Hos Luther og i lutherdommen er utgangspunktet for forståelsen av frelsen Guds åpenbaring i lov og evangelium. Denne åpenbaringen svarer til noe grunnleggende i Guds eget vesen, Guds hellighet og kjærlighet. Alt i Guds ord må forstås ut fra dette, at Gud er hellig og kjærlig, vred og nådig.
Slik er det ikke hos Calvin. Han kan også tale om lov og evangelium, om Guds vrede og Guds kjærlighet. Men det er ikke ”det herlige lys” som alt skal leses ut fra. Det er noe som er mer vesentlig hos Calvin, nemlig Guds allmakt og majestet, Guds ære og herlighet. Slik tenker også nykalvinistene:
Menneskets evige frelse er avgjort i Guds evige råd, i Guds suverene dekreter. Noen mennesker er utvalgt og forutbestemt til frelse. De andre går fortapt, enten fordi Gud har bestemt dem til det, eller i det minste fordi han har overlatt dem til seg selv og ikke griper inn til frelse overfor dem. Resultatet blir det samme. De er ekskludert fra Guds frelse.
Gud sørger for at de utvalgte blir frelst ved å gjenføde dem, omvende dem og lede dem til tro, og siden bevare dem fram til enden. Det er Guds gjerning alene, og mennesket har intet å bidra med, verken før sin omvendelse, i sin omvendelse eller etter sin omvendelse. Mennesker som kommer til tro og så faller fra, har aldri vært sanne troende.
Når ikke alle blir frelst, så skyldes det at Gud ikke vil frelse alle. Hvis Gud ville frelse alle, så kunne ingen hindret ham, for han er suveren i sin allmakt. Læren om Guds suverenitet umuliggjør den tanke at Gud vil frelse alle. Ville han, så kunne han. Men når han ikke gjør det, så må det være fordi han ikke vil. Han vil nok frelse alle slags mennesker (kalvinsk tolkning av 1Tim 2:4), men ikke alle mennesker. Det er altså tanken om Guds suverenitet og allmakt som styrer læren om utvelgelsen.
I luthersk kristendom er utgangspunktet et helt annet. Gud vil at alle skal bli frelst. Det er hans kjærlighets vilje. Men frelsen virkeliggjøres ikke gjennom Guds allmakt, men gjennom hans kjærlighet. Vi kan bruke et bilde:
Om en prins i et totalitært samfunn utvalgte en rekke kvinner til sitt harem, så ville han få sin vilje igjennom. For han får det som han vil, og ingen kan hindre ham. Det er bare et spørsmål om å ha suveren makt og evne til å sette makten igjennom. Det spørres ikke etter kjærlighet, etter overbevisning eller noe annet, bare etter prinsens makt.
Men det er ikke slik det går til der et ekteskap har sin grunn i kjærlighet. Der må prinsen gå annerledes til verks. Han må vinne seg sin brud, om hun er rik eller fattig, av høy eller lav byrd. Det er ikke et spørsmål om makt, men om å overbevise om sin kjærlighet og godhet, vinne sin brud for seg og knytte bruden til seg, ikke med allmaktens bånd, men med tillitens og kjærlighetens bånd. Og slik er det Skriften taler om utvelgelsen. Den skjer ikke gjennom Guds allmakt, men gjennom forkynnelsens dårskap, der Gud åpenbarer for mennesket dets ulykke og nød, fattigdom og elendighet uten Sønnen, og hvor Sønnen males for øynene som den bruden i sannhet trenger. Faderen drar til Sønnen og åpenbarer Sønnens skjønnhet, kjærlighet og rikdom for bruden, inntil hun lar seg dra inn i hans favn og av hjertet ønsker å høre ham til. Det oppleves ikke som et maktovergrep, men som en personlig indre trang å få høre Sønnen til.
Utvelgelsen har sin grunn i Guds evige råd og i hans alminnelige frelsesvilje, men den virkeliggjøres i tiden gjennom forkynnelsens dårskap, som lignes med en innbydelse, en dragende makt som søker å overbevise og vende den Gudfiendtlige til Guds nåde. Det lignes med innbydelsen til et gjestebud. Alle er kalt eller innbudt, de utvalgte er de som innbydelsen og kallet når sitt mål hos. Utvelgelsen er derfor Guds nådes verk alene, ved Guds ord og Guds Ånd, men det skjer ikke i kraft av et evig dekret hos Gud som Gud suverent setter igjennom ved sin allmakt, men i kraft av Guds utvelgende nåde som har sin rot i Guds evige råd, men som virkeliggjøres i tiden gjennom Guds Ånd og nådens midler.
