Hans Adolph Brorson (1694-1764) er den av våre salmediktere som kanskje har hatt størst betydning og innflytelse på det åndelige livet, både i Danmark og i Norge. Like fra pietismens første tid og fram til i dag har mange funnet åndelig veiledning gjennom Brorsons salmer. Men også for Hans Adolph Brorson var det en tid uten livet i Guds Sønn. Også han kan vitne om en omvendelse og nytt liv.
Som sønn av sokneprest Broder Brodersen og hans hustru Cathrine Margrethe Clausen, vokste Hans Adolph Brorson opp i et kristent hjem. Han bekjente seg ganske sikkert også tidlig som en kristen. I hans eget ”Vita”, som ble lest opp ved hans innvielse til biskop i Ribe i 1741, sier han selv at hans foreldre tidlig hadde ”anført ham til Gudsfrykt”. I likhet med sine to eldre brødre, Nicolai og Broder, begynte også Hans Adolph på det teologiske embetsstudiet i København (1712). Men mens hans brødre fullførte studiet med glans, gikk det ganske dårlig for Hans Adolph. Lykkeligvis kan vi kanskje si.
Etter noen års studie i København, ble Hans Adolph liggende syk en hel vinter (vinteren 1715-1716). Mye kan tyde på at han ikke interesserte seg stort for teologien. I stedet hadde han fordypet seg i studier som filologi, filosofi og historie. Mens Broder hadde fullført teologistudiet på to år, og Nicolai på tre, hadde Hans Adolph ennå ikke fått avlagt noen embetseksamen etter fire år. Til slutt (sommeren 1716) så han seg nødt til å avbryte studiene og reise hjem.
Den første, Hans Adolph reiste til etter oppholdet i København, var sin bror Nicolai. Nicolai var på den tiden blitt sokneprest til Bedsted, et sokn ikke langt unna Randerup, der de hadde vokst opp. Her sto han i en rik tjeneste. Ikke bare var kirken fylt søndag formiddag. Men også lørdag formiddag, før skriftemålet, var folket i Bedsted samlet under Ordets forkynnelse. Og søndagene var godt utnyttet, med katekismeundervisning og preken bare noen timer etter høymessen, og bibeltimer i prestegården om kvelden.
Dette må ha vært noe ganske nytt for Hans Adolph. Gjennom sine studier i København hadde han blitt sterkt advart mot den våknende pietismen i tiden. Men nå fikk han se dette på nært hold. Og for mange av de menneskene han traff her, var det salighetssaken som var det aller største.
På denne tiden var også Broder på disse trakter. Han hadde nylig vendt hjem fra et studieopphold i Kiel. Broder hadde møtt pietismen der, blant annet gjennom dyktige professorer. Også Nicolai hadde vært på besøk hos sin bror i denne perioden. Og det kan synes som om dette hadde vært til stor åndelig velsignelse for dem begge.
Ganske sikkert har tiden som Hans Adolph fikk tilbringe hos Nicolai satt sine spor. Noe var blitt sådd i en utmattet og søkende sjel. Et vitnesbyrd om dette finner vi i noen vers som brødrene skrev til Nicolai på hans navnedag det året. Broder hentyder her til at brorens navn (Nicolaus) har betydningen ”seierherre over folket”. Hans Adolph føyer til noen linjer om at han håper å bli ”en del av byttet”. Kanskje har Hans Adolph allerede på dette tidspunktet følt seg kallet av Gud, og at han her uttrykker en bønn om at også han må bli en av dem som Nicolai får lede til livet i Gud, at også han må bli overvunnet av denne ”seierherren”.
Etter et års tid (1717) begynte Hans Adolph som huslærer hos sin morbror, amtsforvalter Nicolai Clausen i Løgumkloster. Her var han lærer for sine to søskenbarn, Johan og Cathrine. Denne tiden i Løgumkloster ble av stor betydning for Hans Adolph. På den ene siden fikk den betydning ved at hans kusine Cathrine senere skulle bli hans kone. Men det er også i denne tiden det store Guds under skjer med hans omvendelse og nye liv i Guds Sønn.
Han skrev selv i sitt ”Vita” flere år senere: ”Ved denne tiid begynte hand at faae Meere Indsigt i den sande Christendoms beskaffenhed, under adskillige fristelser, i uopphørlige bønner og aandelige betragtninger at smage Evangelii Sødhed…”. Mer presis datering gir ikke Hans Adolph Brorson oss. Vi vet ikke mye fra denne tiden i Brorsons liv. Men vi kan likevel danne oss et bilde ut fra kjennskap til plassen, hans forbindelser, og hva som foregikk i omegnen på den tiden.
Løgumkloster ligger omtrent midtveis mellom Randerup og Bedsted. Og veien var ikke lang. I denne tiden har han hatt rikelig anledning til å oppsøke sin bror i Bedsted for åndelig veiledning. Heller ikke langt unna Løgumkloster lå det lille stedet Øster Højst. Dette stedet hadde blitt et særlig brennpunkt for de vekkelsene som på den tiden hadde spredd seg i området. Her var det en prestesønn og teolog, Enevold Ewald, som hjalp sin far med prestegjerningen. Enevold Ewald hadde i likhet med Broder Brorson studert teologi i Kiel, men også i Jena og i Halle. Han kom til å få stor betydning for pietismens utbredelse i Sønderjylland.
Vi kjenner til at det var nære forbindelser mellom denne Enevold Ewald og Nicolai Brorson i denne tiden. Og Hans Adolph har neppe vært uberørt av dette. Sannsynligvis har han også oppsøkt gudstjenestene og de oppbyggelige møtene i Øster Højst.
