Bibelen er en veldig jødisk bok, skrevet av jøder, i stor grad til jøder. Store deler av Skriften er samtidig jødenes historiebok - samt profetier om hva som har skjedd, og som skal skje både med jødene og andre mennesker i tiden som kommer. Den gjennomsnittlige bibelleser tenker neppe så mye over dette faktum. Men det var faktisk jødene som brakte evangeliet til hedningene og ikke motsatt. Jesus sa selv i samtalen med den samaritanske kvinnen i Joh 422: ”Frelsen kommer fra jødene”.
Et hovedspørsmål i den kristne urmenighet var ikke om jøder kunne tro på Jesus, men om en hedning kunne tro på ham uten å konvertere til jødedommen. Jesu offer på korset, vår nattverdfeiring og dåpen er eksempler på svært sentrale elementer i den kristne tro som er dypt grunnfestet i jødedommen og jødenes tradisjoner. Hele Messias-konseptet var og er dypt forankret hos jødene, lenge før noen annen fant på å benytte dette begrepet.
På denne bakgrunn er det veldig viktig at vi som kaller oss Jesu etterfølgere har et visst kjennskap til jødisk kultur og væremåte. Mange av oss er dessverre ikke vant til å lese Bibelen med jødiske briller. Dette gjelder også de tekstene vi normalt benytter i relasjon til vår julefeiring. Jeg vil gjerne få peke på noen få trekk i denne sammenheng. Mye av det jeg nevner er egentlig ganske åpenbart, men likevel er det gjennomgående ikke mye fokus på dette. Og jeg understreker at dette bare blir litt pirking i et stort og veldig spennende tema. Mitt håp og min bønn er at dette kanskje hos noen kan stimulere interessen for dette temaet.
Hovedårsaken til at dette momentet ikke blir tillagt særlig vekt i forkynnelsen, er etter mitt syn den ubibelske erstatningsteologien. På mange vis er det feil å kalle den for teologi, en mer korrekt betegnelse er erstatningsteorien, for det er kun en teori uten belegg i Bibelen. Den går i korthet ut på at i nytestamentlig tid er løftene som i gammeltestamentlig tid ble gitt til jødene og Israel, overført til den kristne menighet. I praksis har erstatningsteorien fått gjennomslag i store deler av verdens bekjennende kristenhet selv om det i noen tilfeller ikke sies spesifikt. Dette har hatt katastrofale følger, i første rekke at den kristne kirke har et stort ansvar for den historiske antisemittismen. Det er en plikt for alle oss som ønsker å ta Bibelen på alvor å gjøre noe med dette.
Jesus var jøde og han levde og virket i en jødisk kultur og kontekst, men referer til Mat 22,42 ff. hvor Jesu guddom kommer klart fram. Formelt sett var han jøde fordi han hadde en jødisk mor, referer også ættetavlene, samt Hebr. 7,14 hvor det står: ”For det er en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda…”. Han ble født blant jøder i Betlehem, vokste opp blant jøder i Nasaret, underviste blant jøder over store deler av Israel, men mye i de jødiske områdene i Galilea, og han døde og stod opp igjen i jødenes hovedstad Jerusalem.
Det står mye positivt om Maria, Jesu mor. Kanskje er vi så redde for katolisismen og har falt i den motsatte grøften hvor vi ikke gir Maria den plass hun har fortjent. Det står i Luk 1,38 om hennes reaksjon etter at engelen Gabriel hadde fortalt henne hva som skulle skje: ”Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.” Et slikt vitnesbyrd forteller om en kvinne som hadde et tett forhold til sin Gud.
Det står også flere ganger i Skriften at Maria gjemte ordene hun hørte i sitt hjerte og grunnet på dem. Det er veldig jødisk! Er det noen som i alle år har brukt tid og krefter på å studere og grunne på Skriftene, er det jødene. Det er et gjennomgangstema i store deler av GT, herunder i Salmene 1, 19 og 119. Jødene er bokens folk fremfor noen andre.
Marias lovsang som vi finner i Luk 1,46ff er også et mektig vitnesbyrd om Guds storhet og hvordan Han bruker enkle mennesker til å gjennomføre sine planer.
Det viktigste formål med Jesu fødsel var at han skulle dø. Han ble født for å dø, noe Maria fikk høre om tidlig.
