Hvorfor konservative kristne blir skyteskive

Av Kjell Skartveit

Det har vakt oppsikt at avisen Vårt Lands redaktør Helge Simonnes har gått ut med kritikk av konservative kristne, eller fundamentalister, som han kaller dem. Selv synes han å trives bedre med sekulære mennesker, mennesker som vil at staten skal bygges på verdier som menneskerettigheter, toleranse og demokrati, det vil si tomhet.

Lesere av Stavanger Aftenblad opplevde nylig at avisens debattredaktør angrep kirken i Sandnes for dens syn på mennesker som lever i et homofilt samliv, mens den samme avisen, få dager etter, hadde en flere siders positiv reportasje om muslimer i Stavanger.

Samtidig reagerte også biskopen i Rogaland, Erling Pettersen, på holdningene til konservative kristne i Sandnes.

Selv inviterer biskopen gjerne muslimer til dialoggudstjeneste i Stavanger domkirke.

Noe har skjedd, når gudløse sekulære politikere og sekulære kristne foretrekker moderate muslimer fremfor konservative kristne, spørsmålet er hva.

Da Jesus Kristus sa at ”jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten meg”, var det ord som aldri før var blitt ytret. Det revolusjonerte menneskehetens forståelse av mennesket, Gud og resten av skaperverket.

Jesus Kristus, Guds Sønn, var blitt det vi er, for at vi skulle kunne bli det Han er. I Treenigheten ble sannheten, moralen og Guds uendelige kjærlighet åpenbart.

Guds vilje med mennesket var formidlet, og etter barnet i krybben ble verden aldri den samme. En ny tidsalder var startet; det var sannheten som var kommet til jord.

Kristendommens forkynnelse av sannheten gjaldt ikke bare veien til Gud. Den handlet også om forståelsen av moral og naturens orden, og det tok da ikke lang tid før både vitenskap og statsledere fikk en ny retning, inspirert av troen på et objektivt og fast utgangspunkt for tanke og natur. Og med det reiste middelalderens Europa seg på ruinene fra Romerriket, en ny grunnmur var lagt: Jesus Kristus.

Men noen ble provosert av troen på en åpenbart sannhet, og ønsket å fjerne den kristne tro fra stat og samfunn.

Under opplysningstiden ble det sekulære alternativet utmeislet, og med den franske revolusjon erfarte man hva det innebar. Staten skulle hente sin legitimitet nedenfra, fra folket, den religiøse åpenbaringen ble forkastet som et normativt utgangspunkt.

Opplysningstiden endte derfor opp med å se på kristendommen som et antikvert tankegods og en trussel mot menneskelig utvikling: Kristendommen var i strid med fornuften og krenket frihetsidéen.

Men det tok tid før de sekulære idéene gjennomsyret samfunnet. I den vestlige verden var den kristne troen så rotfestet at samfunnet klarte å stå i mot angrepene fra radikale politikere og intellektuelle.

Det var først etter Den andre verdenskrig at opplysningstidens idealer virkelig fikk påvirke samfunnsutviklingen. Man trodde man dyrket friheten, men det var det totale demokratiet som var i ferd med å vokse frem, for i det øyeblikk man fornekter sannheten, legger man grunnlaget for kravet om underkastelse av det totale jeg: mennesket som forventer å få alle sine valg godkjent og akseptert.

Statens moral ble nå summen av den enkeltes overbevisning, og ingen kunne si at det ene var bedre enn det andre, og når den sekulærliberale staten fikk som hovedoppgave å oppfylle innbyggernes ønsker og behov, gav det fort resultater.

I denne kampen finner vi både ateister og kristne, det som forener dem er avvisningen av en Gud-gitt moral som statens utgangspunkt.

Konsekvensene viste seg i møte med spørsmål knyttet til menneskeverd og samlivsetikk, og som professor Bernt T. Oftestad skriver i sin bok om den katolske kirke og det liberale demokratiet:

”På den ene siden er det nettopp i dets ideologiske rom at ”livet” har vunnet en seier gjennom ideen om menneskerettighetene og ved innsats i demokratiets ånd for menneskets ukrenkelige verdighet, uavhengig av rase, kjønn, religion, politisk mening etc.

På den annen side tilbakeviser demokratiet selv dette ”ja til livet” ved lovfestet rett til abort og en stadig tydeligere åpning for eutanasi i visse samfunn. Hvordan kan erklæringer om menneskerettigheter forenes med lovlig destruksjon av ufødt liv?”

Svaret er at et samfunn som ikke har røttene til individets frihet i sannheten, åpner opp for og til sist legitimerer ”dødens kultur”: Når flertallet finner abort moralsk akseptabelt, så er abort moralsk akseptabelt.

Det bør derfor ikke forundre oss at såkalte konservative statsråder i fullt alvor mener at menneskets kjønn kan avgjøres av den enkeltes følelser, og at det er statens plikt til å legge til rette for de samlivsformer innbyggerne måtte ønske.

Motstanderne, stort sett konservative kristne, blir et utålelig uroelement i et samfunn der moralen er individualisert, med et implisitt krav om å godta en ”sannhetspluralisme”, og med en tilhørende relativisme og agnostisisme.

Konservative kristne settes i samme bås som muslimske fundamentalister, ingen av dem tolker troen korrekt etter vår tids målestokk, konservative kristne fremhever nettopp sannheten, mens muslimske fundamentalister opptrer a-moralsk og voldelig. Moderate muslimer avviser vold når de blir spurt, og kristne og gudløse sekulære tror dem på deres ord. I et multikulturelt samfunn er det derfor naturlig at sekulære mennesker foretrekker moderate muslimer fremfor konservative kristne.

Sannheten avvises av sekulære og muslimer fordi den binder både mennesket og Gud. Når Jesus sa at han var sannheten, var det for å vise at Gud var bundet av sin egen natur; kjærligheten.

Kjærligheten forutsetter frihet hos den man elsker, men det kan ikke islams Allah akseptere, eller som den kjente svenske teologen Stefan Gustavsson skriver i boka ”Kristen med god grunn”:

”En gjerning er god eller ond bare hvis Allah sier den er det. Etikken er altså ikke forankret i hans vesen, men i hans vilje. Og Allah kan ville hva som helst, ettersom hans vilje ikke flyter ut av et definert moralsk vesen”.

Ettersom Allah er fullstendig allmektig, kan han ikke la seg binde, og begrepet sannhet blir dermed fremmed for ham. Troen på en allmektig gud gjør at muslimer aksepterer det som skjer som Allahs vilje, de mener han på forhånd tillater enhver handling, og avgjør selv om den er god. Enhver påstand om sannheten blir derfor like blasfemisk i islam som den er antikvarisk hos det moderne sekulære mennesket. Med det som utgangspunkt blir det langt lettere for sekulære å forstå og akseptere muslimer enn det er å akseptere konservative kristne.

Vestens sekulære ser ikke på islam som en fare, opplysningstidens menneske finner islams teologi og kultur fascinerende, de ser en gud som er like fri og allmektig som dem selv, derfor møtes de alle i kampen mot klassisk kristendom.

(Fra ”Dagen” 27.10. 2015. Med tillatelse fra forfatter.)