I fjorårets nummer 6 av Bibelsk Tro ble vekkelsessangen ”En hjemløs Konge” omtalt og sitert.
I dette nummeret tar vi med en annen vekkelsessang.
Også denne følger opp samme kallet: Lukk opp for Jesus! Måtte dette kallet også lyde klart denne julen.
Sangen er skrevet av Daniel Webster Whittle (1840-1901).
Melodien er av C.C. Williams, amerikansk notestikker (et utdødd yrke) og komponist.
Whittle var yrkesoffiser. Under et hardt slag i borgerkrigen, mistet han den høyre armen og ble tatt til fange.
I denne perioden skjedde det som her siteres etter David J. Beattie, hentet fra boken ”Med takt og tone”, av Haakon Dahlstrøm:
”Som rekonvalesent ville Whittle gjerne ha noe å lese, og da han kjente etter i ranselen sin, fant han et lite Nytestamente som moren hadde lagt der da han dro av sted. For første gang åpnet han det. Han leste fra perm til perm. Til sin forundring fant han de forskjellige delene høyst interessante, og han kunne forstå det glade budskap på en måte han aldri før hadde gjort det. Han forsto Paulus` framstilling av sannheten i Romerbrevet. Det sto tydelig for ham at Gud ga Jesus, sin Sønn, som vår stedfortreder, og at hver den som ville bekjenne sine synder og ta imot Jesus, ville bli frelst.
Mens han hadde dette i tankene uten å ha bestemt seg for å bli en kristen, ble han en natt vekket av nattevakten, som sa: ”Det er en gutt i den andre enden av salen som holder på å dø. Han har tryglet meg om å be for ham, men jeg er en syndig mann og kan ikke.” ”Men jeg kan heller ikke be,” sa Whittle.
”Jeg har aldri i mitt liv bedt en bønn, og jeg er like syndig som du”. ”Kan du ikke be?» spurte nattevakten. ”Jeg trodde at du kunne, for jeg har sett deg lese i Nytestamentet, og jeg tenkte at du var en bedemann. Jeg kan ikke gå alene ned til ham igjen. Kan du ikke i det minste stå opp og gå ned og hilse på gutten?” Whittle, som ble rørt over oppfordringen, sto opp av senga og fulgte nattevakten ned til det motsatte hjørnet av sykesalen. Der lå en lyslugget gutt på 17 år i dødsangst. Hele ansiktet røpet intens angst da han ropte: ”Å, be for meg! Be for meg! Jeg var en snill gutt hjemme i Maine, der jeg gikk på søndagsskolen. Men da jeg ble soldat, lærte jeg det som var ondt. Nå skal jeg dø, og jeg er ikke rede til det. Å, be Jesus om å frelse meg!”
«Jeg falt på kne,» sa major Whittle, da han fortalte historien. «Jeg tok guttens hånd i min, idet jeg ba Gud for Jesu skyld å tilgi meg mine synder. Jeg tror at der og da tilga Gud meg, og jeg ble hans barn.
Så ba jeg inntrengende for gutten. Han ble rolig og trykket hånden min, mens jeg minnet Gud om løftene.
Da jeg reiste meg fra bønnen, var han død. Det hvilte fred over hans ansikt, og jeg kan ikke tro annet enn at Gud, som brukte ham til å føre meg til Frelseren, brukte meg til å feste oppmerksomheten hans på Jesus Kristus og føre ham til tro på Jesu dyre blod. Jeg håper jeg skal møte gutten igjen i himmelen.”
Whittle ble en velkjent og produktiv forfatter av evangeliske sanger. Han var en god venn av den betydelige sangevangelisten, musikeren og sangforfatteren Philip P. Bliss.
Måtte denne Whittle-sangen vekke oss: Nå han kaller deg igjen...og han ber: Lukk opp for meg!
Har du intet rom for Jesus,
han som gav sitt liv for deg? Kor: Rom for Jesus, ærens
konge! Å, lukk opp og slipp ham inn! Rom for lysten, rom for
verden. Rom for syndig tidsfordriv Har du ingen tid for Jesus?
Nå han kaller deg igjen. Gi din tid, ditt alt til
Jesus, før Guds nådes dag er endt! |