Rom 9 brukes ofte som Skriftbevis for den kalvinske utvelgelseslæren. Der tar apostelen Paulus fram noen eksempler på Guds utvelgelse i historien, for blant annet å vise at Gud ikke velger etter fortjeneste, men av nåde.
Bakgrunnen er denne: Man kunne tenke at Guds ord til Israel har slått feil. Hadde ikke Gud utvalgt Israel? Men nå var det jo nesten ingen av dem som ble frelst, hva da med utvelgelsen? Denne innvendingen skyldes blant annet at man blander sammen to slags utvelgelser. Israel er utvalgt til å være Herrens tjener, en tjener til å åpenbare og virkeliggjøre Guds frelsesråd. Israel er ikke frelst eller Guds barn i kraft av denne tjenerutvelgelsen. Det blir bare Israel ved tro på den frelse som er åpenbart gjennom dem.
Men om det er slik, så kaster likevel tjenerutvelgelsen lys over hvordan Guds utvelgelse alltid er av nåde, og ikke etter fortjeneste. Tjenerutvelgelsen kaster altså lys over frelsesutvelgelsen.
Jakob ble ikke utvalgt fordi han var bedre enn Esau, det var ikke pga av hans gode gjerninger eller fortjeneste, men det var en utvelgelse av nåde, en utvelgelse som skjedde før de var født og før de ennå hadde gjort verken godt eller ondt. Tjenerutvelgelsen var eksklusiv, dvs. at den som ikke ble valgt til å være tjener, han ble satt på sidelinjen. Slik ble Isak valgt, ikke Ismael; Jakob og ikke Esau; Juda og ikke Efraim; David og ikke Jonatan osv. Det er dette som ligger i ordene: ”Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.”
Esau var ikke forutbestemt til fortapelse. Han kunne også blitt frelst, om han i tro hadde bøyd seg inn under den frelse som ble åpenbart gjennom Jakob. Men det ville han ikke. Men vi har et annet eksempel på det i Israels historie. Gud valgte ut David, ikke Sauls sønn Jonatan. Jonatan skulle overtatt tronen etter sin far, men Gud forkastet Saul og hans slekt, og valgte i stedet David og salvet ham til konge. Det betyr ikke at Jonatan gikk fortapt, men bare at han ikke var utvalgt til å være den ætt Kristus skulle åpenbares gjennom og komme fra. Men Jonatan bøyde seg inn under dette frelsesrådet og ble frelst ved tro.
Mens tjenerutvelgelsen er eksklusiv, dvs. ekskluderer den som ikke velges, så er det ikke slik med frelsesutvelgelsen. At noen utvelges til frelse, ekskluderer ikke noen andre, men de er også inkludert i kallet og Guds frelsesvilje. Gud ekskluderer ingen, men man ekskluderer seg selv ved vantro og motstand mot Guds kall.
Tjenerutvelgelsen har også både en positiv og negativ side. Gud har også utvalgt noen til å tjene ham og hans frelsesåpenbaring på negativ måte. Når Gud oppreiste Farao til hersker over Egypt, så var det nettopp for at han gjennom dennes motstand og forherdelse skulle få vise sin makt og forkynne sitt store frelsernavn på jorden.
Det betyr altså ikke at Gud hadde forutbestemt Farao til fortapelse! Men Gud lot nettopp denne Farao komme til makten, for gjennom hans motstand og forherdelse mot Guds ord og Moses, å vise sin makt og åpenbare sin frelse for hele jorden. Vi møter noe av det samme ved utvelgelsen av Judas. I sin motstand tjente han Guds frelsesråd.
Gud bruker hvem han vil for å åpenbare og virkeliggjøre sitt frelsesråd, og han danner dem slik det tjener hans råd. Slik var det også med Israel og jødene. Deres forherdelse mot Jesus og evangeliet brukte Gud i sin virkeliggjørelse av frelsen, først for å virkeliggjøre korsfestelsen av Jesus og siden for å drive evangeliet ut til hedningene (Rom 11). Men det betyr ikke at Israel er forkastet av Gud og forutbestemt til fortapelse. Nei, Gud vil nettopp at disse skal komme til tro og bli frelst!
