Jesus Kristus utvalgte tolv disipler til å være med ham og forkynne at Guds rike var kommet nær. I Mat 10,2-4 står navnene til disse. Først nevnes Simon som kaltes Peter og til slutt er Judas Iskariot nevnt med tilføyelsen ”han som forrådte ham” (se også Mark 3,19; Luk 6,16).
Judas var kasserer for apostelflokken. Men pengekjærhet så ut å ha vært den store svakhet ved hans karakter. I Joh 12 fortelles det om da Jesus og hans disipler seks dager før påske kom til Betania der Lasarus bodde. Der ble det holdt et festmåltid for Jesus. Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter og tørket hans føtter med sitt hår.
Judas Iskariot reagerte negativt på denne handlingen og bruken av så mye penger og sa: ”Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?” (v. 5). I vers 6 forteller så apostelen Johannes at det ikke var på grunn av at de fattige lå på Judas sitt hjerte, men fordi han var en tyv som tok av det som ble lagt i kassen.
Hans pengekjærhet førte også til at han forrådte Jesus. I Mat 26,14-16 fortelles det at han gikk til yppersteprestene og tilbød å utlevere Jesus til dem. De ga han 30 sølvpenger for oppgaven. ”Fra da av søkte han anledning til å forråde ham.”
Selv om Judas Iskariot hadde avtalt med yppersteprestene om å utlevere Jesus til dem, gikk han sammen med Jesus og de andre disiplene som om ingen ting hadde hendt.
Jesus hadde også tidligere avslørt at en av disiplene skulle forråde ham. Etter Simon Peters bekjennelse om at Jesus hadde det evige livs ord og var Guds hellige (Joh 6,68-69) svarte Jesus og sa: ”- Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel.” (v. 70)
I vers 71 får vi vite at Jesus talte om Simon Iskariots sønn. ”For det var han som skulle forråde ham, enda han var en av de tolv.”
I Joh 13 fortelles det at Jesus og disiplene holdt måltid sammen før påske. Da hadde allerede djevelen inngitt i hjertet til Judas at han skulle forråde ham (v. 2). Jesus visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han at ikke alle var rene (v. 10). Men for at Skriften skulle oppfylles, sier Jesus og fortsatte: ”han som eter sitt brød med meg, har løftet sin hæl mot meg.” (v. 18) Jesus ble så rystet i ånden og sier: ”En av dere kommer til å forråde meg.” (v. 21)
Disiplene forsto ikke hvem han snakket om, og de ble rådville og spurte hvem det var. ”Jesus svarer: Det er ham som jeg gir det brødstykket jeg nå dypper. Han dypper stykket, og tar og gir det til Judas, Simon Iskariots sønn.” (v. 26)
Etter at Judas hadde fått stykket: ”fór Satan inn i ham. Jesus sier så til ham: det du gjør, gjør det snart!” (v. 27)
Nå var alt håp ute for Judas. Jesus hadde flere ganger prøvd å vekke hans samvittighet mot det som han tenkte å gjøre. Djevelen hadde inngitt den tanke i hans hjerte om å forråde Jesus, men Judas kunne avvist den tanken. Det gjorde han imidlertid ikke. Følgelig overtok nå Satan hele hans personlighet. Han var ikke i stand til å stå imot, for den vonde styrte nå hans liv mot forræderiet og undergang. Han forlot lyset, Jesus, og ble fanget av den vonde i mørkets fortvilelse og håpløshet. Han forlot det evige livs kilde og ble blindet av ”denne verdens gud” som fører folk i fortapelsen.
Etter at Jesus hadde vært for seg selv i bønn i Getsemane, talte han til sine disipler om at Menneskesønnen skulle snart overgis i synderes hender (Mat 26,45). Da kom Judas sammen med yppersteprestene og folkets eldste, og etter avtale ga han Jesus et kyss.
Men Jesus talte vennlig til Judas og sa: ”Venn, hvorfor er du her?” (Mat 26,50) Deretter tok de Jesus til fange og førte ham bort.
Senere da Judas så at Jesus ble domfelt, angret han det som han hadde gjort. (Mat 27,3) Han gikk til yppersteprestene og de skriftlærde med de tretti sølvpengene og bekjente at han hadde syndet ved å forråde Jesus. Men de brydde seg ikke om det og mente det var hans egen sak, ikke deres. Da kastet Judas sølvpengene inn i templet og gikk bort og hengte seg. Judas angret og erkjente sin synd, men han vendte seg ikke til Gud med sin synd. ”Denne verdens gud” hadde forblindet han slik at han så ikke noe lys lenger, men mørket omga han på alle sider. For å komme ut av det forferdelige mørke, tok han sitt eget liv uten å tenke på at han en dag skulle gjøre regnskap for Gud.
Guds ord sier: ”For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.” (2 Kor 7.10) Apostelen Peter fornektet Jesus tre ganger, men det førte ikke til død. I Mat 26,75 leser vi: ”Da mintes Peter Jesu ord, at han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bittert.” Tenk at Peter fornektet sin Frelser og Herre tre ganger og på den måten falt i synd.
Det ble kjøpt en åker for de tretti sølvpengene. Denne åkeren skulle brukes til gravsted for fremmede og ble kalt Hakeldama, det betyr ”Blodåkeren”. ”For det står skrevet i Salmenes Bok: La hans bosted bli øde, og la ingen bo der!” (Apg 1,20)
Minne etter Judas er en gravplass (”Blodåkeren”) og et forspilt liv. Jesu Kristi liv, stedfortredende død og oppstandelse ble til ingen nytte for ham, for denne verdens ånd forførte ham til en evig død.
Peter falt også i synd ved å fornekte Jesus. ”Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.” (Mat 10,33)
Men Peter angret og vendte seg til Gud, bekjente sin synd og fikk komme tilbake til samfunnet med Gud. Det var en bedrøvelse etter Guds sinn, men Judas sin bedrøvelse var en verdens bedrøvelse som førte til død, ja, en evig død uten håp om frelse.
Apostelen Peter ble en søyle i Guds tempel, mens Judas ble en hykler og bedrager som endte i mørket. Judas forlot sin tjeneste ”for å gå til sitt eget sted.” Det er fortapelsen. Etter en lang og trofast tjeneste led apostelen Peter martyrdøden i Roma og ble opptatt i herlighet til en uforgjengelig, uflekket og uvisnelig arv i himmelen.