Og Jesus var og forblir det eneste mennesket som selv har valgt å bli født. Han er den samme i dag som da han gikk her nede blant oss - Gud og menneske samtidig. Han kommer tilbake som Guds Sønn og som Menneskesønnen, men samtidig forblir han jøde. Han var fullt ut et fysisk menneske som oss, han var jøde og levde fullt ut som en ortodoks (praktiserende) jødisk rabbi. Han var en mann på lik linje med andre menn med alt det fører med seg. Herunder at han ble omskåret på den åttende dag, i tråd med den jødiske tradisjon og Guds påbud for alle mannlige jøder helt fra Abrahams tid. Denne skikken benyttes fortsatt av de aller fleste jøder, fordi de ønsker å ta Guds ord på alvor.
Vi kommer fort opp i vanskeligheter dersom vi ser bort fra dette. Jesus så i det ytre ut som enhver annen ortodoks jøde. Det er nærliggende for oss å gjøre Jesus til en av oss, hvor enn vi måtte bo i verden. I noen afrikanske land kan vi for eksempel se julekrybber hvor alle menneskene, inkludert Jesus, er mørkhudet. Og kanskje har noen hos oss julekrybber hvor personene har skandinavisk utseende. Alt dette kan jo være svært så søtt og bidra til å skape hyggelig julestemning, men i likhet med mye annet i vår tradisjonelle julefeiring, er det ikke bibelsk. I realiteten er det også usikkert om Jesus ble født i en stall.
Jesus var, er og vil alltid være jødisk. Derfor er det så ekstremt ulogisk og tragisk at den kristne kirke har vært et av Djevelens aller viktigste redskap i antisemittismens historie. Dersom vi tar dette nærmere inn over oss, burde det føre oss inn på kne for Herren hvor vi bønnfaller Ham om tilgivelse for denne enorme synd som er begått mot Hans folk gjennom mange generasjoner. Jeg undres virkelig på om vår kirke noen gang har tatt et skikkelig oppgjør med denne tragiske siden av vår historie? Ikke minst gjelder dette mange av de ekstreme uttalelsene Martin Luther kom med og som var viktige bidrag i Hitlers kamp mot det jødiske folk.
Vi skal også merke oss at budskapet om Jesu fødsel i utgangspunktet kun ble gitt til det jødiske folk. I Luk 2,10 forteller engelen om ” ... en glede for alt folket”. Men det er det jødiske folk dette er talt til. Så skulle det bringes videre også til hedningene slik gamle Simeon vitner om i Luk 2,31-32: ”… som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.” Det var jødene som forkynte evangeliet for hedningene og således etablerte den ikke-jødiske kristne menighet. For dette står vi alle i stor gjeld til det jødiske folk. Det står jo at dette skal bli til en herlighet for ditt folk Israel. Og det henger jo så sterkt sammen med Det gamle testamentet blant annet i Jes 42,6 og 49,6 hvor det står at jødene skal gjøres til et lys for hedningene.
Den messianske jøden David Stern har gitt ut en bibeloversettelse på engelsk som heter "The Complete Jewish Bible". Som navnet antyder deler han her ikke Bibelen i to hovedbolker, Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det er en komplett bok. Stern har et sted sagt: ”Hele Det nye testamentet oppfyller eller kompletterer Tanakh de hebraiske skriftene som Gud gav til det jødiske folk. Følgelig er Det nye testamentet uten Det gamle like umulig som andre etasje i et hus uten at man først har bygget den første etasjen. Og GT uten NT er like mangelfullt som et hus uten tak.”
I Sterns oversettelse kan vi lese verset i Joh1,14 som følger: "He became flesh and tabernacled among us."
Noe av det samme dukker opp via den greske teksten som også henviser til Løvhyttefesten (som på engelsk heter ”Feast of Tabernacle” og på hebraisk Sukkot), og løvhytten som ble bygget under denne festen. Løvhytten (hebraisk en sukkah som direkte oversatt betyr ”tok bolig”) er en kortsiktig og midlertidig bolig som blant annet skal minne folket om hvor kort og skjørt et menneskes liv kan være. Undertegnede har mange ganger vært med på å bygge løvhytter i Israel. Det er en god opplevelse. Ethvert menneske visner som løv og dør, det er et symbol på livets forgjengelighet. Samtidig er Løvhyttefesten en gledefest. Gud pålegger faktisk det jødiske folk å være glade under denne høytiden (3 M 23,40). Og noen mener at det ikke er usannsynlig at Jesu fødsel og førstelevedager fant sted i en slik løvhytte (sukkah) under Løvhyttefesten.
