| Plassbyttet |
| 1. Jesus, nu knæler jeg
her ved dit bord. Alt lægges frem for dig, tanker og ord. Al synd, som er i mig, lægger jeg frem for dig. |: Jesus, jeg beder dig: Tilgiv du mig! :| |
| 2. Jesus var uden synd,
pletfri og ren. Han ser mit syndeliv og syndens mén. Så siger Han til mig: Jeg bytter plads med dig; |: jeg gi'r mit liv, fordi du skal gå fri. :| |
|
3. Tak, Jesus, at du led døden for mig. Al min retfærdighed har jeg i dig. Synden tog du på dig, derved du frelste mig. |: Tak, Jesus, tak, fordi jeg må gå fri. :| |
I året 1998 sitter Anne Kristine i sitt hjem i Herning. Det er kveld, og det er bibelgruppe. Hun blir dårlig og må bli hjemme, helt alene. Hun forteller at hun går ut til kjøkkenbordet og gråter: Hvorfor Gud?
Mens hun sitter der og føler seg tilsidesatt, kommer det noe til henne. Hun tar papir og blyant og begynner å skrive, forteller hun. Da hun var ferdig, lå sangen Plassbytte foran henne på bordet. Freden senket seg over henne.
Noen måneder senere fikk jeg besøk av Anne Kristine og hennes mann. Hun viste meg sangen og fortalte historien bak den. Jeg videresendte sangen til en god venn, Uffe Andersen, og bad ham lage et forslag til en melodi. Få dager senere ringte han: ”Jeg tror jeg har den!”
Vi prøvde sangen med melodien. Der var en fin harmoni mellom tekst og melodi. Vi ble enige om, etter at Anne Kristine hadde godkjent den, at den skulle brukes på neste innspilling av ”Sanger vi aldri glemmer”. Innspillingen med denne sangen ble fort utsolgt.
Budskapet i sangen er håpet til den nåde som blir oss til del når Jesus åpenbares for våre hjerter. En nåde vi lever i hver dag i takknemmelighet og glede. Denne nåde er ny hver morgen. Dette håpet rekker ut over dette livet og til der Kristus for evig skal åpenbares for oss.
Sangen grep mitt hjerte. Den gir håp for meg, svak og skrøpelig som jeg er. Håpet er uavhengig av meg. Det er en som står i mitt sted! Jesus Kristus bytter plass med meg!
Sangen kom i seks måneder på førsteplassen i Radio Ådalens ønskeprogram mellom alt mulig annet, som ble sendt på dette programmet. Helt utrolig!
Satt til side ved kjøkkenbordet. I en tid, hvor Guds veier syntes dunkle, og en tykk tåke stengte for utsynet framover!
Nettopp i den situasjonen ble den åndelige sangen til.
Så reiser spørsmålet seg: Hva er en åndelig sang?
Det uttrykket finnes to steder i Bibelen. Begge steder er meget interessante. Især når en ser nærmere på ordlyden.
I brevet til efeserne står det: ”Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter” (Ef 5,18-19).
I brevet til kolosserne står det slik: ”La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud ” (Kol 3,16).
I følge begge disse skriftavsnitt ser det ut til at de åndelige sangene finnes i den troende, som et direkte resultat av et eller annet. I det første sitatet er det virkningsfulle middel å la seg fylle av Ånden. I det andre sitatet dreier det seg om at Guds ord får bolig i vårt hjerter.
Der er en dyp sammenheng mellom dette å la seg fylle av Ånden, og at Guds ord får bolig i hjertet. Ånden kommer til oss gjennom Guds ord.
Når den troende lar seg fylle av dette ordet og denne Ånd, vil han være salig i sitt indre, og så kan åndelige sanger strømme ut som bekker med levende vann.
Anne Kristine levde i dette ordet. Også i motgangens tid levde hun nær denne uuttømmelige kilden.
De sangene vi synger er et uttrykk for det som bor i vårt hjerte.
I Salme 137, vers 4, leser vi: ”Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?”
Israel hadde ofte stemt harpen og sunget Herrens sanger. Nå hadde de hengt sine harper på vidjene (v.2).
