføyelsen blitt hovedsaken og hans egen bønn nesten utelatt: ”Kan ikke dette gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje.” Og da han tredje gang kommer tilbake fra bønnen, er seieren vunnet. Nå er hans egne ønsker drept. Nå er Faderens vilje og verdens frelse alt. Nå er offeret brakt. Det utføres siden på Golgata; men det bringes her i Getsemane. Nå er verdens frelse sikret. Nå går han med løftet panne lidelsen og forræderen i møte; nå bøyer han villig ryggen under svøpeslagene og nakken under korset. Nå er han fullendt i lydighet og blir opphav til evig frelse for hver den som tror.
(Fra ”Med Ham til Golgata”. Kapittel 4 side 19 – 21. Nye Luther Forlag 1974, 10. opplag 1991.)