Dette bringer våre tanker tilbake til det gammeltestamentlige tabernakelet, stedet hvor Gud på en særlig måte åpenbarte seg for det jødiske folk. Og tabernaklet ble som kjent senere erstattet av tempelet som Salomo bygget i Jerusalem. Kjernen i tempelet var Det aller helligste hvor prestene virket. Herren hadde gitt jødene svært presise tegninger for hvordan tabernakelet skulle bygges og jødene gjorde nøyaktig slik de hadde fått beskjed om da det ble bygget. Sakarias, døperen Johannes’ far, gjorde tjeneste i templet da han fikk budskapet fra engelen Gabriel om at han skulle få en sønn. (Luk 1).
Tabernaklet gir oss svært mange paralleller til Jesu virke på jord og hans soningsverk på Golgata. Jesus brakte guddommelighet til menneskeheten og førte menneskeheten sammen med guddommeligheten. Fordi han ville føre Gud til oss og oss til Gud. Et av de omlag 100 navn som er gitt Jesus i Skriften er Immanuel som betyr ”Gud med oss”. Dette var jo opprinnelig Guds plan slik vi leser om det i begynnelsen av 1 Mosebok. Men syndefallet ødela forholdet mellom Gud og menneske. Gud begynte imidlertid umiddelbart på en redningsplan ved å inngå en pakt med Abraham og senere med Israel. Hebreerbrevet har mye om dette temaet, og dette brevet har også ganske så treffende blitt kalt for Det nye testamentets Mosebok.
Vi finner også igjen dette opprinnelige tette forholdet mellom Gud og mennesker i slutten av Åp 21,3-4, og her er forholdet fullstendig gjenopprettet.
Immanuel er et jødisk navn, uten at vi vanligvis tenker nærmere over det. Alle jødene vi møter i Skriften hadde i utgangspunktet jødiske navn, men vi har i våre bibeloversettelser via den greske grunnteksten (noen forskere mener at deler av NT opprinnelig kan ha vært skrevet på hebraisk eller arameisk) gjort dem mer tilgjengelige for vårt språk. Det er i og for seg ikke noe galt i dette, Jesus har jo bedt oss om å spre evangeliet til alle mennesker. Men vi må aldri fortie eller glemme det jødiske fundamentet for vår kristne tro. Jesus snakket ikke gresk. De lokale språk var arameisk og hebraisk. Det korrekte navn på Guds Sønn er Yeshua, som betyr ”Han vil frelse”. Det er jo en hel preken i seg selv! Det var derfor Jesus kom. Vi synger så fint i en kjent sang: ”Hva ingen andre i verden kunne; det både ville og kunne Han”!
På norsk kunne vi i prinsippet like gjerne kalt Yeshua for Hans eller Per, som Jesus. Og språklig sett er det ikke riktig å si at Jesus betyr ”Han vil frelse”, men det er jo det som er tolkningen av Jesu hebraiske navn.
Vi finner noe av det samme hva angår det hebraiske Messias (hebraisk Mashiach) som betyr ”Den salvede”. Dette har vi ofte via det greske språk oversatt med Kristus. Men vi skal merke oss at Messias har en veldig positiv klang i jødisk kultur og tradisjon, mens Kristus er forbundet med noe veldig negativt som følge av de kristnes omfattende historiske jødeforfølgelse.
Jesu mor het Miriyam, ikke Maria, Josef var Yosef (i Mat 1,20 referert til som ben David, eller Davids sønn – selv om dette utrykket i hovedsak er en messiansk betegnelse som oftere ble brukt om Jesus selv), Simeon og Anna Fanuelsdatter i tempelet het egentlig Shim’on og Hannah Bat-P’nu’el.
Jesus ble kalt Jødenes konge da han ble født og da han døde. Samtidig som han selv sier at hans rike ikke er av denne verden, sier Bibelen at hans Far (Gud) er universets konge. Og konge er Han - over alt og alle, selv om det kanskje ikke alltid så slik ut, da han vandret her nede på jorden. Hemmeligheten er at han var menneske og Gud samtidig, noe som gav ham kongetittelen og en autoritet som ikke kan sammenlignes med noen andres.
For øvrig står det også at Herodes var konge over jødene – eller konge i Jødeland (Luk 1,5), noe som understreker jødenes sterke stilling i dette området. Om Herodes’ sønn Arkelaus heter det i Mat 2,22 at han var konge i Judea (ikke på Vestbredden som Judea og Samaria ofte benevnes i våre dager. Judea eller Juda benyttes for øvrig flere ganger i begynnelsen av Mat 2.)