Sommeren 1721 inntrådte to hendelser som berørte Hans Adolph i særlig grad. I juni dette året mistet Nicolai sin hustru Christine, og i august døde deres stefar Ole Holbech. Christines bortgang må ha gått sterkt inn på alle de tre brødrene. De skrev hvert sitt sørgedikt over henne. Her har vi også det første diktet vi i helhet kjenner fra Hans Adolphs egen hånd.
Selv om dette sørgediktet ikke inneholder de klare vitnesbyrdene om hans Frelser, slik vi finner det i hans senere salmer, kan vi likevel fornemme at han nå har kommet til klarhet i sitt Gudsforhold. Han betegnet her sin svigerinnes grav som et paradis. Og dette kan han gjøre fordi Jesus ved sin død har overvunnet dødens makt. Døden er inngangen til den sanne friheten, ”…hvor ingen Sorg og Synd sig med vor Fred skal blande”. Vi aner at også Hans Adolph har funnet fram til denne freden. Hans Adolph var blitt en kristen.
Etter at stefaren Ole Holbech, som hadde vært sokneprest til Randerup, døde i august 1721, fikk Hans Adolph tilbud om å overta dette embetet. Eneste hindring for dette var at han på dette tidspunktet ennå ikke var teologisk kandidat. I september reiste han til København, og i oktober avla han teologisk embetseksamen (med beste karakter). Det var tydelig at han nå hadde fått en helt annen motivasjon for teologien. Tredje søndag etter påske i 1722 ble han så innsatt som sokneprest på sitt barndoms hjemsted, Randerup.
I november samme året holdt han bryllup med sin kusine fra Løgumkloster. Bruden var da 16 år, og han selv var 29.
Flere år senere skrev Brorson en salme som med stor sannsynlighet beskriver nettopp hans omvendelse. Salmen ble første gang trykket i en av de mange salmesamlingene Brorson ga ut mens han var hjelpeprest i Tønder (1729-1737). Denne salmesamlingen har tittelen ”Nogle Psalmer om Troens Grund. (Den anden del)”, og kom ut i 1735. Salmen ble senere tatt inn i hans salmebok ”Troens rare Klenodie” fra 1739.
Brorson innledet salmen med å oppfordre alle Guds barn til å gi Herren æren for det store under Herren har gjort ved å føde oss på nytt, og gi oss del i det nye livet:
”Guds igenfødde, nye, levende siele!
Møder vor abba i syngende flok,
Herrens nye skabningers liflige siele
Kand i hans lofsang ey øve sig nok,
Lader dog hver sig for faderen høre,
Hvem der hans naade kand deyligst kundgiøre”
Videre beskrev han den store forandringen som var skjedd med ham selv. I enkelte framstillinger om Brorson blir denne forandringen nærmest skildret slik at Brorson, i møtet med det pietistiske syn på kristendommen, fikk en ny tilnærming til den kristne tro, i pakt med den tiden han lever i. Men i Brorsons egen beskrivelse får vi se at det dreier seg om noe mye mer. Det dreier seg ikke om noe mindre enn en overgang fra døden til livet:
”Onde vi vare, og døde som steene,
Haarde i hiertet som marmor og staal,
Det var din mægtigste styrke allene,
Som os fik reddet, og naaede sit maal,
Lod os ved aanden i ordet fornemme
Frelserens levende-giørende stemme”
Midt i den situasjonen som han hadde befunnet seg i hadde han blitt vakt opp. Han hadde nå fått en bevissthet om synd. Dette hadde han nok tidligere hatt en teoretisk kunnskap om, men nå så han synden slik den var i sitt vesen. Og nå gjaldt det ham selv:
”Ach! hvad vi bleve da selsom til mode,
Nu vi ret kiendte fordervelsens stand,
Da vi tilforne ey andet forstode,
End at os feylede ikke et grand,
Stinkende i vor begierlighets grave,
Da vi formeente dog livet at hav”
Når bevisstheten om synden var vakt, var veien også åpen for at Herren kunne nå inn med sitt Ord, med lovens krav, og med evangeliet om Jesus Kristus:
”Saa man end Sinai mægtig at lyne,
Buldre og tordne af domme-dags skye,
Golgatha blev dog omsider til syne,
Saligheds morgen begyndte at grye,
Da brød hun ud, som af fødselens smerte,
Det af Gud skabte nye levende hierte”
Hans Adolph Brorson har neppe opplevd en brå omvendelse. Den beskrivelsen han selv gav, både i sitt ”Vita” og i denne salmen, kan tyde på at evangeliet litt etter litt har gått opp for ham. Troen begynte, i stor svakhet, som en rykende veke (Mat 12,20), nærmest som en lengsel etter å eie Jesus, senere også som et ønske om å si verden og synden farvel:
”Troen begyndte, den rygende tave,
Hiertets forborgene menniskes siel,
Først i en længsel sin Jesum at have,
Og nu al verden at sige far vel,
Synden hun kiendte som stinkende søle,
Da hun fik vrede og naade at føle”
Nå har salighets morgen runnet. Gjenfødelsens under er skjedd. Gud har gitt ham et nytt hjerte. Ja, dette var det Herren som hadde utrettet, ved sitt Ord, slik at ”Frelserens levende-gjørende stemme” nådde også ham.
”Hvo vil nu Herrens udvalde beskylde?
Gud os i Christo retfærdige giør,
Her er i Jesu velsignelsens fylde,
Her er Guds naade og himlenes dør,
Troen brød giennem al angestens pile,
Ind i sin frelseres vunder at hvile”
(Artikkelen er tidligere trykket i Lov og Evangelium nr. 10/2008)