For et Guds barn må det alltid være en hjertesak at mennesker hører Guds ord og kommer til frelsende tro på Jesus. Men hvordan får vi forkynne det kristne budskapet på en slik måte at denne hjertesaken blir til virkelighet?
”For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.”
Slik sier Peter og Johannes som var opptatt av å forkynne frelsen i Jesus (Apg 4,20). Slik som det var på apostlenes tid, slik er det også i dag. Ønsket om å bringe frelsens budskap til mennesker er viktig for den kristne menighet. Det investeres mange timer, krefter og penger for at mennesker kan få høre evangeliets budskap til frelse. Lykkes vi så med oppgaven? Vi kan konstantere at det ennå finnes mange mennesker i vårt land som hører Jesus til. Forkynnelsen har hatt sin virkning. I generasjon etter generasjon har det vært mennesker som har tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. Guds ord har hatt gjennomslagskraft. Det er viktig at vi holder denne virkelighet fram for hverandre, så vi ikke mister motet i en tid hvor mange avviser det kristne budskapet, og hvor det også er mange som forlater troslivet. Det er alltid et betydelig antall mennesker som elsker Jesus og ønsker å leve sitt liv med ham. La oss hver dag glede oss over det og takke Gud for hans gjerning i hjertene.
Det er sant at den kristne menighet har krympet i antall de siste årtier, og det bør virke til ettertanke hos oss. Har vi skjøttet vårt kall på en god måte? Mange vil nok si at den kurven som går nedover i antall av troende i vårt land er et vitnesbyrd om at Guds folk har sviktet. Hører vi ikke for eks eksempel i Apostlenes gjerninger om mange omvendelser i den første kristne tiden, og at Herren hver dag la noen til menigheten som ble frelst? Kan kirkehistorien ikke vise en lang rekke av vekkelsesperioder rundt om i verden? Og hva med mange meldinger vi får i vår tid fra Syd-Amerika, Afrika og Asia om mennesker som begeistret tar imot Jesus, så menigheten vokser, og det må bygges nye kirker for å få plass til alle?
Det er ikke vanskelig å ramme en kristens samvittighet når det dreier seg om hans tjeneste. Hva har jeg egentlig fått utrette for Jesus? Hvorfor er det så lite frukter? Har jeg troens brann og nidkjærhet for sjelers frelse? Bruker jeg ikke altfor lite tid i bønn om vekkelse? Er jeg ikke en dårlig formidler av det kristne budskapet. Spørsmål som anklager meg, tårner seg lett opp. Vi er ikke tilfreds med oss selv, og vi skal da heller ikke slå oss til ro med tilstanden slik den er nå. Guds ord kaller oss til stadig å være på vakt og gjøre framgang i troens og tjenestens liv. Den kristne menighets ”tjenestetemperatur” skal være høy. Det er det ingen tvil om. Men det kan bli ødeleggende for vårt engasjement om vi setter likhetstegn mellom en høy tjenestetemperatur og mange nyomvendte. Så enkelt er det ikke. Da profeten Jonas endelig kom til rette med Herrens kall til ham og drog til Ninive og forkynte Guds ord, førte det til at mange ble omvendt. Av det kunne vi fristes til å tro at lydighet mot Herren er det samme som vekkelse. Men ser vi på livet til profeten Jeremia, forstår vi at sannheten er mye mer avansert. Ingen kan beskylde ham for manglende nidkjærhet, men han virket i en åndelig meget mørk tid, og det var få som vendte om. Eller tenk på Noah som Skriften kaller for ”rettferdighetens forkynner.” I årevis forkynte han Guds ord mens de bygde arken, men bare åtte personer lot seg frelse. Og det var ikke fordi det manglet innsats fra Noahs side. Selv ikke verdens største predikant, Jesus, fikk dratt alle inn i sitt rike gjennom sin forkynnelse. Da han engang hadde forkynt evangeliets ord om seg selv som livets brød, var det disipler som reagerte med å si at det var harde ord og ikke til å holde ut å høre på (Joh 6,60). Og mange forlot ham (v 66).
Det åndelige mørke var tett både på Noahs og Jeremia sin tid. Det fikk dem ikke til å la være. De lot seg ikke overvinne av mismot eller å gi opp. De virket under vanskelige kår for å utbre Guds ord til frelse og liv. De fokuserte ikke på tjenestens frukter eller mangel på frukt. De var opptatt av å følge Herren. Paulus opplevde både seier og nederlag i Ordets tjeneste, men samme hvordan det gikk, arbeidet han uforferdet videre. Det gjorde han fordi han visste noe helt avgjørende som han ga videre til menigheten i Korint med disse ord: ”Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren ” (1 Kor 15,58). At tjenesten er et slit, legger Paulus ikke skjul på. Men viktigst er det å holde fast på at det ikke er et forgjeves. Den som gir seg helt i arbeidet for Herren, skal vite at det aldri er forgjeves – i Herren!
”Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus.” Slik ble det sagt til høvedsmannen Kornelius om den forkynnelse han kort tid etter skulle høre av apostelen Peters munn (Apg 11,14). Det er ord som en kan bli frelst ved. Innholdet i Peters tale er kort samlet i Apg 10,43: ”Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.” Paulus sier: ”Vi forkynner Kristus korsfestet.” Ordet om korset skal være forkynnelsens sentrum (1 Kor 1,18- 23). Det ord er det frelseskraft i. Det må også vi være opptatt av å gi videre til mennesker i dag. Vi bestemmer ikke over resultatene. Vår oppgave er å stå til rådighet for Herren, som alene kan skape vekst. ”Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære ” (2 Tim 4,2). En kunne gjerne ha forventet at Paulus ville fortsette med å legge til: Så skal du se hvordan det ene menneske etter det andre kommer til omvendelse. Men han sier: ”For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr ” (v 3-4). Uansett hvordan tilhørerne reagerer, så skal det forkynnes, i tide og utide. Og Paulus sin oppfordring til Ordets tjenere er verd å legge seg på sinne: ”Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste ” (v 5).