På denne bakgrunn blir det jo helt meningsløst og en grov løgn når en del ledende personer blant palestina-araberne, hevder blant annet i regi av FN at jødene ikke har noen historiske røtter i dagens Israel, at det aldri har eksistert noe tempel, at Vestmuren eller Kotel bør være en del av Al-Aqsa moskeen og at Jesus var den første ”palestiner”. Dessverre skorter det øyensynlig både på vilje og evne til å ta et oppgjør med alle disse løgnene. Et hederlig unntak er Terje Rød Larsen som var sentral under inngåelsen og oppfølgelsen av Oslo-avtalene. Han har flere ganger sagt at ”Yassir Arafat var en notorisk løgner, han løy hele tiden.”
Det nye testamentet kaller ikke Det lovede land for Palestina (det var et navn romerne benyttet noen år senere), men Eretz Israel (noen steder også Eretz Judea), eller Israels land.
Jesu ættetavle var forutsagt i GT - Mat 1,1 ff følger dette oppsettet nøye med blant annet Abraham, Isak, Jakob, Juda, Isai, David og Serubabel. Og her nevnes også fire kvinner: Tamar, Rahab (skjøgen i Jeriko), Rut, Urias hustru (Batseba) og Maria, Jesu mor. Det er nesten som vi ser jødenes historie flimre foran øynene våre når vi leser alle disse navnene! Samtidig skal vi merke oss at flere av disse kvinnene i utgangspunktet ikke var jødiske. Likevel er det svært få opplyste jøder, selv blant de ultra-ortodokse som, i den grad de er opptatt av dette spørsmålet, vil hevde at Jesus ikke var jøde. (Jeg går ikke inn på bakgrunnen for at den ættetavlen som står omtalt i slutten av Luk 3 er ulik den som står i Mat 1.)
Et annet av de sentrale navn som benyttes om Jesus er ”Fredsfyrste” (Jes 9,6). På engelsk blir det ”Prince of Peace” men det blir enda riktigere om vi sier ”Prince of Shalom”, for det betyr ikke bare fred (eller fravær av krig), men innebærer også harmoni, velvære, integritet, sikkerhet, fremgang, fullstendighet og helse. Når vi møter mennesker i vår kultur sier vi ofte: Hvordan står det til? Den hebraiske varianten er ofte: ”Mah shalomkah?” som betyr noe slikt som ”Hvordan står det til med ditt shalom”? Det er også dette shalom-begrepet som vi implisitt finner i slutten av den aronittiske velsignelsen i 4 M 6,26: ”Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.” Det innebærer altså noe langt mer omfattende enn det vi vanligvis forbinder med ordet ”fred”. Og det er alle disse fredsaspektene som ligger innebygget i den fred Gud tilbyr oss syndige mennesker gjennom Yeshua Mashiach!
Dette er mye omstridt blant de som har studert temaet. I det minste er det bred enighet om at vi ikke kan si med sikkerhet at Jesus ble født 25. desember. Men nyere forskning peker stadig sterkere hen på at Jesus ikke ble født i desember måned, men at hans fødsel fant sted under eller i forbindelse med den jødiske Løvhyttefesten, som jo er en av de tre store jødiske høytider. De to andre er Pesach eller påsken og Shaveout eller pinsen.
Løvhyttefesten feires i september/oktober hvert år. Det faktum at Jesus med stor sannsynlighet ble født under Løvhyttefesten, kan vi regne oss frem til ved å ta utgangspunkt i døperen Johannes' far, Sakarias’, tjeneste i tempelet og de presteskift som var foreskrevet i Moseloven. Dette tidspunktet var også forutsagt i Skriften hos profeten Sakarja. Det faktum at hyrdene var ute og passet på sine sauer henleder også det rent tidsmessige mot høsten for da var vanligvis lite sauer ute i desember måned fordi det da var vinter og relativt kaldt.
Men den kristne kirken, det vil si den katolske kirken, fant tidlig ut at de måtte fjerne seg fra sine jødiske røtter. Derfor var det hensiktsmessig å transformere en hedensk fest på den tiden da dagene var kortest. Egentlig var det en solfest som ble til en kristen høytid. Denne svært hedenske feiringen (preget av mye mat, drikke og seksuelle orgier) var svært innarbeidet og fryktelig vanskelig å fjerne for dem som ville innføre kristendommen. Men da gikk det som det ofte går: "If you can't beat them, join them" (”klarer du ikke å beseire dem, så er det bedre å slå deg sammen med dem”). Julen var i utgangspunktet en tvers igjennom hedensk høytid, så ble den i stor grad omgjort til en katolsk høytid. I våre dager er den en blanding av litt av hvert, men mange steder er den som kjent ekstremt kommersialisert.
