”Derfor bøyde han deres hjerter ved lidelse; de snublet og det var ikke noen hjelper. Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.”(Salme 107, 12-13)
Dette ord åpner en dør for oss inn til noe av svaret på mangt og meget i livet som ser gåtefullt ut for de fleste. Hvorfor skal det legges så tunge byrder på min veike rygg? Hvorfor skal synden ha så stor makt over meg? Dette er store spørsmål og tunge sukk fra mange mennesker som synd og lidelse ga dype sår.
I ordet her står det at Gud bruker lidelse til å bøye våre hjerter, og når vi snubler så lærer vi at verden har ingen hjelp for en synder. Ut fra erfaringen av lidelse og hjelpeløshet stiger ropet opp til Gud, og da er tiden kommet for at han kan bli vår frelser. Vi kan si til folk så meget vi vil at nåden er fri som luften – der er ingen som vil ta imot nåden før de ser at de er hjelpeløse. Først når synd og lidelse har lagt oss under sin overmakt, kan Guds frelsermakt åpenbares på oss. ”Når mine misgjerninger er blitt meg for svære, så forlater du våre overtredelser.”
Det er en stor nåde å få se seg selv som en hjelpeløs synder. Den som ser sin synd og roper om frelse, han blir hjulpet.
”For du folk som bor i Sion, i Jerusalem, du skal ikke bli ved å gråte; han vil være deg nådig ved lyden av ditt skrik; når han hører det, svarer han deg.” (Jes 30, 19)
Når all min misgjerning så stor og så svar
meg sier at jeg ingen barnerett har,
da roper det navnet så høyt i min sjel
at blodet, ja blodet har allting gjort vel.
(Fra ”Et ord i dag” 25. juli. A/S Lunde & Co.s Forlag 1962)