”De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham”. (Mat 2,2)
Spørsmålet som de vise menn fra Østen bar fram i kongepalasset til kong Herodes i Jerusalem, vakte undring og ikke lite forvirring. En konge var født! Ikke et spørsmål om, men hvor? I slottet var det ikke skjedd noen barnefødsel og derfor representerte spørsmålet en stor trussel.
Undringen var stor også hos de skriftlærde da de fikk spørsmålet fra Herodes. De kunne si hvor den lovede Messias skulle bli født, men kjente ingen konge. De ventet ham ikke! Dessuten manglet det ikke på misforståtte og mislykkede messianske hendelser. Spørsmålet fikk dem ikke til å handle. Kan hende ristet de på hode over nok en merkelig påstand.
Undringen var stor også hos vismennene. De hadde ventet en annen innstilling og forventning hos jødene i Jerusalem. De skulle ha kjent Guds klokke og sett etter tegnene, men den åndelige søvnen var dyp.
Disse vismennene fra Østen visste det ingen andre visste. De søkte Gud og hans løfter og derfor kunne Gud åpenbare seg for dem.
Bare de som lever i forventning, vender seg mot det profetiske ord og som ber om Guds åpenbaring, er i stand til å kjenne tiden, og tolke den rett. Gud ser til dem som søker ham.
De gir til kjenne en visshet som er overbevisende. Løftet Gud hadde gitt, var gått i oppfyllelse. Ut fra det handlet de.
Det står ingen ting om hvem de var, bare hvor de kom fra. I grunnteksten står det ”magoi” og hentyder på mennesker som var kjent med det hemmelighetsfulle. Vismenn er derfor en god oversettelse. Denne ”vitenskap” hadde stor utbredelse i Babylon. Profeten Daniel ble satt over alle vismennene i Babylon. (Dan 2,48). Daniel var en profet som Herren ga innsyn i det som skulle skje i framtiden. Her kan vi kanskje finne sporene som leder til den overbevisning vismennene gir uttrykk for.
Det er vanlig å se på disse vismennene som hedninger fordi de spør etter ”jødenes konge”. Dermed representerer de et innslag fra hedningefolkene allerede ved Jesu fødsel. Det er et fint poeng. Flere bibeltolkere legger vekt på det. Men jeg er ikke sikker på at det nødvendigvis må være slik. Nehemja spør etter jødene i Jerusalem, men det distanserer ham ikke fra å være jøde selv. (Neh 1,2)
Personlig synes jeg mye tyder på at de var jøder. Storparten av jødene som ble ført bort til Babylon, ble tilbake i dette landet. Gruppene som fulgte Serubabel, Esra og Nehemja utgjorde ikke flertallet. I Babel hadde jødene hatt profeter som virket, Daniel og Esekiel, og Guds ord var ikke ukjent. Daniel kjente boken til Jeremia og profetien om hvor lenge fangenskapet skulle vare.
Men her må vi si at vi ikke kjenner alle omstendighetene.
Vi merker oss at de ikke spør etter Israels, men jødenes konge. I Israels første tid og framover var Israels barn den vanlige betegnelsen. Men når det nærmer seg tiden for bortføringen til Babel, dukker jøde og jødisk opp.
Under den assyriske beleiringen av Jerusalem står det at Rabsjake ropte til folket i Jerusalem på det jødiske språket. Det var for at hele folket skulle bli motløse. (2 Kong 18,28). Profeten Jeremia taler om alle jødene i Egypt.
Men mest av alt kommer jødene i fokus i Esters bok.
Her omtales sammensvergelsen som Haman satt i gang for å utrydde jødene.( Est 3,13). Ester og Mordekai ble folkets redningsmenn. (Est 4,7; 4,14). Det som hendte i denne forbindelse satte jødene på dagsorden i det persiske riket.
Men så kom befrielsen og de kunne vende tilbake til landet sitt, Israels land.
Det er stor sannsynlighet for at vismennene kom fra landet som ville utrydde jødene, men som Israels Gud hadde vernet om. Og de hadde fått en åpenbaring om dette.