Slik kan vi med god grunn hevde at det vi egentlig rent tidsmessig feirer i julen er Jesu unnfangelse, for det var omlag da den skjedde. Jesu unnfangelse er jo på mange vis et mye større under enn hans fødsel. Det har aldri noensinne hendt, hverken før eller siden, at et guttebarn har blitt unnfanget hos en jomfru (men det finnes eksempler på at jentebabyer har blitt unnfanget i jomfruer). Og det viktige er selvsagt at den guddommelige unnfangelsen resulterte i en relativt vanlig menneskelig fødsel. Det er også verdt å merke seg at på tross av det feilaktige tidspunktet, er det ingen annen historisk fødsel som feires mer enn Jesu fødsel. Det viktigste er jo at Han ble født! For øvrig er det en del som tyder på at Jesu unnfangelse fant sted under den jødiske høytiden Hannukah – som er en lysfest som vanligvis feires i første halvdel av desember måned. Og det er jo slett ikke utenkelig at Han som kalte seg Verdens Lys, Joh 8,12, ble unnfanget under den store jødiske lysfesten Hannukah.
Dersom vi tenker litt nærmere igjennom de jødiske høytidene rundt Løvhyttefesten, blir det jo enda større og mer meningsfylt at Jesus valgte å bli født da. Det begynner med jødisk nyttår, Rosh Hashanah, som er en ransakelsesfest hvor det viktigste spørsmålet er om mitt navn er skrevet i Livets Bok. Jeg har selv sett at bussene i Jerusalem på denne tiden kjører rundt med følgende ”reklamebanner”: ”Har du fått ditt navn skrevet inn i Livets Bok”?
Ti dager senere kommer Yom Kippur, Den store forsoningsdagen, hvor svært mange jøder faster i 25 timer. Deretter kommer Løvhyttefesten, som feires til minne om Guds trofasthet under jødenes ørkenvandring fra Egypt til Det lovede land, Israel. Som nevnt er det en del som tyder på at Jesu fødsel fant sted i en løvhytte (og kanskje ikke i en stall) og at han ble fysisk omskåret på den siste dagen i Løvhyttefesten, Toraens gledesdag eller Simchat Torah. Da er det stor glede og det danses i gatene i Israel med Torah-rullene høyt hevet i luften.
De jødiske høytidene er nærmere omtalt blant annet i 3 M 23. Hannukah-feiringen er ikke nevnt blant de jødiske høytidene i GT, men det er en åtte dager lang høytid hvor man feirer gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter at makkabeerne hadde inntatt byen i år 164 f.Kr. Tempelet hadde da blitt vanhelliget av mennene til kong Antiokos IV Epifanes. De hadde blant annet reist et Zevs-alter i tempelet, innført ofring av svin og forbudt tradisjonell, jødisk religionsutøvelse.
Da jødene hadde renset templet og skulle gjeninnvie det, ville de blant annet tenne den syv-armede lysestaken, menoraen, som skulle brenne dag og natt. Da oppdaget de imidlertid at det kun fantes lampeolje for én dag, mens de trengte åtte dager for å fremstille ny, innviet olje. Lysene ble tent og så skjedde det under at Gud lot dem brenne i de nødvendige åtte dager.
Dette minnes jødene i dag ved å brenne lys i den åttearmede hanukka-staken, som kalles for ”hanukkia”. Det er sannsynlig at vår skikk med adventsstake kommer herfra.
På denne bakgrunn kalles Hanukkah også for tempelvielsens fest og den står omtalt i Joh 10,22.
Videre vet vi at Jesus, i tråd med de eldgamle profetiene, ble født i Betlehem i Davids by. ”Bet” betyr senter og ”lehem brød, følgelig blir det ”brødsenter”. Jesus kalte seg selv ”livets brød” (Joh 6,35), og det harmonerer godt med den egentlige betydningen av hans fødested.
Det står ikke noe sted at de var tre vise menn, men de hadde med seg tre ulike gaver. Kanskje bidro disse gavene med å finansiere flukten til Egypt? For i utgangspunktet var Josef og Maria fattige. Det forstår vi av det lille offeret de kom med da renselstiden var over (Luk 2,24).