Apostelen bruker så Jer 18 for å kaste lys over det han sier. I Jer 18 er situasjonen at jødene ved sin synd og sitt frafall har kommet under Guds vrede. Gud har derfor begynt å danne folket til undergang. Folket er som leire i Guds hender. Profetenes ord virker ikke til omvendelse og frelse, men til enda sterkere forherdelse, akkurat slik profeten Jesajas ord også skulle virke (Jes 6:9-10). Men det er ikke profetens skyld eller Guds ords skyld at det går slik. For Guds ord er i sitt innhold et kall til omvendelse og frelse. Men dets virkning er pga folkets motstand bare en stadig sterkere forherdelse. Gjennom dette danner Gud folket til undergang.
Men dette er ikke noe uavvendelig! Dersom folket tross det Gud nå holder på å gjøre med det, likevel ved Guds miskunn skulle omvende seg, så vil Gud i sin langmodighet forbarme seg over dem og avbryte den dannelse til undergang som han nå har begynt på. Han kan bryte av og danne dem på nytt, ikke til det vredens kar han holder på med, men til et nådens kar. Apostelen kaller i Rom 9 et slikt kar som blir omdannet fra vrede til nåde for ”miskunnhetens kar”.
Når Guds dom på apostelens tid ikke umiddelbart rammet jødene etter deres forkastelse av Jesus, så var det nettopp for at Gud kunne kunngjøre hvor rik hans herlighet var over miskunnhetens kar, dvs. over dem Gud fikk forbarme seg over og frelse. Tenk, Guds nåde er så stor og rekker til dem som har stått Gud imot og som han er i ferd med å danne til vrede og undergang! Han kan igjen ta seg av dem.
Gjennom dommen viser Gud sin vrede og gjør sin veldige makt til dom kjent blant folkene, til advarsel og vekkelse blant dem som ser det, og til ærefrykt for dem som tror på ham. Men det største for Gud er ikke å vise sin allmakt og majestet! Det er noe som er enda større, nemlig å åpenbare sin miskunnhet og nåde!
Gud har ikke behag i den ugudeliges død, men i at han omvender seg og får leve (Esek 18:23; 33:11). Derfor bar Gud i langmodighet over med jødene etter deres forkastelse av Jesus og den påfølgende forfølgelse av de kristne. Det var nettopp for at Gud kunne vise hvor rik hans frelses herlighet var over dem han fikk vise miskunn over. Apostelen Paulus er jo selv det sterkeste uttrykk for dette (jf 1Tim 1:15-17).
Apostelen viser til slutt i Rom 9 til profeten Hosea (Hos 2,23; 1,10) som taler om at Gud en dag skal miskunne seg over sitt folk som han har sendt fra seg og ikke lenger aktet som sitt folk. Israel ble ved Guds dom som et hedningefolk, men Gud skal i sin tid igjen forbarme seg over det, av nåde. Men apostelen Paulus ser mer enn et løfte om at Gud skal forbarme seg over det frafalne Israel. Kan Gud forbarme seg over et Israel som er blitt som et hedningefolk, så kan han og vil han forbarme seg over ”de forkastede” (ikke-utvalgte) hedningefolkene også og gjøre dem til sitt folk.
Og det er ingenlunde tale om noe de har fortjent. Både hedninger og jøder må karakteriseres som ”henne som ikke er elsket”, men som Gud i sin nåde og miskunnhet forbarmer seg over og gjør til sitt folk. Både jøder og hedninger frelses på samme måte, ved Herren Jesu nåde (Apg 15:11), ved Guds uforskyldte kjærlighet og frelse i Jesus Kristus.
Hovedsaken er altså i Rom 9 nettopp at ingen er endelig forkastet eller forutbestemt til fortapelse, men at Gud også forbarmer seg over de mennesker og folk som han har gjort rede til undergang, de som er forkastet og allerede er inne i en forherdelsesprosess. Det er på ingen måte etter fortjeneste, men pur nåde, når disse blir frelst.