| Akk, visste jeg bare en eneste kvist å legge min vaklende fot på, en grunnvoll sikker og uten brist å bygge mitt bevende mot på. Akk, visste jeg bare en ting på jord som sinnet fikk sanne og styrke, en eneste ting som var ren og stor og mante min kraft til yrke. O, var det en tanke så sterk og varm min sjel kunne fylle og kvege, og fantes en eneste trofast barm hvis kjærlighet kunne meg lege. O, var der en sak som var verd mitt blod hvor skulle det livsrødt springe! Hvor skulle jeg juble når tro og mot i kampen hevet min bringe. Jeg smed over bord både liv og lyst og takket min Gud for striden. Og fikk jeg der et sår i mitt bryst, da kunne jeg hvile siden. Nå vrimler min sjel i et øde rom og danser i tomhetens stimmel. Jeg er som en blære, et pisket skum som stormen har hivet mot himlen. Jeg fryser til rim, og jeg smelter til vann sg er ikke noe av delene. Jeg kjenner i sinnet en levende brann som engang skal pine sjelene. |
Jeg tror på Vårherre, men nekter ham dog,
jeg ber og jeg banner til like.
Jeg går nesten kvalt under syndens åk, og nekter dog Satans rike. Jeg spotter om dagen når solens flom seg velter over skogens kledsel. Jeg skjelver om natten for Herrens dom og gyser for helvedets redsel. Hvor blir det så av meg til sist, til sist, når teppet skal falle for stykket? Skal da mon jeg finne en frelsende kvist når fallet jeg nærmest er rykket? Skal da mon jeg finne en mur for min tro, en tanke som sinnet kan lege? Mon da at Guds kjærlighets milde ro mitt dødssyke hjerte får kvege? Jeg vet ikke jeg, jeg er syk og ør, det løper meg tåke for synet. Men angsten skjærer igjennom min sjel så blek og så skarp som lynet. Hva? Bede? Bede om fred og lys mot alle de tvilende sammenrottelser? Ja, bede ja, men jeg ser med gys at min bønn er bare Guds bespottelser. Så får det da gå gjennom skodde og strøm, kompass og ror har jeg mistet. Ei ser jeg fyrtårn i nattens drøm, mitt anker forlengst er bristet. Farvel, jeg vet intet mål, ingen havn, la drive med flo og fjære. I livets bok han skrev bak mitt navn et spørsmål -- og intet mer! |
| Prestens svar: | |
| Av Isais rot skjøt han frem som en kvist
ham hviler så rolig min fot på. En grunnvoll sikker og uten brist å bygge mitt bevende mot på. Jeg har evangeliets ord på jord som sinnet kan sanne og styrke. Og Jesus Kristus så ren og stor og Han er min kraft til yrke. Min trofaste Frelser så sterk og varm! Den tanke meg fyller og kveger. Hos Ham ved en trofast, trofast barm hans kjærlighet alltid meg læger. Guds rikes sak den er verd mitt blod hvor skulle det livsrødt springe. Som martyrskaren i tro og mot i kampen hevet sin bringe. Ja, verden er falsk, og dens liv og lyst gir ei kraft til striden. Der får enhver et sår i sitt bryst som vanskelig leges siden. I Kristus er ro i det øde rom nå ynker jeg tomhetsstimlen. Jeg er et Guds barn – for en veldig sum meg kjøptes en bolig i himlen. Meg varmer og tvetter et blod et vann, meg nektes ei noen av delene. Jeg kjenner i sinnet Guds kjærlighets brann som evig skal fryde sjelene. |
Jeg
tror på Vårherre, så vidt kom jeg dog.
Jeg beder og haster til like. Jeg var nesten kvalt under syndens åk, da klart så jeg Satans rike. Den salige dag med nådesols flom meg gav rettferdighets kledsel, da ble jeg forsikret mot Herrens dom og frykter ei helvetes redsel. Min herlighet kommer til sist, til sist når teppet opprulles for stykket. Da skal jeg gjenfinne min frelsens kvist og føle meg salig henrykket. Da ser jeg hva før var mur for min tro og, tanke, som sinnet kan lege: For ene Guds kjærlighets milde ro kan dødssyke hjerter kvege. Den gang jeg for vill var jeg syk og ør det løp meg tåke for synet, og angsten skar igjennom min sjel Guds ord var meg skarpt som lynet. Just det! Hva annet? Om fred og lys mot alle de djevelske sammenrottelser. Et nødrop til Gud gjennom stormens gys kan umulig være gudsbespottelser. Så går det på blodet med nådens strøm og Satan har slaven mistet. Til livet jeg våknet av nattens drøm og djevelens lenker er bristet. Farvel - jeg styrer mot himlens havn, vår Frelser er igjen om borde. I livets bok har han skrevet mitt navn han selv meg rettferdig gjorde. |