Vi hører ofte at de vise menn var hedninger, for eksempel babylonske stjernetydere, men det er høyst tvilsomt. Dette er nok et bevis på at vi hedninger har et behov for at også vi skal være representert i julebudskapet. Noen har også hevdet at det var tre konger som kom fra Østerland, men det står det heller ingenting om. Mest sannsynlig var de vise menn jøder som ikke hadde vendt tilbake til Israel etter bortføringen til Babylon. De kjente sin Bibel og visste sikkert hva Bileam sa i 4 M. 24,17 om en stjerne som skulle stige opp fra Jakob. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud talte til dem, både gjennom astronomiske fenomener og gjennom drømmer. Hvorfor skulle de ellers lete etter jødenes konge om de ikke selv var jøder?
Dette er en gjennomgangsmelodi gjennom hele NT. Gud er opptatt av at han er til å stole på. Jesus formidlet det samme prinsippet, han sa endatil at hver tøddel Gud hadde lovet skulle bli oppfylt. Det er dette Den nye pakt dreier seg om – å oppfylle det som Gud hadde åpenbart for det jødiske folk gjennom loven og hos profetene (se Jer 31,30-34). I Mat 1,22 står det: ”Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten.”.
Matteusevangeliet må betegnes som det av de fire evangelier som best kommuniserer med det jødiske folk. Her vi finner flest paralleller til GT. Og vi merker oss at til og med kong Herodes hadde tillit til Skriftene. ”Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født.” (Mat 2,4). Herodes var jo formelt jøde (hans forfedre antas å ha konvertert til jødedommen), men hans livsstil og virke som konge undergravde i stor grad hans jødiske identitet.
Dette med profetiene stod også sentralt i Sakarias’ profetiske tale i Luk 1,67ff. Dette er et fantastisk avsnitt som løfter fram Guds evige plan og formål med det jødiske folk. Blant annet sies det i vers 69: ”Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,”
Uttrykket ”frelsens horn” inneholder flere jødiske elementer: (i) Tenk på væren som hang fast i kjerret og ble ofret i stedet for Isak. (1 M 22,13), (ii) hornene på tabernaklet, (iii) hornet som ble brukt da Israel salvet sine konger. Den mest kjente beretningen er da Samuel salvet David til konge i stedet for Saul og (iv) shofaren (eller hornet/basunen) som jødene benyttet ved høytidelige anledninger. Den ble benyttet blant annet under Rosh Hashanah som også kalles ”basunenes høytid.” Når den starter, skal det blåses to ganger i shofaren: den første for Toraen og den andre for Messias. Dette faktum kan være enda et signal om at Jesu fødsel fant sted i tiden rundt Løvhyttefesten. Noen hevder også med tyngde at Jesus skal komme tilbake på sin fødselsdag, i måneden Tishri (om høsten). Uansett kommer det til å bli en voldsom lyd av shofarer (basuner) når Jesus kommer tilbake. Det står det mye om både i GT og NT.
Israel og jødene er i en svært vanskelig situasjon i våre dager. I praksis kan de kun stole på Gud, men det er ikke lite. Det faktum at landet og folket eksisterer, er et mektig bevis på at Gud holder sine løfter. Og det blir sagt fra sentrale politiske og åndelige ledere i Israel i disse dager: ”Våre beste allierte er de konservative evangeliske kristne.” Her bygges nå en allianse mellom jødene og en del kristne grupperinger. Her må vi være med og finne vår plass. Men det er en åndskamp og de som støtter Israel og jødene kommer til å bli stadig mer upopulære i verdens øyne. Men på et eller annet tidspunkt kommer dette til å snu 180 grader. I mellomtiden har vi de mange Guds løfter, for eksempel slik vi finner dem i 1 M 12,3 og Mat 25,31 ff.
Den messianske tidsalder nærmer seg, og den må vi ha fokus på, slik det står i Sak 8,23: ”Så sier Herren hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.” En god forberedelse for denne tidsalder er å studere Skriften med jødiske briller og være i stand til å ta konsekvensen av det Herren da vil vise oss.
Kilder:
David Pawson - The Seven
Wonders of His Story; Anchor Recordings Ltd, UK 2012 David Stern - The
Complete Jewish Bible; Jewish New Testament Publications, USA and
Israel 1998 David Stern - Jewish New Testament Commentary; Jewish New Testament Publications, USA and Israel, 1992.