Hvorfor sang de ikke lenger? Fordi de var i et fremmed land i trældom, under en fremmed makt.
Hvor mange er det ikke som ligner Israel i Babel. En gang kunne de stemme Guds harpe og synge om hans kjærlighets frelsende makt, men nå synger de ikke lenger. Sangen er forstummet.
De er kommet inn i et fremmed land. De har fått for mye å gjøre med denne verdens ære og herlighet. De er kommet under en fremmed makt, under loven, under en eller annen synd, eller kanskje under mennesketrelldom.
Derfor kan de ikke synge som før da de i sannhet var hjemme blant de hellige.
Er det deg? Så gå ut fra Babel! Guds sønn har gjort deg fri! Kom hjem igjen til det land hvor du i sannhet hører hjemme, og du får igjen lyst til å synge Herrens sanger.
Andre steder i Davids salmer har vi et merkelig ord, som jeg har stusset over. Det er et ord som står over døren til Dronninglund misjonshus: ordet Sela.
Menighetens og den enkelte troendes liv kan sammenlignes med en sang som er komponert, ikke bare av David, men av den Davids sønn som ifølge Guds ord var ”salvet med gledens olje framfor sine medbrødre” (Heb 1,9).
Ser vi på våre liv som en sang, hvor komponisten og dirigenten er Jesus selv, så kan dette ordet ”Sela” komme til å inneholde mange dyrebare lærdommer for oss.
Sela er tegn på en pause i musikken.
Det kommer i enhver troendes liv en pause. Den kan oppstå ved sykdom, ved å skilles fra en av våre kjære eller ved et annet brudd i den daglige gjerning.
Bli ikke overrasket om du skulle møte en pause på din vei. Det er komponisten som selv har nedfelt Sela-tegnet. Han vet hvor og når dette tegnet vil virke, så tonenes vellyd blir større, og sangen slik klinger vakrere.
Derfor om tegnet møter deg, selv om du har det så travelt, og det er til stor hindring for deg, så si likevel at Han har satt det inn i min livs sang, og nettopp på dette stedet.
Sela-pausen er en del av musikken. Vi er kanskje tilbøyelige til å mene at det bare er selve notene som danner musikken, men i virkeligheten tjener pausene til å kalle fram et like så stort inntrykk på tilhørerne som selve tonene i sin fylde.
På samme måte kan du, om det kommer en stille time i ditt liv, lære å si at også denne pausen er en del av mitt livs sang og vil bringe mitt hjerte trøst.
Men Sela må ikke få de andre stemmene i menigheten til å tie, hvis de ikke har fått beskjed om det. De skal bare tjene til at de andre fremtrer mer fulltonende. Nettopp slik kommer komposisjonens skjønnhet til sin rett.
Blir vi for en tid tatt til sides, så la oss lære å lytte til musikken og de andre sine stemmer. La oss fryde oss over tonenes harmoni og være lykkelige, også under den stille ventetid.
De tause stemmene må følge takten nøye, for at de, selv om de er tause, må være i forbindelse og full harmoni med koret, som de hele tiden utgjør en helhet sammen med.
Glem aldri at dine stille tider er beregnet til ettertanke og har en dyp verdi for ditt liv: ”Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet” (Sal 90,12).
Sela pålegger sangerne ikke alene taushet og venting, men også nøye å gi akt på når øyeblikket er inne til å stemme i.
Er det ikke slik i mange menneskeliv som leves i det stille og trofast venter på Herren?
I slike timer kan vi lære å si at min stemme vil likevel lyde en gang. Mitt livs sang skal atter lyde.
I ventetiden forberedes vi til å ta fatt igjen. Husk derfor i den stille time å ha blikket fast festet på din himmelske Far så vil han med sikkerhet gi deg tegnet når ditt arbeid og tjeneste, starter på nytt.
Det var under denne tiden Anne Kristine fikk tjenesten igjen med Plassbytte. Ved kjøkkenbordet den kvelden ble det igjen Anne Kristines tur til å komme inn i takten. Hun var klar. Takk til henne for det.
Og takk til Gud for de herlige toner han la i hennes munn!
(Fra ”Nyt Liv” nr 1/2015, Danmark. Gjengitt med tillatelse fra forfatter)