Israels Gud ville være konge for sitt folk, men folket fikk presset i gjennom at de også ville ha en jordisk konge. Denne kongen skulle representere deres himmelske konge som er Herren selv. Gud er Israels konge.
”For Herren, Den Høyeste, er forferdelig, en stor konge over all jorden”. (Sal 47,3) ”For Gud er all jordens konge, syng en sang med visdom! Gud er konge over folkene, Gud har satt seg på sin hellige trone”. (Sal 47,8-9). (Se Sal 24,7-10; 44,5; 89,19; 146,10!)
Gjennom profetier lovte også Gud Israel en konge. Jakob talte om dette på sitt dødsleie og profeterer.
”Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige." (1 M 49,10)
David ble Israels store konge og forbilde på ham som skulle bli deres evige konge, Jesus Kristus.
”Min tjener David skal være konge over dem, og én hyrde skal det være for dem alle. Mine lover skal de følge, og mine bud skal de holde og leve etter dem”. (Esek 37,24; Sal 18,51)
Kunngjøringen om at Jesus var konge, lød ikke bare fra vismennenes munn. Engelen Gabriel hadde allerede talt klart om det i sin kunngjøring til Maria.
”og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme”. (Luk 1,33)
Fra vismennenes spørsmål går det en klar linje til det neste vitnesbyrd om jødenes konge som Skriften gir. Under forhøret hos Pontius Pilatus spør han Jesus like ut: ”Er du jødenes konge?” Det er vel fordi det ble brukt i anklagene mot ham. (Mat 27,11) Pilatus syntes å ha kommet tilbake til denne sannhet flere ganger. Jesus bekreftet det, men samtidig understreket han at riket hans ikke var av denne verden. (Joh 18,36)
Og nettopp ved dette oppfylte han engelens ord til Josef: ”Han skal frelse sitt folk fra deres synder”. (Mat 1,21) Jødenes konge frelste oss ved sin avmakt. Ved å dø på et kors under merket ”jødenes konge” ofret han seg selv for all vår skyld, beseiret døden og djevelens makt og fridde oss fra syndens herredømme.
Jødenes konge sto sentralt i hele rettergangen mot Jesus. Soldatene hånte og spottet ham og holder ap med ham som jødenes konge. De kronte ham med en tornekrone og nedverdiget ham på det groveste. (Mat 27,29). Røverne som ble korsfestet sammen med ham brukte også denne betegnelsen. (Luk 23,37-43) Over Jesu kors stod det på gresk, latin og hebraisk: ”Jesus av Nasaret, jødenes konge”. (Joh 19,19)
Han var en verdig konge. Saul sviktet da han ble hovmodig og ulydig. Jesus, jødenes konge, var saktmodig og ydmyk av hjerte og var tro mot sitt kongekall. (Heb 3,6)
Det gjorde ham til kongenes konge. Hans død ble til soning for all verdens synd.
Hans kongestjerne var det Bileam profeterte om da han sa:
”Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel. Han knuste Moabs tinninger og utryddet ufreds-ætten”. (4 M 24,17)
Vismennene så hans stjerne. De hadde sett mange stjerner og observert mange hemmeligheter. Men dette å se hans stjerne betød mer enn alt. Synet overbeviste dem og drev dem til ham.
Vi skal ikke rette våre øyne mot himmelhvelvingen, men det største lys Gud har gitt oss, er sitt eget ord. Slik vi synger det i julehøytiden.
Denne stjerne lys og mild,
som kan aldri lede vill,
er hans guddoms ord det klare,
som han lot oss åpenbare
|: til å lyse for vår fot. :|
Når vi får se ham som vår konge, frelser og forsoner, blir vi ledet til ham og overbevist.
Den som han har sett, kan intet friste
Ringe synes alt han siden ser
Den som eier ham, kan allting miste
Han begjærer siden intet mer.
Vismennene hadde et klart mål med sin reise til Israel. Se ham med sine egne øyne og hylle ham. Det forteller oss at han allerede hadde den mest sentrale plass i deres liv.
”Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbe for hans fotskammel”. (Sal 132,7)
Den som tilber, bøyer seg, overgir seg til ham og tjener ham med det de selv har fått av gaver.